Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utslitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utslitt

okt 6 2018 - 03:47
Jeg vil jo at jeg skal orke å leve. Men jeg er syk og jeg blir ikke frisk. En av de første tankene jeg kan huske som liten, var hva i all verden gjør jeg egentlig her? Og den tanken har fulgt meg gjennom mange år. Det er som en svart liten stygg klump som vokser og spiser meg opp. Jeg har ingen, absolutt ingen. Klarer ikke knytte meg til noen, jeg går ikke overens med folk og folk går ikke overens med meg... Det fant jeg ut allerede på barneskolen, og hjemme. Det fikk jeg høre, for å si det sånn. Likevel har jeg vært så fryktelig egoistisk å fått flere barn da. Det er jo nesten det verste jeg har gjort. Bringe mine forferdelige gener videre. Hver dag tenker jeg på hva som er verst for de, at mamma tar livet sitt, eller å måtte leve med en kronisk syk, borderline mor? Hva er egentlig verst? Men jeg blir jo bare verre, for hver dag. Den eneste jeg har er mamma. Hun er bipolar. Slitsom, egoistisk og kvalm dame. Men hun er den som kan hjelpe meg med barna de dagene jeg ikke klarer. Hun har vært med til dps for å snakke om hvor viktig det er at hun er omsorgsfull mot meg. Ikke kjefter når jeg ikke har det bra, ikke klager på hver ting jeg gjør. Og som den kvalme og manipulerende kjerringa hun er så sitter hun og smiler så søtt og later som hun forstår det veldig godt, og sier hun skal være der for meg. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk jeg, før klaginga og kjeftinga begynte igjen. Hver dag, hver dag får jeg høre: skal du bare gi opp liksom, dra fra barna dine? Skjønner ikke at et voksent menneske ikke kan ta den jævla oppvasken, blir kvalm av deg! Det er da bare å stå opp, ta deg sammen!
Åh. Herregud. Og vet dere hvordan det er å måtte reise på legevakten og fortelle at man nå er kraftig suicidal og trenger akutt hjelp? Det første de bryr seg om, er jo barna, og om kanskje barnevernet burde komme inn og gjøre så jeg hopper over stupet. Og så må du prøve å selge deg selv, prøve å fortelle at du faktisk trenger innleggelse, mens legen gjør det klart og tydelig for deg at du er faktisk ganske mye til bry for det er faktisk ganske fullt, så kan du ikke prøve å ta en paracet og sove litt? For ditt liv er vel ikke sååå viktig? Og så må de jo selvfølgelig påpeke at du faktisk har vært innlagt før, så du er jo tydeligvis håpløs. Og hvis du klarer å gjøre deg såpass liten og kanskje truer med å drepe deg selv der og da, så kan du få en innleggelse. Den første samtalen handler selvfølgelig om det samme som på legevakten - du må høre på hvor fullt det egentlig er men at du kanskje kan bli en natt. Kanskje. Men du har jo faktisk vært innlagt før, så helst kun 12 timer, for de har fullt av pasienter som er mye mer viktig enn deg.
Nei, det orker jeg ikke en gang til.
Jeg er ødelagt. Lyset er slukket. Hvordan kan jeg endre det, før jeg faktisk tar livet mitt?
Avatar

Re: Utslitt

okt 6 2018 - 07:40
Uff, den behandlinga du opplever på legevakta høres jo helt forferdelig ut! Helt utrolig å høre at det skal være sånn! Det er virkelig synd at pasienter hele tida må prioriteres om hverandre. Jeg har merka meg det samme på DPS, som jeg har blitt henvist til et par ganger, men får avslag hos fordi jeg ikke er syk nok, selv med tanker i nyere tid om at livet ikke er levelig. Du fortjener jo absolutt den hjelpa du trenger! Leit å høre at mora di ikke er en bedre støtte for deg. Jeg bare tenker, selv om det kanskje ikke er et ideelt alternativ, om det kunne hjulpet om barna dine fikk bo hos fosterfamilie med besøkelsesrett? Det bare høres ut som relasjonen til din mor kun gjør vondt verre, så om det kunne vært bedre å få ho mest mulig på avstand for å kunne fokusere på din egen helse? En ting er nå at du kanskje måtte jobbet deg gjennom depresjonen uansett, men en skal ikke undervurdere effekten av folk vi omgir oss med, på godt og vondt. Jeg regner med at du er i samtale med lege eller terapeut om hvordan du har det?
Avatar

Re: Utslitt

okt 6 2018 - 08:00
Det er på ingen måte noe trøst, men det profesjonelle miljøet kan ikke gjøre mye for at ting skal bli bedre. I beste fall er det en positiv placebo effect av å føle seg sett.

