Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Orker ikke mer..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Orker ikke mer..

okt 21 2018 - 12:56
Jeg er så sliten. Er så lei av å tvinge meg gjennom hver dag. I terapi får jeg stadig beskjed om at det er bra for meg og gjøre det motsatte av hva jeg egentlig føler for, fordi dette er bra for meg. Jeg føler for å ligge i senga og sove, og ikke dra på jobb. Men jeg har klart og tvinge meg på jobb hver dag, men kan ikke påstå at dette gjør ting noe som helst bedre.. Det er like vondt og slitsomt hver eneste dag. Det er så urettferdig at jeg bare MÅ gå gjennom denne uutholdelige smerten fordi jeg skal skåne de rundt meg for smerte.. De vil ikke at jeg skal dø såklart, og sier de skulle ønske det var nie de kunne gjøre. Vel, de kunne for eksempel kommet på besøk, tatt meg med ut på ting, ringt meg i det minste. Men de sender melding da, med hjerter i..så da prøver de jo.. Jeg klarer ikke å forstå vitsen med å tvinge seg gjennom et helt liv som bare er vondt! Jeg har liksom alltid levd i troen på at "det blir bedre", men nå har det gått 17 år siden jeg først begynte å tenke på selvmord og livet har egentlig bare blitt vanskeligere.. Jeg føler meg som en idiot som fortsatt har et bittebittelite håp om at det skal snu snart, jeg kommer jo bare til å måtte gå gjennom ørten dager til med smerte.. Jeg er i helvete, og aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene og være her..
Avatar

Re: Orker ikke mer..

okt 21 2018 - 19:53
"Jeg klarer ikke å forstå vitsen med å tvinge seg gjennom et helt liv som bare er vondt!"

Veit akkurat hva du mener. Har alltid hatt den samme mentaliteten. Har levd i 29 år med nøyaktig denne tanken.

_ _ _


"Jeg føler meg som en idiot som fortsatt har et bittebittelite håp om at det skal snu snart, jeg kommer jo bare til å måtte gå gjennom ørten dager til med smerte.. Jeg er i helvete, og aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene og være her.."

Mm, veit akkurat hvordan det er...
Avatar

Re: Orker ikke mer..

okt 21 2018 - 23:20
Så leit å høre at du har det sånn. Det må være ekstra kjipt å føle at de nærmeste ikke kan gjøre mer for deg. Jeg har aldri tenkt på døden som en potensiell utvei før i nyere tid, så jeg kan relatere til følelsen av å ikke få slippe på noen annen måte. Har du noen lyspunkter i livet ellers? Og har du noen nære venner å tilbringe tid med?
Avatar

Re: Orker ikke mer..

okt 22 2018 - 01:33
Tusen takk for at dere svarer. Det betyr mye. Vondt at det er vanskelig for dere også, men samtidig litt godt at noe forstår hvordan jeg har det. Da blir man litt mindre alene i det minste. Selv om jeg så klart ikke ønsker at noen skal ha det slik..
Jeg har barn, som jeg er veldig glad i og glad for at jeg har. Men ikke engang det holder tomheten og det som er vanskelig borte. Selv om familie og venner ikke alltid er like flinke til å ta kontakt, så hjelper de til hvis jeg spør, så jeg kan jo egentlig ikke klage. De har nok bare litt vanskeligheter med å forstå hvor vanskelig jeg egentlig har det, og det forstår jeg. Tror det kun er de som har vært/er der selv som helt klarer å forstå det. Jeg har egentlig ikke noe dårlig liv i det hele tatt (sett bort fra et par utfordringer jeg godt kunne vært foruten), så derfor blir det på en måte ekstra vanskelig at jeg da ikke klarer å være glad. Jeg har jo på en måte alle forutsetninger for å være det.
Men jeg mangler blant annet kjæreste, og tenker at om det hadde ordnet seg med det, så ville livet blitt lettere å leve. Men jeg tror kanskje innerst inne at det bare er noe jeg forteller meg selv, for å ha en slags grunn til å fortsatt håpe..
Avatar

Re: Orker ikke mer..

okt 22 2018 - 07:04
- "Vondt at det er vanskelig for dere også, men samtidig litt godt at noe forstår hvordan jeg har det. Da blir man litt mindre alene i det minste. Selv om jeg så klart ikke ønsker at noen skal ha det slik.."

Det er helt forståelig, så ikke føl noe "skam" over at det er litt godt for deg å høre at andre også har de samme problemene som deg. Vi føler det jo på samme måte ovenfor deg, når vi ser innlegget ditt :)

_ _ _


- "Tror det kun er de som har vært/er der selv som helt klarer å forstå det."

