Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

...

des 25 2018 - 01:57
Skulle ønske å vite hvordan det går med han. Men siden han ønsker å være alene, tenkte jeg å skrive det her i stedet - jeg får det ut av hodet, han blir ikke forstyrret.

Jeg savner ham. Jeg vet hvorfor jeg savner han, men vet ikke hvorfor jeg fortsatt savner ham etter så lang tid. Det er nesten umulig hvor mange ting miner meg om han. Fortsatt.

Hadde jeg ikke følt meg så ensom, hadde det kanskje vært letter å takle.

Jeg har møtt noen menn, men det aldri ble noe av det, siden jeg ikke følte meg tiltrukket av dem. Det er grunnen til at jeg datet bare èn person. Datet. Om man kan kale det for dating. Den siste gangen jeg snakket med eksen sa han, at ingen visste, at han datet noen da han var med meg. Da han var ute alene pleide han å si, at han var singel og datet minst to andre mens han var med meg. Det visste jeg ikke om da. Så på en måte har jeg aldri datet noen.

Jeg har kysset 3 menn, men var forelsket bare i èn av dem. Tenkte jo at jeg var forelsket i eksen og tenkte at det bare følte mindre intens enn jeg forventet. Det er ikke det. Det er jo intens. Bare var ikke forelsket den gangen.

Jeg sjelden føler meg virkelig tiltrukket av noen. Og begynte å ha vansker å få nye venner også, siden jeg finner det ikke lett å stole på andre.
Èn som pleide å si, at vi var sammen, men det var ikke sant, èn som sa "I don‘t know really what I want with you“ (Well, then I can't help you.) og èn som kom og etter to netter bare forsvant uten å si noe.

Det var ikke rettferdig av ham å bare forsvinne slik. Men samtidig jeg vet, at det er bare ham som bestemmer hva som han gjør og hvordan. Da vi holdte kontakten, pleide han å være der for meg. Så kan ikke klage på noe. Ikke sant? Og i det minste fikk jeg å prøve hvordan graviditetstester fungerer.

Men de tankene...

Gjorde jeg noe som var så galt, at han kunne ikke skrive, at han ønsket ikke å møte igjen? Var det noe som skjedde etterpå, som jeg ikke vet om? Var jeg bare ikke verdt en sms? Mente det noe for ham i det hele tatt? Han visste, at jeg elsker ham. Han visste det, fordi jeg sa det til ham. Aldri sagt de tre ordene til noen annen.

Etter ett år fikk jeg en melding av ham.
"Hei. Det er hyggelig du tenker på meg, men jeg vil være alene. Jeg håper du kan respektere det. jeg håper du har det bra. Jeg leier også ut leiligheten så fint om du ikke sender ting dit."
Using his logic I can say "Jeg elsker deg og vil være med deg. Jeg håper du kan respektere det," og så bør han komme tilbake og i det minste gi en grunn for oppførselen hans.
Hadde han sendt det ett år siden, hadde det vært ok. Men nå, slik det var, skulle han bare fortsette å ignorere i stedet for å skrive dette.

Den siste gangen jeg så ham, kysset han meg og sa "Vi sees". Et kyss og vi sees betyr ikke det samme som "Jeg vil ikke ha noe å gjøre med deg lenger". Det var ett år før han sendte den meldingen. Har ikke hørt noe fra han i ett år mellom det kysset og denne meldingen.
Hvordan kan han spørre om å være respekrert hvis han ikke respekteter andre og følelsene deres?

Jeg liker å tenkte, at han ikke gjorde det med tanken om å såre meg. Er lettere å tenkte slik.
Jeg vet ikke hva som skjedde og ønsker å vite det, samtidig ønsker ikke å tvinge ham til å forklare.

Hvem vet hvor gikk alle følelsene hans. Hvis han noen gang hadde noen. Om han noen gang mente det han sa.

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal håndtere alle de tankene og alle disse følelsene.

Av og til føles det som om jeg blir gal snart. Noen dager klarer jeg nesten ingenting. Har ikke lyst til å gjøre noe som helst. De sjeldne gangene jeg møter venner, ønsker jeg bare å gå hjem. Det føles ensomt. Mennesker har blitt mye kjedeligere og rarere.
Hver gang noen mann sier at han syns jeg er pen, det eneste tanken i hodet mitt er "Du sier det bare fordi du vil sove med meg og forsvinne etterpå, ikke sant?". Mange sier, at ikke alle menn er slike. Men.

Jeg har faktisk ikke noe stygg å si om ham og tenker ikke noe dårlig om han heller. Tvert imot faktisk. Som sagt, han alltid pleide å være der mens vi var i kontakt. Han holdt alltid sine løfter. Han pleide å gjøre dagene mine lysere. Han har en flott personlighet. Og det er flott å vite hvordan det føles å være virkelig forelsket.
Det er bare at det gjør utrolig vondt når noen man elsker bare forsvinner uten å si noe. Spesielt fordi jeg fortsatt ønsker å være med ham. Fordi jeg elsker ham. Og det føles dumt. Fordi han viste at han har null interesse for meg. Det kunne skje hva som helst med meg og han hadde ikke brydd seg. Maybe it would even make him happy. Who knows.

Julaften var ikke hva det pleide å være. Jeg pakket klær og skal pakke bøker i morgen. Etter flere ting gikk ikke som planlagt, ble det nødt til å flytte. Det er bittersøt å pakke. Jeg har bodd her i de siste 9 årene. Men samtidig er tanken om å bo nær naturen igjen ganske spenende.

Og selv om jeg har mye å gjøre og tenkte på, savner jeg ham og klarer ikke å fokusere. Vet ikke hvor mye det, at vi ble sammen, mente for ham, men det mente mye for meg. Det har ikke vært lett å gå videre med livet på grunn av begge, det at han bare forsvant og det, at han betyr altfor mye for meg, men samtidig var det verdt det.

Men.

Siden jeg flytter snart, gir det ikke noen mening å tenke om det lenger, sant?

What happened there, stays there. Kind of.
Til forsiden