Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

forever alone?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

forever alone?

des 1 2011 - 10:57
De fleste på min alder har surfet artige.no, ser morsomme bilder på face og diverse, en serie av bilder med en figur som hele tiden er "forever alone". Ingen venne, ingen familie, ingen kjæreste.

Vell.. føler meg som denne figuren til støtt og stadig. Har tidligere skrevet ett innlegg om venner i stavanger nettop fordi jeg føler meg ensom. Lite svar dær.. Var hos Legen idag for å få hendvisning til psykolog, hun ville jo så klart ha halve livshistorien min, matvaner, søvnvaner etc. Men så kom spørsmålet jeg fryktet: "gjør du noe til vanlig, har du venner i Stavanger"
Jeg tenkte over spørsmålet, jeg kjenner jo fålk, treffer folk på skolen, har et vennepar, jeg har type og slikt, men ingen nære venner...

Følte meg fryktelig ensom idet jeg svarte at jeg ikke har særlig med venner, for dette er nytt for meg. Har følt meg ensom før, men d har det vært fordi jeg selv isolerer meg, for venner har jeg bestandig hadd. Nære venner, bekjente jeg traff av og til, men alt forandret seg da jeg flyttet.

Jeg har INGEN nære venner, jeg har typen, men det er ikke det samme..
Så om du bor i Stavanger, føler det som meg, trenger noen å snakke med. Ikke nøl med å ta kontakt, for da er du ikke alene :)
Avatar

Re: forever alone?

des 1 2011 - 11:31
Heia!

Er ikke mye å si her..

Du er ikke alene! Tror det stadig blir flere og flere som opplever denne problematikken.

Mye av det kan forklares med dagens IT-bølger, vi er flokkdyr, sosiale individer.

Å snakke med mennesker over chat/internett/sms etc, er ikke nok for mange av oss tror jeg..

Vi trenger oppmerksomhet, kroppskontakt, validering av våre verdier fra andre mennesker.

Jeg har heller ingen venner, jeg kjenner hauger, ingen tvil om det, svært få misliker meg.. tror ikke jeg vet om noen faktisk.
De fleste jeg kjenner liker meg, men de inviterer meg aldri ut på noen ting.

Om jeg inviterer så er de ofte klare/interessert, men det skjer aldri noe.

Det er vanskelig å finne noen som passer helt med seg selv, uten at det skal utvikles romantiske følelser.
Men tror vi alle trenger noen å være med til tider, en flokk, om du vil.

Man skulle laget seg en liten gruppe å funnet på noe ukentlig, men tror du alle hadde klart å behandle alle likt, gi like mye oppmerksomhet til alle?
Folk velger sine favoritter, som ved deling av en pose twist kan det bli tvister.. Flere har samme favoritten, negative følelser kan oppstå.. Misunnelse, sjalusi, sinne på favoritten for du blir ikke prioritert..

Ikke så lett det der.

Håper du finner noen å være med, prøv å se på dine tidligere venner, eller de du fortsatt snakker litt med.. Se på deres indre verdier, ikke hvordan de ser ut etc. Kanskje det er noen du kan ta en sjanse på.

Jeg holder til i oslo, så fra meg er det dessverre ikke mye å hente fra, bortsett fra medfølelse og noen råd kanskje.

Lykke til!
Avatar

Re: forever alone?

des 2 2011 - 00:30
Hallåa!

Du er ikke den eneste som har sittet igjen med følelsen av å være skremmende lik "forever alone" karakteren.... halve morroa med artige.no tegneserier er jo at man til en hvis grad kjenner seg igjen i handlingen/situasjonene som beskrives så det er nok mange MANGE som er litt "forever alone" iblandt.
Jeg flyttet fra byen jeg vokste opp i for noen år siden. Bestemte meg for å flytte ganske impulsivt på grunn av en rekke hendelser som ikke var bra for meg og psyken min og forlot bokstavligtalt alt i "hjembyen". hadde med to bagger med klær, laptop, telefon og et par bøker. resten ble stående på et loft på andre siden av fjellet. Jeg hadde jo ingen planer om å bli i den nye byen, skulle bare ta en liten pause men så oppdaget jeg at det var utrolig bra for meg å komme meg bort så jeg ble og årene har gått altfor fort.
Jeg har sakte men sikkert mistet kontakten med bekjennte fra videregående, ungdomskole og barndom og har stiftet nye bekjentskaper i byen jeg bor i nå. jeg har fortsatt en del kontakt med mine aller beste vennner fra barndommen men det er et stort fjell(bokstavlig talt) imellom oss. Jeg har jo såklart fått et par gode venner i området også og jeg har en fantastisk kjæreste men likevel så er jeg så forbanna ensom til tider. Jeg savner barndomsvennene mine og det å alltid ha noen i nærheten som jeg kan stole på og som kjenner meg godt. Jeg håper det bare er en periode og at jeg etterhvert tør å slippe folk mer inn på meg. Det jeg vil fram til er at det er sykt vanskelig å bli kjennt med nye mennesker i voksen alder. Jeg tror det er lettere når man er ung for da er man mer naiv og ikke så redd for å bli sviktet, såret, backstabbet osv.... Hadde jeg bare vært litt tøffere så hadde det nok vært lettere å gi mer blanke, slippe folk inn og heller ta konsekvensene hvis den tid kommer. Men så tøff er jeg ikke. ingen av mine nye venner har sett meg gråte. de har liksom bare sett den lyse, problemfrie flinke siden min og jeg er livredd for at de skal synes vondt om meg hvis masken en dag skulle finne på å falle av...
Det er vanskelig men jeg tror og håper at tiden vil løsne litt på ting. synes vi skal begynne å se på oss selv som "currently alone" i stedet og heller prøve sakte men sikkert å bli trygge nok til å åpne oss for andre=)

Til forsiden