Jeg sliter med å åpne meg opp for andre. Jeg klarer ikke å snakke om mine egne følelser til andre. Til og med ikke mamma, pappa, søster eller kjæreste. Jeg føler nesten det er rart med tanke på at mamma har alltid snakket om sine følelser til meg. Jeg vet veldig mye om min mamma, men mamma vet nesten ingenting om meg. Jeg har så utrolig lyst å snakke med noen, men det er nesten som at der er noen inni meg som sier at jeg ikke skal snakke om følelser. Jeg føler jeg selv blir veldig «sytete/masete» om jeg tar opp problemer osv. Jeg har for eksempel prøvd å snakke med kjæresten om ting i forholdet vårt som har plaget meg. Men det virker som at han ikke orker å snakke om det. Han gir uttrykk av at jeg er kjedelig og ødelegger stemningen. Jeg har tenkt ekstremt mye på dette i det siste. Jeg vil gjøre noe med dette. Jeg prøvde faktisk å ta opp noe med kjæresten senest denne uken, noe som har plaget meg litt. Men når jeg tar det opp blir han sur og irritert. Jeg prøver å være så rolig og hyggelig som mulig for at han ikke skal bli sur eller irritert over at jeg tar opp problemer. Men det ender så klart med at jeg må tulle det litt bort og starte et nytt samtaleemne. Dette gjør at det ikke blir så enkelt å snakke om følelser, når jeg ikke får noe støtte fra den andre parten. Jeg har heletiden vært den personen venner og familie kommer til for å snakke om sine problemer og følelser med. Men det er akkurat som at folk ikke tenker over at jeg også har følelser jeg burde fått utløp for. Tidligere var det nesten aldri noen som spurte om jeg faktisk hadde det bra, men det er kanskje mye på grunn av at jeg alltid var smilende og glad, og det ikke syntes på utsiden hvordan jeg egentlig hadde det. Nå i senere tid kjenner jeg at jeg sliter litt mer, jeg kjenner jeg ikke har den samme gleden og motivasjonen som før. Jeg klarer ikke helt å late som at alt er helt supert. Derfor har kanskje folk latt merke til at jeg ikke er like glad lengre, og spør om det går bra med meg. Men nå når folk faktisk spør om det går bra, klarer jeg ikke si annet enn at det går bra. Fordi det er denne stopperen inni meg.

Jeg føler meg veldig teit når jeg skriver dette, men jeg trenger sårt noen tips til hvordan jeg skal kunne klare å åpne meg opp for mine nærmeste.


-Jente21

Hva med å skrive hva du føler i et brev i stedet? Noen ganger er det enklere enn å ta opp ting muntlig. Så kan du presisere at du trenger å føle deg hørt og forstått og at det gjør vondt at du blir avfeid med sure miner når du først prøver å ta opp noe som er viktig for deg og som faktisk påvirker kvaliteten på forholdet, fordi det tross alt er et samarbeid. Det skal jo ikke være sånn at den ene parten hele tiden skal tilpasse seg etter den andres behov.

Og hvis du vil gjøre det samme med moren din, så var alt det du delte her et veldig forklarende innhold. Kanskje du kan vise henne det samme.

Det kan også hende du ville fått god hjelp av å snakke med en terapeut om hvordan du har det, men det får du se an avhengig av hvordan du føler deg fremover.

Håper det ordner seg.

Ja, det er faktisk en god ide. Det er noe jeg har tenkt på å gjøre, men har aldri kommet til at jeg faktisk har gjort det. Kanskje det blir enkelere for han å forstå "alvoret" i det jeg prøver å si også.

Tusen takk!