Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fra et sted i mørket...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fra et sted i mørket...

sep 29 2018 - 02:44
Det er så mange distraksjoner. Som gjør at det går an å holde det gående. Nyheter, spill, YouTube, serier, filmer... De gjemmer smerten bort, på en måte. De forvirrer og forleder – et sirkus foran meg.

Men fra tid til annen så glipper det. Lokket skrus av. Smerten slipper fram og stadfester seg. Sier at den finnes. At den er seriøs. At den har vokst siden sist. Det kunne ta år imellom for min del. Men kanskje ikke nå lenger. Jeg har ikke så mye framtid lenger nå. Framtid som jeg kan flykte inn i. Bruke som smertestillende. Det var lettere før. Jeg var så flink til å lure meg selv. «Kanskje det blir bedre neste år? Hvem vet?»

For hver gang distraksjonene blir satt til side og lokket skrudd av – gjerne av hun som måtte klare det – så blir smerten større. Jeg har tenkt mange ganger: «Hvor ille kommer dette til å føles neste gang? Det er jo ille nok nå.»

Tida bare går. Ingenting skjer. «Avoidant» kommer i veien og holder meg langt unna der jeg burde være. Er ikke noen «people person». STD'en – «ta det med ro, den er det maaange som har», «åå jaa, så flott, dét fikser jo alt» – henger rundt halsen med et vilt blikk og en pistol mot tinningen min... som en sikring mot suksess dersom jeg på magisk vis skulle bli sterk nok til å snakke med henne og si det som det er – hvem hun nå måtte være: hun som likte meg i fjor eller hun som vil like meg neste år. Jeg er helt fanga. Det er for mye. For mange hinder. Det blir en glassvegg mellom meg og henne. Selv om vi står centimeter fra hverandre. Det har vært noen. Noen sjanser. Men jeg har gått fra dem. Det er for mye som kommer i veien. Sånn har det vært.

Husker etter et lengre kurs. Kjørte fra henne der hun satt. Så ikke glad ut. Hun likte meg jo. Følte smerten. Følte meg råtten. På jordet. Dum. «Herregud, mann... Hva er det som skjer?!» Da jeg kom hjem måtte jeg virkelig stoppe opp. Helt opp. Helt opp. Tenke. Tenke. Kunne ikke unngå å se på hva dette var for noe. «Hvor ille kommer dette til å føles neste gang? Det er jo ille nok nå.»

Sorry. Det var ikke deg det var noe galt med. Jeg likte deg egentlig. Jeg tenkte på deg. Men... jeg var fastlåst. I en kryssild av problemer. Jeg måtte bare søke dekning. Og jeg hadde nye løgner å fortelle meg selv. Skjøt meg selv med dem.

Jeg husker hun jeg jobba litt sammen med. Som hadde barn. Synd. Men ikke rart. For hun var... Ja. Så bra. Hun bare måtte jo være mor! Men jeg klarte ikke å si det som det var – å få slått av bryteren og så få strøm i fingeren. Kanskje få hele hodet blåst av. Så klart. Det var jo meg. Meg med altfor mange problemer på én og samme tid. Ja, koppen hadde falt i gulvet fra start. Hun var mor. Og jeg var syk. Men den gangen klarte jeg ikke å gi slipp. Hun var for bra. Helvete, hun var bra. Det gikk langt. Jeg lovte... og lurte. Henne og meg selv. I stormen av motgang som blåste den gangen så var hun den tingen jeg kunne se klart. Fra utsida, inn i stormens øye. Hun var vel den beste jeg hadde sett. Faktisk. Min smak, riktignok. Jeg var helt «inside out». Kunne kjenne lukta etter henne i gangene. Kunne kjenne hvor hun hadde vært. Hadde til og med sett henne tidligere, før vi jobba sammen, og huska det plutselig en dag. Jepp, det var henne. Fikk det bekrefta. For ei dame. Tenker på henne fortsatt. Hun ville ha meg med ut. Et lys midt i den evige umuligheten. Så jeg svikta henne så det sang. Det var da vel like greit. Ville ikke være far. Eller «far». Har opplevd det selv. Som «sønn». Kan være vanskelig å presse seg inn i en rolle man egentlig ikke ønsker. Falsk vennlighet: not a pretty sight. Men... ... ...

Jeg hadde til og med noen. Langt borte. Hun hang løst i et nett. Jeg kunne enkelt klippet av noen tråder. Frigjort henne. Men til hva? Jeg var fattig. Hadde ikke noe å tilby. Ville ikke lage et helvete for henne i et nytt og fremmed land. Eller for meg. Ville ikke stjele henne bort fra den lille, sikre plattformen sin. Så det var vel best for oss begge da. Trodde vel jeg hadde mye tid. Tror jeg. Ja, det var da så mye tid igjen den gangen. Av livet. Var det ikke dét da? Det ville da sikkert komme mange andre muligheter. Sant? Eller... et eller annet... Jeg husker ikke helt... Hun var ikke perfekt. Men hun var sabla bra. Mye bedre nå enn jeg skjønte den gangen. Passa så bra for meg. Et batteri. Et hjerte. Godtok meg for den jeg var. Ville jeg gjort det samme om jeg kunne gått tilbake i tid? Bare reist fra henne? Vet ikke. Kanskje. Kanskje ikke. Men jeg hadde da ikke nok å tilby, for faen! Det var da grunner. Som alltid. Men minnet brenner. Rammene ble satt den gangen. Standarden. «Så bra kan man faktisk ha det.» Jeg var der jeg var ment å være. På toppen av livet, et lite øyeblikk. Ikke nok til å bli et fullverdig kapittel. Det ble faktisk starten på et dårlig et. Jeg ble jo syk. Yaay.

