Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Så oppgitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Så oppgitt

jan 14 2019 - 19:54
Jeg har levd med en konstant smerte i kroppen i flere år nå, noe som i varierende grad går utover psyken og funksjonsevnen min og gjør hele tilværelsen svært uforutsigbar. Medisinske undersøkelser har ikke vært til hjelp og det er ingen preparater som lindrer smerten.

Siden smertetilstanden plutselig ble verre for et par år siden, har jeg opplevd mye sterkere og mer gjennomgående depresjon som også har resultert i selvmordstanker. Rasjonelt sett vet jeg at det er et stykke fra å ha selvmordstanker til å handle ut ifra dem, men det er likevel en krevende tilstand å befinne seg i.

Jeg har blitt henvist til DPS to ganger. Første gang var i forfjor hvor fikk jeg noen vurderingstimer som endte med avslag. Det kom ikke frem at jeg hadde hatt selvmordstanker fordi det var ganske nytt for meg og jeg fikk meg ikke til å vektlegge det så mye. I stedet snakket jeg bl.a. om tanker jeg hadde om at det kunne være en sammenheng med smertene og et emosjonelt besvær ift en jeg hadde vært sammen med da jeg var yngre, som jeg har hatt store problemer med å gi slipp på. Til det, svarte dama jeg snakket med 'selvfølgelig', noe jeg syns var en helt ubrukelig respons selv om sammenhengen potensielt stemmer, fordi den type skråsikkerhet oppleves som en bagatellisering av den ekstreme smerten jeg lever med hver eneste dag.

Den andre gangen ble jeg henvist på bakgrunn av selvmordstanker ila av høsten i år, men fikk avslag grunnet det som hadde kommet frem under den første vurderingen. Det sjokkerte meg at de ikke ville ta meg inn til ny vurdering. Det sto i brevet at jeg kunne klage på vedtaket, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det fordi jeg resignerte helt.

Normalt går jeg til en alternativbehandler ca en gang i mnd, som er det beste jeg har funnet så langt som hjelper meg å opprettholde en viss mental og emosjonell balanse. Jeg blir bare så forbanna av å oppleve at jeg ikke passer inn i ulike behandlingsformer ellers. Jeg har tidligere kontaktet Rask Psykisk Helsehjelp etter anbefaling fra lege, men der sa de også nei fordi de mente det hørtes ut som problemet mitt var psykosomatisk og at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg.

Jeg har fått vanlig henvisning til psykolog tidligere, og jeg ba om det igjen før jul, men jeg kommer meg aldri noen vei med det, mye fordi jeg ikke har noen tillit til at det skal gi meg god nok hjelp å snakke med noen som behandler meg som om angsten og depresjonen min er isolerte problemer. Utenom DPS har jeg vært til vurdering hos to psykologer tidligere. Den ene var altfor intens, og den andre var altfor tafatt og anbefalte meg uansett å holde meg til alternativbehandleren med den begrunnelsen at terapi var så krevende at det kunne bli for mye for meg å ha flere behandlere å forholde meg til.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan jeg skal kunne finne en terapeut som er i stand til å se mer helhetlig på utfordringene mine og anerkjenne mine behov i stedet for å fokusere på en intensitet jeg strengt tatt ikke har overskudd til, da jeg har mer enn nok med å holde fokus og holde ut smerten. Og jeg kan ikke engang garanterte at jeg kan møte hver eneste time, da døgnrytmen min er såpass utenfor min kontroll. Jeg har fått vite at det finnes såkalte smertepsykologer som skal være mye bedre egnet for noen i min situasjon, men det er ikke akkurat lagt opp til at man enkelt skal kunne finne de noe sted.

Jeg vet at jeg har en tendens til å være beskjeden når det kommer til hvordan jeg uttrykker meg ift hva jeg sliter med. Derfor er det så ekstremt knusende når alvoret endelig kommer frem og jeg får avslag på en behandling jeg trodde jeg var kvalifisert for.

Så sitter jeg her, da, og kvier meg som faen for å snakke med (vikar)legen igjen. Jeg må bl.a få ordnet en ny stønad fra Nav fordi jeg har brukt opp årene for den jeg hadde. Det beste hadde vært å få innvilget en uførestønad, men både (vikar)legen og Nav er flinke til å si at det er -veldig- vanskelig å få det godkjent, så da tenker jeg med gru på hvorvidt jeg vil la meg overtales til å gjennomføre en utredning av arbeidsevne via Nav (som jeg måtte kansellere rett etter jul fordi jeg var for syk) og bli vurdert som skikket til en eller annen form for arbeid som på sikt bare vil gjøre meg sykere, fordi jeg sliter med å være tydelig og stå på krava.