I samlebåndet til psykiatrien er det vanskelig å opprettholde produksjon. Pasienter blir ikke sett og det handler mer om å "behandle" mengder enn å øke kvalitet og finne frem til metoder som faktisk fungerer.

Midt oppe i alt dette blir man stående ganske så alene, og det er nesten umulig å forstå opp eller ned på noe som helst fordi man føler at verden snører seg sammen og det ikke finnes noen utvei eller håp om noe som helst.


Den jobben som kreves, den kommer innenfra. Å forstå dette er vanskelig. En del av det er å gi litt slipp på håpløsheten og akseptere at her og nå så fungerer man rett og slett ikke. Og en må ta det ansvaret selv. Det handler ikke om å ta seg sammen eller kjempe videre, men å innse at man er den man er der man er. Så kan man ta steg videre derfra. Men det må komme fra en selv. Ingen andre fra utsiden kan gjøre noe annet enn å i beste fall være med et stykke på veien.


Når ting bryter sammen så henger det ofte i hop med for mye følelser. Mye som ikke er uttrykt eller forstått. Og alt dette er ubehagelig, så man presser det ned i underbevisstheten. Dette fungerer som et isfjell som man etterhvert kolliderer med når det har blitt stort nok.
På en måte kan man også si at man skaper sitt eget monster som jager en.

Håp finnes for bedring. Problemet er at det tar lang tid, og man vil aldri bli "normal". Vi har en slags vrangforestilling om at så mange lever perfekte liv. Men det er bare fordi de fleste ikke evner til å se inn i andre mennesker. Det er mye smerte og tårer stengt inne i alle man møter selv om man aldri får se det. Er bare å tenke litt på seg selv når det er som verst. Da er man ikke ute blant andre, men gjemt bort et sted. Dette er en del av det å være menneske.



Det er ingen oppskrift, ingen magisk pille, ikke noe steg for steg forklaring for hva som må til. Alt dette er individuelt.
Et steg på veien er å kunne finne et utløp for tanker og følelser. En mulighet til å kunne snakke om og dele i frihet uten å bli dømt eller bli stilt dumme spørsmål. Rett og slett bare noen som lytter. Eller om man velger å skrive det ned kanskje.

For min egen del begynte jeg med å skrive og gjorde det i flere år da jeg ikke klarte å kommunisere. Etterhvert gikk det over til kunne bli snakket om. Litt etter litt forsvant det indre mørket og ting endret seg når jeg fikk mer forståelse for hvem og hva jeg er. Jeg trodde i grunn ikke det var håp og innen psykiatrien sa de rett ut til meg at de ikke hadde noe tilbud som ville passe fordi jeg scoret på en måte som gjorde det nærmest umulig å plassere meg inne i en diagnose.

Forøvrig så kan jeg nevne at en diagnose kun er nyttig for å bestemme et behandlingsforløp. Den vil ikke hjelpe deg med noe annet enn å risikere å studere og identifisere deg selv med den.



Du kan også være en som er høysensitiv. Noe som er umulig å håndtere om man ikke lærer om det. Man blir rett og slett gal ved å prøve å operere i verden. Ved forståelse og selvinnsikt samt kommunikasjon med noen som forstår ting på et dypere plan kan det være mulig å finne en mer tilpasset måte å fungere på som gjør at stressnivået senkes betraktelig.
Avatar

Re: Utslitt

okt 6 2018 - 08:08
Det er leit at livet er så beintøfft og vanskelig at du har tanker om å ta livet ditt. Du er viktig! Ikke gi opp! Livet kan bli bedre for deg også.

Mange her kjenner seg nok igjen i det du skriver om ikke å bli trodd på! Det er veldig ydmykende å være utmattet av sykdom og så bli beskyldt for å være lat. Bare ta seg sammen osv. Dette er et stort problem for veldig mange med usynlige plager, psykiske plager og også rygg og nakke smerter osv. Det er fryktelig vanskelig når det er ens nærmeste som ikke forstår.

Vi trenger mennesker rundt oss som gjør oss trygge og gir impulser som får oss til å smile og vokse. Jeg har opplevd i den senere tid å få kontakt med gode støttende mennesker som hjelper meg fremover. De gir meg tro på at jeg må bare finne et nytt og bedre nettverk. Gode nettvenner her fra siden, nabo og familie jeg ikke hadde kontakt med tidligere. Det hjelper litt og litt.

Du ønsker jo heldigvis hjelp. Hurra! Jeg tror du finner hjelp her og der fremover! Det er fint, fordi du er nå på veien til å få det bedre og finne et liv med glede og hvor du har mennesker rundt deg som smiler og heier på deg.

Vet ikke om dette er nyttig for deg, men det føltes riktig å svare deg. Skriv med meg om du vil, mange her som det er godt å bli kjent med!

Til forsiden