Jeg er ikke skapt for å bare sitte her. Og vente. Men jeg slites. For jeg er ikke bra nok. Ikke bra nok til å gjøre de riktige tinga for å komme meg ut av mørket. Jeg er låst. Så sabla låst.

Jeg var på DPS'en. Igjen. Jeg var for frisk til medisiner. Jeg fikk løfte om samtaleterapi. Det var dét jeg frykta i forkant. «Alle» sier det: snakk om problemene dine. Jeg har gjort dét. Men... problemene er jo der fortsatt. Jeg blir sliten av å snakke om dem. Etter DPS'en så døde jeg. Da var siste rest av den jeg var, borte. Den dumme fyren som alltid løy til seg selv og sa at «det nok kan skje ting», «bare neste år, ingen vet»... Jeg falt på gulvet i en slimete kokong. Jeg ble født på ny. En ny og dystrere meg gled ut.

Jeg hadde ikke angst før. Men nå er det som det nylig ankomne mørket, som gikk av på perrongen for en måned siden og stirra mot meg i natta med stikkende øyne, er så mørkt at hjernen min har tillatt meg å få dét. Noen ganger. Angst. Angst om dagen. Eller om kvelden og natta. Angst for å leve. Angst for å leve litt lenger... og deretter se at jeg har kasta bort litt mer tid. Kasta bort litt mer tid på distraksjoner. På falske gleder, placebo. Tid som kunne vært ekte. Tid som kunne vært skikkelig bra. «Vunnen tid». Ikke «tapt tid». Jeg ble òg redd for å miste meg selv en stund – at selvet skulle knekke. Det føltes sånn. Ei vekt er plassert over meg. Den er annerledes nå enn før. Tyngre. Bredere. Mere total. Soverommet ser annerledes ut. Mørket kan bevege seg. Før pakka det meg inn i en tykk, lun borg. Det var en venn. Nå er det en utmagra fremmed. Som en påminnelse om framtida og hvordan den vil bli. Dypt. Ukontrollert. Dystert. En fiende.

Selvmordstankene har bursdag hvert år. De er blitt 20 år gamle nå. De holder seg. Vokser seg sterkere. Kommer mer til sin rett, som en mulig sikkerhetsventil mot en truende alderdom badet i endeløs bitterhet. Bitterheten, ja... Storebroren til selvmordstankene. Den er også med. Den står rykende sterk som den så ofte har gjort før. En trist ledestjerne på smertens vei. «Hei. Jeg er han bitre fyren, vet du.» Bitterheten går hånd i hånd med sinnet, som er så ærlig og brutalt. Som tar meg til høyder jeg ikke ønsker å bestige. Jeg vil ikke være sånn. Jeg vil ha det bra og leve, på måten jeg selv innerst inne ønsker. Jeg vil ikke visne. Ikke kveles sakte. Jeg heller i meg en protein-shake og innbiller meg at jeg blir konge. «Heh! Jævla idiot!» Der kom selvhatet, søsken nummer fire.

Livet har vært som ei bok. Kapittel etter kapittel – noen lange, noen veldig korte. Et par av kapitlene har vel vært OK. Men de andre introduserer nye, store, avgjørende barrierer. Ting som kan snu opp ned på verden. Ting som gjerne kan være små, subtile og finurlige i sitt vesen. Uhell i hell. Problemer som skjærer bort de nye grenene. Stopper framgangen. Farger verden mørk. En ny fengselsstraff. «Hæ!? Men... var ikke dette kapittelet da det skulle snu seg da? Til noe bra? Endelig til noe bra!?» Det ser ut som livet ikke er ment å være bra. Forløsninga kommer aldri. Ingen fanfare. Ingen mållinje. Ingen følelse av at «Dette er tingen. Dette er poenget. Det er sånn det skal være. Dette er et liv.» Nei. Bare mer tull. Mer dritt. En strøm av dritt. En trang, hvit fengselcelle med ei rød kjøttkvern som gulv. Hvordan i helvete skal jeg komme meg ut? Er det... kverna som er veien?