Det er ikke første gang jeg har latt andre påtvinge meg sin vilje, men senest i dag ble jeg stoppet på gata av ei vimsete dame med trillekoffert som spurte om hjelp. Jeg antok at det var fordi ho hadde gått seg bort, men det viste seg å være fordi ho mangla penger til en kopp kaffe, som ho lurte på om jeg kunne vippse og jeg fikk meg så klart ikke til å si nei, selv om jeg overhodet ikke følte for å gjøre det, så det sier litt om hvor enkelt det er å overtale meg til det ene og det andre.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 14 2019 - 21:10
Dette høres neimen ikke noe greit ut. Er du blitt fullt utredet av legen, synes du? Både fysisk og psykisk, tenker jeg på. F eks, er det gjort systematisk nok og eventuelt skjønnsmessig nok til at rett diagnose er stilt og at noe viktig ikke er oversett? Er blitt oppmerksom på at stoffskifteproblemer kan framstå som depresjon og det kan gi smerter, kan gripe inn i alle systemer i kroppen og hodet og gi forstyrrelser, for å nevne noe som altfor lett blir oversett i en undersøkelse.

Angående uføretrygd så har det vel noe å si hva slags dokumentasjon som ligger til grunn. Nøler den som skriver en legerklæring på om du oppfyller kriteriene, vel så nøler NAV enda mer med å innvilge enn om den er skrevet med overbevisende ordbruk og er basert på grundige undersøkelser.

Kan ikke tenke meg at du er en som ber om uføretrygd uten at du trenger det, og det er grønnjævlig kjedelig å være syk og ufør. Dette lukter litt av at legene ikke har strukket til. Jeg hører ikke at det er noe klart svar på hvorfor du har plagene dine og at du har fått hjelp som nytter slik at du kan arbeide.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 14 2019 - 21:27
Synes vimsa med trillekofferten var utrolig frekk! Du har plikt til å ta vare på deg selv og gjøre livet best mulig for deg, ikke for alle og enhver som kjapt ser at du er en omsorgsfull og snill person (har over tid lest dine støttende kommentarer til folk her på sidetmedord) som de med stygg manipuleringsteknikk kan trekke veksler på. Ikke la slike folk få komme til med sine tåredryppende historier, de er sannsynligvis usanne og hvis du haster videre uten å høre dem vil de ikke så lett påvirke deg.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 14 2019 - 22:22
Det har ingenting med stoffskifte å gjøre. Det er en urinveistilstand med sekkediagnosen IC, som det er begrenset kunnskap om blant leger, så jeg har mer eller mindre funnet ut av hvilken diagnose jeg har på egenhånd og jeg vet ikke engang om noen av legene så langt har satt den på papiret, selv om de har utelukket alt annet.

Det er heller ingen garantert effektiv behandlingsform, så jeg ga opp videre behandling hos urolog for noen år siden fordi det var snakk om en unødvendig smertefull prosedyre med usikre resultater, etter å ha prøvd det de hadde å tilby av medisiner. Jeg har lest om en alternativ undersøkelse for å finne ut om det er snakk om en slags infeksjon som ikke vises normalt, men jeg har ikke fått tatt det opp med legen min enda.

Jeg har ikke hatt noe problem med å få godkjent stønad fra Nav tidligere og det er ikke sikkert det blir et stort problem nå heller, men jeg misliker å måtte ta det opp via en lege jeg ikke er kjent med fra før fordi det gjør meg usikker, og jo mer usikker jeg føler meg, jo større er oddsen for at jeg underdriver problemene mine og havner på villspor ift hva jeg trenger.
Det er uansett uaktuelt med noe som helst form for arbeid når jeg er så dårlig at jeg sliter med å få i meg nok mat for å ha energi til å utholde smertene.

Men det er riktig at leger generelt ikke har strukket til, noe jeg har innsett at ikke er så uvanlig for folk med atypiske lidelser, som i praksis ofte blir overlatt til å prøve å finne ut av det på egenhånd.


Avatar

Re: Så oppgitt

jan 14 2019 - 22:36
Ja, nei, det er visst en av de store utfordringene i livet mitt, å ikke la meg vippe av pinnen av møter med de som ser sitt snitt til å utnytte mine gode intensjoner som tydeligvis lyser lang vei. Jeg snakka med en bekjent om det tidligere som kjente seg godt igjen i situasjonen, dvs vi har det til felles at vi generelt har vanskelig for å si nei! Det er noe er allerede har blitt klar over, men så er det likevel så vanskelig å handle annerledes når jeg står midt oppi en ny situasjon, selv om jeg på et plan egentlig kjenner godt hva som er riktig for meg.

