Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Syk mann som ikke vil ha hjelp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Syk mann som ikke vil ha hjelp

jan 4 2019 - 11:16
Hei!

Jeg er glad jeg fant dette forumet her.. Jeg er så rådløs og trenger virkelig noen gode råd for hva jeg kan gjøre nå.. Jeg er i en veldig vanskelig situasjon selv, på grunn av at jeg har rotet til økonomien osv. Men det er i ferd med å ordne seg nå, rett før huset går på tvangssalg.. Jeg er alenemor og trenger en del støtte fra menneskene rundt meg. Jeg selv har gått til behandling hos psykolog for spillavhengighet i over 1år nå og det går mye bedre. Men kjæresten min som jeg har vært sammen med i 3år er ingen støtte. Vi bor ikke sammen, vi eier hvert vårt sted. Men vi bor på en måte både hos meg og hos han.

Han påpeker veldig mye med andre mennesker, han kritiserer alt og alle og hater alle folk. Han påpeker og minner meg på mine feil, feil som jeg selv er klar over.. Han trykker meg ned istedenfor å løfte opp. Han dyrker det negative, husker bare negative ting virker det som. Det har jo skjedd så mye positivt i livene våre! Vi har vært på turer og gjort mye moro sammen. Men det virker som det ikke huskes. Han fokuserer bare på det negative. Vi gjør aldri noe, han orker ikke tiltaksløshet, føler vi bare sitter i sofaen på kveldene (Jeg har en gutt på snart 4år som jeg har 100%).. Men jeg har barnevakt en helg i måneden og jeg har familie som stiller opp.. Og vi har vært mye mer ute enn andre småbarnsforeldre jeg kjenner..

Allikevel er det aldri bra nok. Igår gikk det opp for meg hvor syk han egentlig er og at det ikke er jeg som er syk.. Jeg går på nåler rundt han mange ganger, når jeg merker han er i "det humøret". Han blir sint for bagateller og han blir sint om jeg svarer han "feil", om jeg ikke har egne og sterke nok meninger, om jeg sjekker facebook (Han har ikke og han hater sosiale medier).. Han hater jobben sin, han sier det er den som ødelegger han. Skjønner han blir sliten av å jobbe 3 skift..

Han mener han har potensiale til andre ting, og det har han!! Men det skjer ingenting for han gjør ikke annet enn å klage og irritere seg. Han sa igår at han sliter hver dag med å stå opp, han ønsker at han var død hver dag, at alle hadde hatt det bedre uten han. Han sa at min situasjon gjorde at han så enda svartere på framtiden. Jeg må forsikre han om at det ordner seg, det er sånn at jeg får gjeldsordning nå og om 5år starter jeg med blanke ark.. Og de 5årene blir ikke kritiske heller, jeg sitter igjen med en god del. Faktisk tilnærmet det jeg ville hatt ellers.

Jeg vet jo at jeg rotet til ting og jeg har gjort noe med det. Jeg sa til han igår at han måtte få hjelp om han virkelig følte alt så svart.. Men det skulle han ikke. Han har ikke troen på noen ting, ikke på noen mennesker.. Han tror ikke på psykologer eller medisiner eller noe som helst. Han sier at han selv skal komme ut av det på egenhånd. Men jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å stå i min egen dritt i tillegg til å løfte han fram og opp.. Og i tillegg være en god mamma for en gutt som bare har oss. Sønnen min kaller kjæresten min for pappa, for han har ingen andre.

Det er så vondt alt sammen.. Jeg er redd og rådløs. Han har jo gode perioder også. Da mest i ferier.. Men når ferien er over er det tilbake.. Vi har ikke sex heller. Han orker ikke det fordi han føler seg så dårlig med seg selv. Han føler seg lite verdt og lagt på seg noen få kilo. Han er vant til å være i god form. Han kan trene når han vil han, men i perioder han ikke gjør det så skylder han på meg fordi han sier han får dårlig samvittighet ovenfor meg om han ikke er med meg.. Jeg oppfordrer han til å trene, gjøre ting alene med den snart voksne sønnen sin som han har annenhver helg.. Men det blir ofte til at han bare går og irriterer seg, skaper dårlig stemning og sprer negativ energi.