Tankene, de kan ikke stoppes – dét blir for klaustrofobisk. De får herje. De får analysere. Kritisere. Skissere. Raljere. Jo mer de raljerer, jo mer fremmed blir verden for meg. Det som før var på lag med meg – en vennlig del av livet mitt – blir mot meg. Det blir fremmedgjort. Vegger, tak, vinkler, farger, skygger. Hjemmet slutter å være et hjem. Verden slutter å være min. Det hele blir mer som et fengsel. Hvori jeg er den fremmede. Hva gjør jeg her? Hva faen har jeg her å gjøre? Hva faen er alt dette? Tankene drar meg langt inn i mørket. Jeg har skutt meg selv tusen ganger nå. De drar meg inn i sannheta. De tegner fortsatt verdifulle bilder og scenarioer, som så blir til skuffelse, knust mot realitetens klipper. Jeg klarer ikke å stoppe dem. Drømmene er kanskje det beste i livet nå. Men også en kilde til smerte. De pisker meg. Skal jeg ikke få drømme heller? Er det dét som er det nye nå? Den «nye sykdommen»? Den nye gleden gud har skjenket seg, i håp om å presse meg helt ned i torva?

Mørk verden. Mørke tanker. Små tegn til flaks, små oppturer, har blitt til trusler. De er oppvarmere for en dårlig nyhet som bare må komme senere. Jeg har da sett mønsteret. Altfor mange ganger. Gode dager har begynt å skremme. «Hei... Hei du!!! Pass deg nå da... Du vet at dette bare er en liten, frekk oppvarmer, sant...? Du vet at det kommer noe senere... Hold deg fast. ...din jævla idiot.»

Jeg tenker på munnspillet til Ennio Morricone, som sakte skjærer et livslangt kjølvann av flamme og is gjennom hele meg – bitterhet, sinne, hat, tristhet. Huden forsvinner. Eller jeg tenker på The Nun, som ser på meg med livets ærlige blikk. Hun har et ærlig ansikt. Livets ansikt.

Livet er ingen gave. En straffeleir, kanskje. Et torturkammer. Ikke verdt noe om det ikke kan leves. Det holder ikke bare å puste. Nei. Dét er ikke nok.

«Stardust»-appen ber om oppmerksomhet. «A new Bumblebee trailer is out!!» For en trist kontrast til hva som kunne vært. Livløse ord. En anti-melding. I et anti-liv. Ringende i det sorte hullet rundt meg. En kjeller. En brønn. Meldinga i seg selv viser meg at det er der jeg sitter: i et mørkt hull. Med tidstelleren gående. I meg, rundt meg. Snart er jeg passé. Ingen jobb, ingen funksjon, ikke egen bolig... Men dét betyr egentlig ikke så mye nå. Evig alenegang er verre.

«For syk til å leve. For frisk til å dø.» Den verste tanken av dem alle. Altså, i Limbo. En «vandrende død». En slags zombie. Som ikke får lada batteriene. Som å kjøre i første gir på motorveien. Motoren går varm. Den brenner opp. Jeg brenner opp. Innvendig.

Og andre problemer knuger imot hjernen. Venner. Rare venner. Uærlige venner. Venner som fikk et liv. Etablerte folk. Smilende folk. Leende folk. Svært tilfredse folk. Sviende glede rundt meg, som lyn på klar himmel en sval solskinnsdag – våren kan være skummel. Uvitende folk. Ignorante folk. Dårlige meldinger. Dårlige nyheter. Leger som uforståelig nok ler meg opp i ansiktet – som har penger, som har et liv. Dårlig slekt – til helvete med slekta. Skuffende minner. Mørke minner. Jeg kan være så dum, herregud. Press fra interessene mine. Jeg skulle gjort så mye. Vært med og støtta opp. Men jeg har ikke energi. Det er for mye. Instrumentene bare står der. Skulle spilt musikk, kanskje. Men hvorfor skru på lokket igjen, stenge sannheta inne og vente meg fram til en ny knekk? Dét blir meningsløst. Det blir bare nok en løgn. Nok en distraksjon. Som river tida fra kroppen min. Som prøver å stjele den indre flammen min.

Uten den er jeg ferdig.

«Hei! Du er da fortsatt ung.» Ja da. Du har sagt det før. Det er ikke meg som sier det. Men jeg hater det. Og jeg hater deg for å si det til meg. For flammen min falmer. Og hånen rundt meg vokser. Jeg drukner. Mens du har dét du trenger. Ja da. Jeg vet du har problemer. At du lever i etterdønningene fra dét som var din vår. Men allikevel. Jeg er ikke der engang. Så du vet godt hva jeg mener. Hold kjeft da! Snakk er snakk.

Sekundene tikker... mot mørkere farvann, under en iskald måne... Kvelende.

En ny dag. Et nytt ingenting.

Hvor lenge...? Hvor lenge...?

Er det ferdig snart?
Avatar

Re: Fra et sted i mørket...

okt 30 2018 - 21:21
Hei. Jeg skjønte fra teksten at du har vært innom DPS. Jeg bare lurer på om du har vært innom offentlig psykolog også? Eller om du har fått prøve medisiner likevel? Jeg vet at livet kan være tungt å bære når alt føles i ubalanse, og at det er ikke alltid noen quick fix, men noen ganger kan rett kombo av medisin og samtaleterapi være til veldig god hjelp.
Til forsiden