Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen likesinnede?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen likesinnede?

nov 3 2018 - 21:32
Jeg skriver her i håp om å møte noen «likesinnede». Jeg har en god familie, en snill mann, en herlig sønn og en søt, liten hund. Jeg fremstår utad ressurssterk og har en godt betalt og «bra» (dog stressende) jobb. Smiler og ler, er positiv og utadvendt mot venner og kollegaer. Tar initiativ og ansvar, og virker sikkert trygg og stabil som person.

Men jeg er liksom to personer - en utad og en «inni meg selv», som jeg pleier å kalle det. Personen «inni meg selv» er sliten, trøtt, vedvarende deprimert og tenker stort sett hver dag at det hadde vært deilig å ikke leve lenger. Jeg har problemer med å se meningen og «vitsen» med livet og annet, og har en konstant indre uro jeg ikke får bukt med. Jeg skammer meg for disse tankene, ettersom jeg burde ha alle forutsetninger for å ha det «bra». Og når jeg ser på
sønnen min, blir jeg helt knust av dårlig samvittighet for at jeg tenker disse tankene. Jeg burde nok ikke fått barn.

Det har vært sånn lenge, kanskje 10 år. Litt av og på, men de vonde «grunntankene» forsvinner ikke. Er imidlertid flink til å skjule dem - kun de som vet, vet - og jeg har feks aldri vært sykemeldt pga dette, bare bitt tennene sammen og stått i det. Er sånn både i hverdagen og i ferien. Er nå 33 år (jobbet i syv år). Har tidligere brukt cipralex, med en viss effekt, men gikk av dette ifm gravididet og amming. Har vært flere runder hos psykolog og
psykiater, herunder for kognitiv terapi, uten nevneverdig effekt. Har i tillegg en tvangslidelse, hudplukking i ansiktet, som jeg trodde var en hovedårsak til alt det andre, men tror egentlig ikke det lenger (hvem kom først av høna og egget?) tvangslidelsen er p.t noen lunde i sjakk, og skjules dessuten greit med sminke.

Jeg har på et måte gitt litt opp, og frykter at jeg alltid vil være trist og nedstemt «inni meg selv». Er redd for utviklingen, og for at jeg en dag vil komme til å gjøre alvor ut av tankene om at det hadde vært deilig å slippe å føle på tristhet, tomhet, meningsløshet. Det er så fælt og skamfullt å tenke på at jeg føler dette til tross for alt jeg har å være glad for, herunder sønnen min og de som bryr seg om meg og vil meg vel. Og jeg tenker vel også at det bare er meg selv som kan gjøre meg «frisk», men jeg ser helt ærlig ikke hvordan jeg skal greie det. Jeg klarer kanskje å endre tankemønster for en kort periode, men havner alltid tilbake på samme sted. Mamma sier «skjerp deg»/«ta tak» osv, og jeg tenker at det sikkert er noe i det. Jeg klarer å skjerpe meg i den forstand at jeg drar på jobb, gjør nødvendige plikter osv. Men hvordan skal man «skjerpe seg» slik at selve grunntankene om meningsløsheten/tristheten forsvinner? Jeg legger til at jeg ikke har opplevd noe spesielt som kan forklare hvordan jeg føler. Jeg synes heller ikke synd på meg selv, er ikke bitter på andre eller legger skyld på dem etc. Jeg er bare konstant trist inni meg av en årsak jeg ikke kjenner til. Jeg har nok også - av ukjent grunn - utviklet en enorm selvforakt og føler meg på mange vis utilstrekkelig, både som mor, kone og arbeidstaker. Tolker ting som regel i verste mening, og har nok en slags tanke/utgangspunkt om at ingen liker meg (og at jeg må overbevise folk om at jeg er ok)

Jeg er ikke ute etter å konstant føle på «lykke», for det tror jeg ingen egentlig gjør. Men det å våkne om morgenen og ha lyst til annet enn å ligge i senga hele dagen/evt. dø, hadde vært fint. Noen som kjenner/har kjent det på samme vis og fått det bedre?