Uansett, takk for støtten. Satser på at jeg har blitt nok en erfaring rikere og at det kan fungere som en påminnelse om retten min til å avvise den neste som prøver seg.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 15 2019 - 05:54
Hvis nav har gitt deg støtte tidligere, så skal vel vikarlegen ikke HA NOEN GRUNN for å være avvisende til å hjelpe deg med ny søknad. Det høres ut som du har hatt noen dårlige erfaringer med denne legen slik at du har oppfatten h*n avvisende. Jeg selv har av og til fått tilbakemelding på at jeg har virket sånn og slik (negativ) så har jeg i situasjonen bare følt meg usikker, og ikke tenkt så mye på at jeg kan oppfattes avvisende. Kan det være slik med denne legen også, som faktisk er vikar?

Vil det hjelpe å tenke at du plikter å snakke fullstendig sant, og så når du skal fortelle legen/DPS osv hvordan du har det og hva de kan gjøre for deg? De må ta utgangspunkt i det du sier, de har ikke hjemmel for å behandle noe annet enn det du ber om, bruke andre opplysninger enn det du oppgir osv (så lenge situasjonen ikke går under en hjemmel for å bruke tvangsmidler).

Det høres ut som det vil være helsefremmende for deg å øve på å si nei til tiggere, den fulle sannheten til dine behandlere, at du selvfølgelig fortjener din plass rundt deg til deg selv, osv. Øv gjerne foran speilet, og si alt i en vennelig tone.

En gang jeg jobbet frivillig gikk jeg på gata sammen med den lokale lederen for Bymisjonen. Vi passerte tiggere og min ledsager hilste vennlig på hver og en av dem. De hilste tilbake, og de ba ikke om penger. Jeg tipper de hadde vært gjennom det før og visste at hun ikke ville gi dem penger i hånda. Men med å hilse på dem ga hun dem noe annet enn penger, hun ga dem respekt og opplevelsen av å være sett.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 15 2019 - 07:13
Det er bare forskjell på å få AAP og uførestønad, dvs det er åpenbart strengere krav for sistnevnte. Jeg tror egentlig ikke legen ikke vil hjelpe meg med søknaden, men jeg uroer meg for at det skal stilles tvil ved min egen vurdering av funksjonsevnen min og at jeg vil la det påvirke meg til å tvile selv. Det var noen ting som ble sagt de to gangene jeg var til time hos vikaren, som at det var veldig vanskelig å få søknad om uførestønad godkjent og at jeg hadde en stor jobb foran meg, pluss en respons om at 'sånn er det noen ganger' da jeg uttrykte oppgitthet over vedtaket fra DPS, men det kan godt være at jeg legger for mye i det.

Jeg noterte alle nødvendige punkter som er relevante å nevne for lege ifb med søknaden ila jula, så jeg har egentlig den biten noenlunde på stell, men jeg ble forvirra over hvorvidt jeg skulle snakke med Nav/saksbehandler eller lege først for å komme videre. Man kan visst søke om forlengelse av AAP på spesielt grunnlag, så jeg var ikke sikker på åssen jeg skulle gjøre det. Det er et generelt problem for meg at den type praktiske problemstillinger blir veldig grøtete og uoverkommelig for meg når det er mye å forholde seg til på en gang, som det har vært nå i det siste, så da blir det gjerne ekstra utsatt.

Jeg har absolutt godt av å øve meg på å si nei, selv om jeg antagelig ikke kommer til å snakke til meg selv foran speilet. Alternativbehandleren min er veldig god på å hjelpe meg å prosessere den type utfordringer, så jeg kommer sikkert til å ta det opp der neste gang. Normalt pleier jeg å vente til neste time for å lufte problemene mine i stedet for å dele dem her, selv om jeg er innom denne siden veldig ofte, men akkurat nå var det egentlig greit å få gjort det bare for å få satt ord på ting og sortert det litt.

Jeg leste en veldig god bok for noen år siden som tok opp hvor ugunstig det er å gi ut ifra en følelse av dårlig samvittighet og at man derfor skal fokusere på å gi fordi man virkelig ønsker det. Det resonnerte veldig da jeg leste det, selv om det ikke har vært så enkelt å etterfølge i praksis. Det har også vært et tema hos behandler at det å sette grenser ikke er det samme som å fullstendig avvise noen, veldig likt det å hilse uten å gi noe mer. Sist jeg ble grovt manipulert til å gi fra meg et høyere beløp bestemte jeg meg egentlig etterpå for å ikke gi folk som stopper meg på gata flere penger, men jeg må visst være enda tydeligere med meg selv om at det inkluderer absolutt alle og ikke bare østeuropeere og uteliggere.
Avatar

Re: Så oppgitt

jan 15 2019 - 08:18
Angående funksjonsevnen din så har du skrevet her at du har mer enn nok med å få i deg mat nok gjennom dagen så du ikke får mer smerter/håndtere smerter (hvertfall slik jeg forsto det). Slik jeg forstår påvirker dette evnen til å utføre et arbeid mot betaling. Altså, så lenge situasjonen din er slik, så lenge helsevesenet ikke har kunnet hjelpe deg bedre, så er arbeidsevnen din ikke tilgjengelig.

