Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Uansett er jo alt bare nyttesløst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Uansett er jo alt bare nyttesløst

des 19 2018 - 08:07
Vekkerklokka ringer intenst for å rive deg ut av "den trygge" søvnen. Den ringer som den har gjort tusen ganger før. Men ting er ikke lenger slik de var. Man har forandret seg. Selvbilde og selvtilliten har bare rast helt på bunn, og man begynner raskt å rakke ned på seg selv. Letteresagt man hater seg selv. Man føler seg bare verdiløs,mislykket,maktesløs og håpløs. Tilslutt føler man et så sterkt behov for å straffe seg selv. Man finner en bakeskrape og snitter en x på armen,litt som et symbol på at man er xaut, litt som på norsketalenter, et tegn på at man ikke er bra nok.
Stadig vekk kommer det flere kutt til med bakeskrapa. Kutta kommer nå daglig, og de blir flere og flere. Nå blir de gjort litt med saks,men mesteparten er med tapetkniv. Alle kutta blir satt i system, jevne kolonner hvor meste parten av kutta er paralelle med de i kolonnen ved siden av. Man holder på med nye kutt hver dag i over 2 måneder før noen begynner å merke og oppdager det som er "risset" inn i huden (kutt), alt i alt har man gjort det i 3 måneder hvor første var litt mere fra og til. Da det ble oppdaget er man allerede dekket av rundt 500 kutt (arm og bein) ,hvor noen har blitt arr. Så blir alt man kan bruke konfiskert og beskjed om at man ikke kan fortsette. Man prøver å holde det. Men bryter det 2 ganger i løpet av bare første uka. Og man vet at behovet fremdeles kanskje enda mer er sterkt på det at man fortjener straff, og bare vet man kommer til å kutte seg nok engang fordi behovet er så sterkt og man selv er så langt nede. Alt føles da bare nyttesløst, man klarer jo uansett ingenting. Og det bare blir en sterke bekreftelse på at man ikke er bra nok og at ingenting av det man gjør er bra.
Man blir jo også henvist videre til noe innen psykiske helse, men man vet ikke om man er klar for det eller mestrer det. Men krevende avgjørelser mister man sånn sett makt over når det gjelder en selv, man er ikke i stand til det. Man er jo uansett bare fjern til eget liv. Du får høre du er ikke frisk osv. Og man vet at man kommer til å få diagnosen depresjon i mere alvorlig grad. Men hva når man ikke orker mer og ser at ikke noe nytter, man vil bare gi opp, hva skal man da gjøre?
Hvor lenge skal man liksom orke å kjempe, for det er jo tross alt en begrensning for alle hvor lenge man orker , og den er enda kortere for de som er unge.
Avatar

Håp

des 30 2018 - 01:25
Du må velge å ta i mot hjelp og være villig til å bearbeide de destruktive tankemønstrene og de vonde følelsene som leder til selvskading.

Depresjonen er en mester i å overbevise om at ingenting vil endre seg, men det er mer et symptom på tilstanden enn et faktum. Det er veldig mange som har befunnet seg på et lignende sted som du gjør nå, som har kommet seg videre ved å ta i mot profesjonell hjelp. Det er klart at det er utfordrende når man har båret på alt det vonde så lenge og bygget seg opp (destruktive) metoder for å håndtere smerten, som er tryggere å forholde seg til enn å føle at man mister kontrollen ved å gå i terapi og blottlegge seg for en fremmed, men objektivt sett er det en sannsynlighet for at du vil få mye mer ut av det enn du tror.

Når vi blir deprimerte er det veldig lett å bruke alt det vonde vi føler som et bevis på at vi er fullstendig verdiløse, men sannheten er vi er verdifulle til tross for hvordan vi føler oss, og terapi er på en måte et verktøy for å hjelpe oss å huske det, så vi lettere kan komme oss gjennom de utfordringene vi står ovenfor ved å styrke tilliten til våre egne evner. Det går kanskje an å se på det som å trene en muskel. Noen ting blir helt umulige når den er utrent, men når den er trent har man styrke til så mye mer. Og selv om det fortsatt kan være utfordrende noen ganger, så er det likevel enklere å bruke muskelen når det trengs, som vil kunne bidra til en sunn følelse av kontroll og mestring.

Nå vet ikke jeg om du har prøvd noen medisiner, men jeg antar det er noe du har snakket om med lege.

Uansett, jeg tror du er sterkere enn du tror. Nå vet ikke jeg om behandlingstilbud du ble henvist til innebærer innleggelse, men hvis ikke, bør du nok ta det opp med legen hvor maktesløs du føler deg ift å motta behandling, så kanskje innleggelse er et bedre alternativ.

Jeg har stått i følelsen av total håpløshet selv og tenkt at ingenting nytter, men jeg mener likevel at ulike behandlingsformer er verdt et forsøk fordi jeg ser at det hjelper for noen, og da er det i mine øyne håp.
Avatar

Re: Uansett er jo alt bare nyttesløst

des 30 2018 - 02:11
Kjenner på mye av det samme.

Nå har jeg aldri selvskadet meg sånn du gjør. Men jeg er selvdestruktiv på andre måter da.

Håper du får hjelp fra profesjonelle da, og at d kan hjelpe deg. Skulle gjærne hatt samtaler jeg og. Det er alltid godt å ha noen å prate med. Om du har vanskelig for å finne støtte i venner eller finne venner og sånn, så skjønner jeg om du vil gå tik psykolog. Vurderer den selv siden jeg ikke har så mange venner akkurat..

Du kan skrive litt med meg om du vil. Er vel litt i samme båt..
Til forsiden