Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Forstår ikke

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Forstår ikke

mars 12 2016 - 21:43
helt hvorfor jeg igjen sitter her alene en lørdags kveld. Jeg er en mann i førtiåra som har masse ressurser og et såkalt velfungerende liv. Jeg har låst meg fast i et mønster der jeg ender med å gå hjem å forbli alene heller enn å gå ut å prøve å bygge nettverk. Innimellom prøver jeg å sette i gang noe nytt sosialt i livet, men oftest så slipper jeg tak i det før det blir til noe. Andre ganger tar jeg kontakt med gamle venner, men det blir til at jeg trekker meg i siste liten. Har flyttet mye og endret livstil flere ganger, men det er ikke det som er det grunnleggende problemet. Jeg har alltid vært sånn, men er superflink til å skjule det. I lange perioder innbiller jeg til og med meg selv at det er slik jeg vil ha det, men det er et bedrag.

Er det kanskje noen som har noen lignenede utfordringer, så ta gjerne kontakt, kanskje vi kan finne ut av det sammen. Enten her eller til og med i virkeligheten om du bor i Osloområdet..
Avatar

Re: Forstår ikke

mars 12 2016 - 22:13
Har du behov for å være alene, og trenger for eksempel noen å tilbringe lørdagskvelden med? Eller hvordan ser det ideelle sosiale nettverket ditt ut?
Avatar

Tja si det

mars 12 2016 - 22:42
Jeg har jo ganske riktig et relativt stort behov for å være alene. På hverdager er det plenty for meg å være på jobb. Men kunne godt tenke meg noen å finne på noe med i helger.
Avatar

Re: Forstår ikke

mars 12 2016 - 23:00
Hva legger du i at du har endret livsstil og flyttet mye, men er superflink til å skjule det? :)
Avatar

Superflink

mars 13 2016 - 00:41
til å skjule at jeg er ensom. Får det alltid til å høres ut som jeg gjør ganske mye også med andre. At jeg har endret livsstil et par ganger er mer konkret. Jeg var ute å kjøre med forskjellige ting i ungdommen, så snudde jeg ryggen til alt det, inkludert folkene. Noen år senere vendte jeg ryggen til en livsstil som var hysterisk i den andre rettningen.
Avatar

Tja,

mars 13 2016 - 10:27
Har det vel egentlig, men det er noe gærnt med motivasjonen, så jeg holder det ikke ved like. Jeg tenker at jeg har ingen lidenskap i meg. Jeg er allikevel ikke direkte deprimert. Drev også å fotograferte en stund, og liker å drive med hund, men har ikke hund nå, og jeg vet fra tidligere at å skaffe meg en kommer sannsynligvis ikke til å utvide nettverket mitt. Det blir liksom meg og hunden på fjellet eller på en fotballbane.

Kjenner meg igjen i å sittte alene å gruble, angre,og skamme meg over min egen situasjon. Og jeg skammer meg nesten enda mere over at det er slik det er. Jeg gjør, eller har gjort, noen dårlige valg, så livet mitt (innbiller jeg meg) ser ikke ut som alle andres 'reklameliv'. Jeg vet godt, intellektuelt, at andres liv sjeldent er enkelt og likefrem, men likevel har jeg sider av mitt som jeg skammer meg over og nærmest ville gått over lik før jeg fortalte noen om. Ikke sånne voldsomme og dramatiske ting egentlig, men likevel vil jeg ikke vise det fram.
Avatar

Re: Forstår ikke

mars 13 2016 - 13:24
Søkehistorikken min ser noen ganger sånn ut:

how to make friends
how to fight loneliness
how to start a conversation

Det er da ingen ting å skamme seg over. Mange vil sikkert snarere se på det som et slags sunnhetstegn. Virkeligheten er lettest å leve med når man aksepterer den for det den er. Sånn er det iallfall for meg. Og hvis jeg hadde sett meg selv fra utsiden, ville jeg likt den ensomme, folkesky personen. Det er sånne mennesker jeg liker. Jeg er sikkert ikke alene. Jeg kan like utadvendte personer også, men folk som må bruke lang tid på ting, som ikke går direkte til verks, føler jeg meg tryggere på og jeg liker dem bedre.
Avatar

Godt poeng..

mars 13 2016 - 18:46
det er jo faktisk et sunnhetstegn. I lange perioder har jeg ikke gjort noe som helst annet enn å la være å tenke på den elendige det sosiale livet mitt er. Lange perioder innbiller jeg meg også at jeg synes det er best sånn. Men det er ikke sant. Sannheta er at jeg de periodene jeg tenker sånn så 'doper' jeg ofte bort ensomheta. Misforstå meg rett jeg er ikke rusavhengig i ordets rette forstand altså, men jeg bruker diverse legemidler enkelte helger for bare å viske ut hele greia.