Ansvaret for at du er syk og arbeidsufør er ikke ditt alene, legene og helsevesenet har ikke kunnet hjelpe deg. Da er det urimelig hvis du legger for mye på deg selv.

Selv har jeg måttet ta standpunktet og har laget meg en regel om at jeg gir ikke til tiggere, enten det er på gata, internett, eller om de f eks kommer på døra.


Bare noen tanker fra meg. Tvi tvi!
Avatar

En personlig seier

feb 6 2019 - 20:47
Apropos det der med å avvise tiggere; i dag var jeg i sentrum etter en time hos alternativbehandleren min, og var borti noen aggressive, østeuropeiske tiggere på vei hjem. Først hørte jeg ei bak meg som prøvde å få oppmerksomheten min gjentatte ganger mens jeg gikk forbi. Jeg kjente at jeg ble sint og at jeg var på nippet til å kunne snappe og be ho slutte å mase om ho ikke ga seg.

En kort stund senere gikk jeg gjennom et felles inngangsparti for tre ulike sjapper, hvor det satt to tiggerdamer på benken rett innafor, som også prøvde å få oppmerksomheten til forbipasserende på omtrent samme måte, dog ikke like intenst da jeg gikk inn, men jeg ignorerte de likevel på vei opp trappa dit jeg skulle

Det tilspisset seg først da jeg var på vei ut igjen. Jeg vet ikke om de gjorde dette med alle som var på vei ut, eller om jeg ble et lett offer fordi jeg hadde gitt de et snev av oppmerksomhet ved å kaste blikket i deres retning, men de ga seg ikke med å gnelle, og ho ene begynte i tillegg å følge etter meg ut døra, så da kjente jeg at jeg straks hadde fått nok og snudde meg og sa irritert 'hva er det', før jeg så klart ble vist koppen ho ville jeg skulle fylle... Og jeg til slutt satte ned foten og utbrøt hardt og bestemt 'NEI, jeg har ikke! Slutt å mas!' Og det var så GODT!

Avatar

personlig seier

feb 8 2019 - 23:09
Du sa fra til de som plaget deg. Applaus!


Angående dette med arbeidsevnevurdering, legen må vel kunne skrive at du er for dårlig til dette, med begrunnelse? Har du informert legen ordentlig om hva som er din situasjon, og en må visst be om konkret hjelp også. Sjelden de tar iniativ pasienten ikke har bedt om på noe vis.
Avatar

personlig seier

feb 8 2019 - 23:09
Du sa fra til de som plaget deg. Applaus!


Angående dette med arbeidsevnevurdering, legen må vel kunne skrive at du er for dårlig til dette, med begrunnelse? Har du informert legen ordentlig om hva som er din situasjon, og en må visst be om konkret hjelp også. Sjelden de tar iniativ pasienten ikke har bedt om på noe vis.
Avatar

Re: Så oppgitt

feb 9 2019 - 13:39
Takk!

Nei, jeg har ikke kommet så langt, men det ordner seg sikkert ift den vurderinga om jeg skulle være for dårlig til oppmøte igjen, i form av en legeerklæring. Mitt nåværende kontor har ikke all dokumentasjon på tilstanden min, som jeg trodde, fordi de ikke hadde overført info fra en papirjournal jeg hadde gitt de fra et tidligere kontor. De hadde gitt meg den tilbake fordi de ikke kunne oppbevare journaler i papirform, og jeg hadde i mellomtiden lånt den til en privatlege, så det ble litt ekstra styr med å få den returnert, noe som var nødvendig for at legen skal kunne hjelpe meg videre med Nav.

En i familien min skal egentlig snakke med legen på mine vegne også, fordi jeg har vært så dårlig at jeg ikke har greid å ta tak i noe selv. Akkurat nå går det bedre etter å ha fått en energiboost av å ha vært hos behandleren min, så jeg jobber med motivasjonen for å ordne en prat med legen til uka. Det er grenser for hvor lenge jeg kan gå uten fast inntekt, så akkurat nå er det motivasjon i seg selv.

Avatar

Re: Så oppgitt

feb 9 2019 - 17:55
Godt å høre at du har noen i familien som kan hjelpe deg, det høres ut til å være helt på sin plass!
Avatar

Re: Så oppgitt

feb 9 2019 - 17:55
Godt å høre at du har noen i familien som kan hjelpe deg, det høres ut til å være helt på sin plass!
Til forsiden