Mm... Livet er dessverre slik at man må erfare noe for å virkelig kunne forstå hvordan det er. Og en annen ting som gjør det enda mer problematisk, er at mange av de som ikke har erfart ting og som dermed ikke forstår - ikke er KLAR OVER at de egentlig ikke forstår. Tingene har aldri vært en del av deres virkelighet i deres eget liv, så de er derfor ikke klar over at de ikke forstår.

_ _ _


- "Jeg har egentlig ikke noe dårlig liv i det hele tatt (sett bort fra et par utfordringer jeg godt kunne vært foruten), så derfor blir det på en måte ekstra vanskelig at jeg da ikke klarer å være glad. Jeg har jo på en måte alle forutsetninger for å være det."

Dette er veldig typisk for mange som sliter psykisk, og det er akkurat slik det har vært for meg også. Alle de overfladiske forutsetningene for lykke har vært tilstede.

_ _ _


- "Men jeg mangler blant annet kjæreste, og tenker at om det hadde ordnet seg med det, så ville livet blitt lettere å leve. Men jeg tror kanskje innerst inne at det bare er noe jeg forteller meg selv, for å ha en slags grunn til å fortsatt håpe.."

Jeg husker jeg hadde samme "løsningen" under tenårene. "Bare jeg har kjæreste så vil alt være greit." Men jeg merket selvfølgelig at problemet var der selv om jeg hadde kjæreste. Det faktumet at jeg hadde kjæreste gav meg bare en midlertidig, overfladisk, emosjonell boost i blant (og særlig i starten av forholdet selvfølgelig, hvor "nyhets-faktoren" er høy - akkurat som når et barn nettopp har fått en gave som det har ønsket seg lenge).

Det vi trenger er en følelse av "selvstendig helhet"; en følelse av å være "hel" som ikke belager seg på eksterne faktorer. Da blir de eksterne omstendighetene bare en bonus i livet; de utgjør ikke selve fundamentet i livet.

En kjæreste kan selvfølgelig være en behjelpelig faktor på veien mot å få denne "selvstendige helheten" - men en kjæreste er ikke nok alene...
Avatar

Re: Orker ikke mer..

nov 1 2018 - 14:30
Ensomheten i depresjon er noe av det verste. Jeg har ikke alle forutsetninger for å være glad, dvs det er en konkret smertetilstand som opprettholder depresjonen. Jeg har store problemer med å date grunnet dette, så det er noe helt eget med å føle seg så defekt. Men jeg tror nære relasjoner kan være til hjelp i større eller mindre grad, som de jo ofte er. Det er jo ikke uten grunn at vi søker samvær og samhold med hverandre. Det har vært gjennom en slags visshet om at jeg ikke er helt alene at jeg har greid å holde ut. Den største forskjellen nå er at et par støttende medboere flytta ut til kjærestene sine, hvilket stikker på flere plan. Håper uansett at du finner en måte å se og føle mer verdi i livet, at det kommer mange nok øyeblikk med lys oppi alt det mørke.
Avatar

..

nov 3 2018 - 03:08
Wow, det er utrolig hvordan jeg kunne skrivet omtrent akkurat det samme innlegget som deg. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver, spesielt det med å holde livet gåande for alle andre enn meg selv. Å lide på denne måten er uutholdelig og grusomt. Heldigvis er jeg bedre til å gi råd til andre enn meg selv. Vet ikke om dette vil hjelpe, men det er verdt å prøve å gi noen tips likevel.

- Prøv å aksepter at du har det sånn nå, det er ikke forventet at du skal klare så mye med tanke på hvordan du har det
- Vær raus med deg selv, gi deg belønning for å klare å kjempe så hardt hver eneste dag
- Fins det noe som kan gi deg en pittelitt bedre følelse så kjør på med det. Om det rr et deilig bad eller spise det du liker best. For min del er shopping en liten flykt fra alt. Det er både dyrt og kortvarig glede, men fuck it. Det er bedre med pittelitt kortvarig glede enn ingen glede i det hele tatt.
- Rydd litt rundt deg, det vil gi deg en smule bedre opplevelse av at du i alle fall har orden på noe!
- Smink deg og kle deg fint selv om du ikke orker. Det vil gjøre at du i alle fall ikke føler deg SÅ crap hele tiden

Mulig disse rådene et helt ubrukelige for deg, men om så et av de rådene kan hjelpe så er jeg mer enn fornøyd!
Til forsiden