Hilsen Trist.
Avatar

Kjenner meg igjen

nov 4 2018 - 14:42
Hei.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du forteller. Jeg er selv gift og har to flotte barn. Jeg trivdes svært godt i jobben frem til bedriften ble kjøpt opp og det ble en del endringer. Frem til da (eller litt før egentlig) følte jeg litt som Supermann. Helt på jobb, helt hjemme.

Men siden november i fjor har jeg vært veldig plaget med angst og depresjon. Har vært mye hos psykolog og lege. Har prøvd å fungere videre i jobben, men har gitt det helt opp. Det føles veldig rart å vite at jeg egentlig klarer så mye så bra, men føler at jeg ikke klarer noe som helst lenger. Kunne ramset opp mange eksempler på ting jeg ikke takler lengre, men skal prøve å ikke bare være negativ.

Jeg har også slitt med selvforakt, følelse av at ingen liker meg lengre, at ingenting gjør meg glad lengre. På det verste var jeg så mot meg selv at en del av meg oppfordret meg til å gjøre det slutt nesten hver dag, og jeg så for meg hvordan det ville se ut.

Akkurat hva som har gjort at jeg ikke er like langt nede lenger vet jeg ikke helt. Men hvis jeg skal gi noe slags tips tror jeg det må være å være litt mer åpen og oppriktig om at du har et stort problem. Hvis du heller sykmelder deg og får litt tid med lavere forventninger til deg selv tror og håper jeg at du kan begynne å få det bedre. Kanskje vurdere å prøve å få en ny jobb med mindre stress?

Håper du får en fin søndag videre:)
Avatar

Kjenner meg også selv igjen :)

des 4 2018 - 15:43
Hei

Jeg har selv en stabil jobb, en kjæreste, ett hus og en sønn. Jeg sliter selv med å finne hva i livet som holder meg i gang, det går liksom litt på standby, det har det gjort i mange år. Var virkelig nede nå i våres så jeg fikk en pause fra jobben i noen måneder med delvis sykemeldig, det hjalp litt. Jeg jobber fortsatt med meg selv, og syns det er vanskelig selv om jeg har flere gode dager nå enn før. Jeg har også gått til psykolog også fått en del hjelp der, der fikk jeg noen tankevekkere for meg selv.

Han delte opp hverdagen i livet i flere bolker, man har jobb, man har familie, man har venner/det sosiale, man har fysisk/psykisk trening. Mennesker trenger alle disse aspektene i livet sitt for å fungere og holde seg oppe mentalt og fysisk, jeg forestilte meg en kopp som må fylles opp hver uke.

Det som jeg syns var veldig greit å ta med seg videre, er at det er ikke automatikk i at jeg er lykkelig selv om jeg har familie, penger, jobb, osv. Jeg trenger mye mer, og hvis det er aspekter av livet som har vært fraværende over en lenger tid, så kan jeg ofte få depressive tanker. Jeg selv har gradvis fått veldig negative tanker om meg selv , syns selv jeg kaster bort livet mitt og at jeg ikke er en interresant person, at det er derfor jeg ikke har noen venner mer, bl.a. Ofte så kan negative tanker kværne i huet mitt hele dagen, siden dette da har foregått over flere år har jeg ok mistet litt kontakt med hvordan jeg var tidligere.

I mitt tilfelle prøver jeg å bygge opp det sosiale rundt meg, som egentlig forsvant etter jeg fikk meg jobb og familie, i tillegg så har jeg absolutt ingenting som jeg gjør KUN for meg selv på min fritid, ingen hobby eller noe som helst. Å det var faktisk en tankevekker for meg, fordi jeg sliter med dårlig samvittighet siden jeg "synes synd på meg selv", selv om jeg har et tilsynelatende perfekt liv, men jeg har vel egentlig ikke det?

Også har jeg vel også forstått selv om jeg helt ikke har klart å gjennomføre alt enda, at det er noe jeg må gjøre aktivt for å snu trenden min, å jeg kan ikke bare "tenke" eller snakke meg ut av det. Jeg må dra meg ut av sofaen hver dag å jobbe for å komme meg ut av denne depresjonen.

Jeg sliter med alle disse tingene den dag i dag, å må innrømme at det er veldig selv-terapautisk for meg å skrive dette, men håper også det er noe her du kan ta med deg videre. Også må du ha en fin dag videre :)
Til forsiden