Han føler seg tiltaksløs, mener at jeg er en grunn til at han er det, men sier samtidig at om han ikke hadde hatt meg og sønnen min så hadde han ikke klart mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Vil ikke gjøre det slutt. Har kjent han siden jeg var liten og han har alltid vært en glad, morsom, kjekk og utadvendt fyr. Nå føler han at ingen liker han, at livet bare er noe dritt og han klarer nesten ikke dra ut på noe som helst. Men klager samtidig på at vi aldri gjør noe.. Om jeg foreslår noe så er det ofte han ikke vil det jeg foreslår. Han tar ikke ofte initiativ til å gjøre noe. Han har mistet kontakt med alle vennene sine, har bare mine venner. Han er en del med familien sin, men ifølge han ikke nok. Jeg har vært sykmeldt en stund nå og jeg prøver å være litt sosial på dagtid mens sønnen er i barnehage. Han kan bli forbannet på meg for at jeg er sosial, mener at jeg ikke har grunn til å være sykmeldt. At det er han som burde sykemelde seg, men han gjør ikke det fordi det er et nederlag. Huff.. Dette ble mye.. Får avslutte nå. Men jeg er så frustrert nå og det var godt å få skrevet ned litt :-(
Avatar

Re: Syk mann som ikke vil ha hjelp

jan 15 2019 - 02:13
Det der er vanskelig. Det er dessverre begrenset hvor mye man kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

Jeg vet ikke hva annet du kan gjøre enn å være tydelig på hvordan det tærer på forholdet deres at han åpenbart sliter med tankene og følelsene sine, at det blir mye negativitet å forholde seg til på en gang (for vi tåler det jo i mindre doser), og at det ikke er noen skam å oppsøke profesjonell hjelp. Kanskje du kan vinkle det dithen at du ikke hadde kommet deg gjennom dine problemer, hadde det ikke vært for at du tok i mot behandling, for det er jo veldig ofte sånn når en psykisk utfordring først har fått feste at det skal en del til å komme seg ut av det på egenhånd uten de riktige verktøyene, og hvis han tenker å komme seg gjennom det på egenhånd, så nytter det egentlig ikke å bare vente på at det skal gå over av seg selv, da bør han i så fall gå skikkelig til verks med ulike selvhjelpsteknikker. Det høres iallfall ikke sannsynlig ut at han vil komme seg gjennom det så enkelt ut ifra hvordan du har beskrevet han som passiv og overarbeidet.

Han må bare forstå at det ikke er alt her i verden vi har kontroll over. Du kan jo spørre han om han syns det er bedre å kjøre seg så hardt at han møter veggen (og da må han jo sykemelde seg uansett) i stedet for å ta en pause nå, så han kan hente seg inn igjen. Objektivt sett er det ikke noe større nederlag å sykemelde seg pga psykiske utfordringer enn det er å sykemelde seg for et fysisk problem, fordi begge deler kvalifiseres som reelle helseproblemer, som også kan forverres hvis det ikke behandles på en god måte. Jeg tviler på at han ville insistert på å kjøre seg like hardt hvis det var snakk om et benbrudd, og han ville nok heller ikke latt være å gå til lege for å få gipset det.

Det er klart det er skummelt å være deprimert og føle seg sårbar ved å oppsøke hjelp. Jeg tenker at du må minne han på at du er der for han og kun ønsker han det beste, men at det er begrenset hvor god støtte du kan være når du har andre ting å forholde deg til også. Og minn han på at han er god nok, at du ikke syns noe dårligere om han bare fordi han går gjennom en vanskelig periode, at det eneste du vil er at han skal få den hjelpa han fortjener så han kan føle seg bedre.
Til forsiden