Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når ensomheten og nedstemtheten tar over

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når ensomheten og nedstemtheten tar over

okt 29 2018 - 23:00
Tidligere i år ble det slutt mellom meg og eksen - og jeg følte meg så fri og glad. Jeg levde livet til det fulle, festet, hadde det bra. Men for et par uker siden så kjente jeg på at det var en feil - og at dette må ha vært mannen i mitt liv. Jeg foreslo og prøve på nytt, men han avslo dette da han hadde flyttet tilbake til hjembyen sin. Midt opp i alt så valgte jeg å slutte med snusbruken, som jeg ikke tror har hjulpet noe på de dårlige følelsene mine. Jeg begynner dog endelig å bli kvitt det suget, men de dårlige følelsene er der fortsatt til en grad som klarer å påvirke meg i hverdagen.

Etter dette så har min psykiske helse gått nedover, og nedstemtheten kommer med en gang jeg er alene uten fysiske gjøremål. Dette har ført til at jeg prøver å trene eller gjøre noe hele tiden, noe som ikke kommer til å gå bra i lengden. Jeg er så ensom, da flere av mine medstudenter har sine vennegjenger, mens de vennene jeg har - og sårt trenger akkurat nå - er opptatte med sitt. Jeg kunne sånn ønske at de hadde ville spurt meg om å gjøre noe, eller om hvordan jeg har det.

Jeg er ikke redd for å prate om følelsene mine, men det er vanskelig når man føler seg uønsket. Jeg er alltid hun blide og pratsomme jenta som tuller rundt, men som også kommer med fornuftige utsagt når det trengs. Selv om jeg sier at jeg ikke har det bra, så virker det ikke som om jeg blir tatt på alvor.

Nå klamrer jeg meg fast til den første personen jeg kommer nær, selv om det ender opp med å bli en enveis-kommunikasjon fra meg til vedkommende. Skremmer jeg de bort med mitt store behov for å ikke være alene?

Jeg er vandt til å være den som er der for andre, og som gir gode råd. Men når det kommer til meg selv så virker det som at jeg blir blind - så jeg skriver her. Det er godt å få ut ordene sine til noen - og kanskje noen som forstår følelsene jeg sitter med.

Takk for at du leser.
Hilsen ei jente tidlig i tjueårene, bosatt på sunnmøre.
Til forsiden