Søkelista til langdistanse så omtrent ut som min enkelte helger, når jeg ikke medisinerer det vekk og nok en gang oppdager at jeg ikke har gjort noe som helst for å skaffe meg nettverk, slik jeg jo tenker jeg skal i løpet av uka nesten hver søndag.

Imponerende forresten Kveldsnytt, at du drar å spiller fotball. Det ville jeg gjort mange krumspring for å lure meg selv unna. Hund er jo i grunn selskap i seg selv, og jeg får jo et veldig nært forhold til de. Men jeg hadde likevel helst sett at noen andre enn firbente og nærmeste famili kom i runde fødselsdager fordi alle andre har glemt at jeg finnes. Tar jeg litt utenfra perspektiv tror jeg faktisk det er noenlunde sånn at jeg er så 'flink' å skjule at jeg er ensom at folk flest (gamle venner og folk på jobb etc.) tror at jeg er travelt opptatt og ikke har tid og muligheten til noe nytt i livet. Hvor feil det går an å ta...
Avatar

Hei

mars 13 2016 - 19:01
Det du skriver, Isolativ, om å "skjule" ensomheten din er i mine øyne ganske forståelig, og noe jeg kan relatere meg svært godt til. Ensomhet, til tross for dens utbredelse i samfunnet, er fortsatt veldig stigmatisert og tabu. Selvfølgelig vil man skjule sin følelse av ensomhet, når det medfører så mye skam.

Jeg er yngre enn deg, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver, og det Kveldsnytt og langdistanse skriver også. Ensomhet og følelsen av utenforskap kjenner ingen alder eller livssituasjon. Den bare suger, og den er vond og den etterlater meg ofte nummen. Og til slutt blir ensomheten så stor at man søker selskap der den er tilgjengelig, selv om den ofte i mitt tilfelle bare medfører at jeg føler meg enda mer ensom.

Jeg er innadvendt, og jeg trives bedre i selskap men en annen person. Store grupper mennesker gjør meg sliten og reservert, og det finner jeg intet galt i. Vi er ikke alle disse utadvendte solstrålene som så ofte blir hundset opp.

Ja.. Jeg ville bare skrive et innlegg her, og fortelle at jeg vet hvordan det føles. Å være ensom, altså. Det er slitsomt.
Avatar

Ja jeg tror også

mars 13 2016 - 19:55
ikke ensomhet har noen aldersgrense hverken oppover eller nedover. Jeg har hatt perioder som har vært bedre, men så har jeg 'sluppet taket' igjen. Ja det er rett og slett enkelt og greit slitsomt.

Jeg er også innadvendt. Jeg trenger ikke så mye folk. Men det er grenser. Når jeg, som du skrev i en annen tråd, har gått rundt i flere dager uten å veksle et ord med noen andre enn ja takk, takk, nei takk til de som jobber i kassa på Kiwi, tja, da er det ikke introversjonen min som vil ha det sånn lengre. Det er mange gode ting med å være introvert, men det er slik jeg ser det ikke noe positivt i ensomhet.

Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det? Det vil si, jeg skjønner jo at jeg burde begynne med noe som gjør at jeg kommer ut situasjoner hvor jeg møter folk utenom jobb, men jeg kommer meg ikke så langt.
Avatar

Begynn her

mars 13 2016 - 20:10
Begynn her, sånn som du gjør nå. Jeg har bare ved et par besøk her inne funnet mye trøst i viten at jeg ikke er alene, og at det finnes folk der ute som meg som vil stifte bekjentskaper/venner. At det er andre som sliter, som er ensomme.

Jeg er som deg også, at jeg ofte overtenker og ikke klarer ta "steget ut der" i virkeligheten. Når man er vant til å være alene, ikke snakke med folk, aldri deltar i det sosiale spillet, da blir man ofte utmattet bare av tanken på å treffe noen.

Og for min del handler det mye om at etter flere år med ensomhet, har jeg mistet troen på at jeg har noe å tilby andre, at alle bare vil finne meg sær, eller uinteressant. Man blir så vant til å klusse det til, at det blir selvoppfyllende profeti.

Jeg tenker at jeg omsider vil treffe noen som jeg får god kontakt med, så lenge jeg ikke gir meg og strekker ut en hånd.
Mitt råd til deg er det samme. Bare ikke gi deg - og åpne deg opp for muligheter.
Til forsiden