Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Nedfor, ensom og orker egentlig ikke prøve mer.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Nedfor, ensom og orker egentlig ikke prøve mer.

feb 10 2019 - 17:23
Hei, har ingen andre å snakke med uten at jeg føler at jeg er til bry og er en byrde, men jeg føler at jeg trenger å snakke med noen.
Har vært nedfor i ganske lang tid nå, og jeg klarer egentlig ikke snakke med folk heller, noe som ikke hjelper på hvor ensom jeg er. Jeg har ingen i livet mitt som jeg kan lene meg på, og det er vel egentlig ikke noen som liker meg noe nevneverdig mye heller.

Har ikke verdens letteste bakgrunn, mye vondt som fortsatt sitter fast i hodet. Mye av det har formet hvordan jeg ser på meg selv. Skremmer kanskje bort folk, jeg vet ikke helt men av en eller annen grunn her jeg alltid alene uten at noen tar kontakt. Har prøvd å få kontakt med andre, men jeg blir alltid til reserveløsningen i tilfelle alle de andre tingene de vil gjøre ikke funker. Tydeligvis er jo noe galt med meg når alle skyr unna og jeg ikke har noen venner. Flyttet mye i livet mitt, og etter videregående har jeg hovedsaklig vært alene. 7-8 år er lenge å være ensom.

Føler egentlig at jeg ikke orker lenger. Er lei av alltid å være lei meg og alene, så jeg sover mye så jeg slipper å føle noe. Hater vel egentlig meg selv nå, så jeg kan jo skjønne alle grunnene til at jeg ikke har noen venner. Har ingen talenter, er ikke flink til noe. Klarer egentlig ikke å snakke med folk uten å si dumme ting eller slite med å finne ting å prate om. Er vel egentlig ikke interessant nok for folk til å høre på heller. Kollegene mine hadde nok trivdes bedre med en annen kollega som er flinkere i jobben enn meg. Familien min hadde vel ikke savnet meg noe nevneverdig mye heller, snakker aldri med de uansett. Kan ikke snakke med de om dette her heller, de har nok å stry med uten å gå inn i detaljer.

Å gå til lege er ikke aktuelt heller, hater å gråte forann folk og jeg klarer ikke snakke om disse tingene uten å gråte.
Alt føles egentlig litt håpløst ut.
Hvor lenge skal jeg gå og ha det vondt med meg selv før ting blir bedre? Før det er OK å si at nå er det nok?

Klarer ikke å ta saken i egne hender uansett, det eneste som gir livet mitt noen form for verdi er å hjelpe andre, og jeg vil ikke at noen skal bli trist, selv om jeg ikke tror at de hadde blitt det til noen nevneverdig grad.
Familien min ville ikke hatt råd til en begravelse uansett, så da sitter jeg fast. Vet heller ikke hvem some skulle ha passet dyrene mine.

Skulle vel egentlig helst ønske at jeg ikke ble født, eller at jeg var en helt annen person. Alle andre enn meg selv, for jeg har feilet i å leve livet. Alt jeg gjør er å våkne, gå på jobb, dra hjem, sove.

Jeg er bare så innmari lei.
Avatar

Re: Nedfor, ensom og orker egentlig ikke prøve mer.

feb 10 2019 - 18:19
Du er nok nødt til å snakke med lege om det for at det skal bli noe bedre. Hvis det er sånn at du mer eller mindre har følt på dette i så lang tid som du nevner, så er det ganske tydelig at det ikke hjelper å vente på at det skal gå over av seg selv.

Det er fint at deler hvordan du har det på en side som dette, så kanskje du får noen å snakke med som kan gjøre hverdagen mindre ensom, men det er veldig sjelden nye venner kan hjelpe oss like godt som profesjonelle behandlere kan, fordi det krever bestemte virkemidler for at vi skal kunne bearbeide det vonde på en effektiv måte. Nye vennskap kan absolutt hjelpe oss ved å gi oss en følelse av å være ønsket, men vi har ikke like gode odds for å oppnå bedring om vi unngår å ta tak i problemene våre ved rotens kjerne.

Jeg vet at det er skummelt og sårt å snakke med lege om disse tingene fordi jeg har utsatt å gjøre det selv. Likevel er det viktig å huske på at de følelsene du bærer nå er en del av symptomene på den tilstanden du så gjerne vil ut av, så det er helt nødvendig at du trosser følelsen av motstand for å få den hjelpa du trenger. Du kan jo f.eks skrive hvordan du har det på papir og be legen lese det, så slipper du å oppsummere alt muntlig. Jeg regner med at du blir henvist til terapi, så du blir i så fall nødt til å snakke med noen før eller senere, men det kan kanskje hjelpe i første omgang.

Bare vit at du er langt i fra den første som har felt noen tårer på et legekontor eller hos psykologen! Det er en helt normal reaksjon, omstendighetene tatt i betraktning. De færreste gråter i den type situasjon uten å føle seg sårbare, men det er noe av det modigste du kan gjøre, og jeg tror du er sterkere enn du føler deg selv.

Og bare utifra hvordan du skriver her, så ser jeg at du er i stand til å uttrykke deg klart og tydelig om din egen tilværelse, så talentløs er du definitivt ikke! Og du har heller ikke feilet i livet, det er bare depresjonen som får det til å føles sånn, noe jeg vet av erfaring. Den er en mester i å overbevise om at vi er udugelige på absolutt alle måter, og at det ikke engang nytter å prøve å oppsøke hjelp, men den tar helt feil, noe jeg også vet at erfaring!

Så, lag et skriv om hvordan du har det og ta det med til lege. Hva har du å tape?




Avatar

Re: Nedfor, ensom og orker egentlig ikke prøve mer.

feb 10 2019 - 22:02
Min største frykt er å ikke bli tatt seriøst, og bli sett på som hypokonder eller som noen som kun er ute etter oppmerksomhet. Jeg er redd for å ikke bli trodd, at jeg kun blir sett på som sensitiv og overfølsom. Jeg er redd for at folk skal finne ut av at jeg sliter, jeg vet ikke om jeg kunne ha sett folk i øynene om de visste det. Hater når folk synes synd på meg, og jeg hater at folk beskymrer seg over meg. Hater det omtrent like mye som å gråte foran andre mennesker. Skjer det, så føler jeg meg nødt til å flytte dit ingen kjenner meg.

Jeg er så flink til å virke normal og glad når jeg er ute blandt folk, selv om jeg sier mye dumt og ikke er flink til å kommunisere, og kanskje har en barnslig frykt for konflikt som gjør at jeg trekker meg så fort jeg møter motstand. Om noen finner ut av åssen jeg har det med meg selv så tror jeg skammen ville ha blitt for stor til noen sinne kunne møte dem igjen.
Jeg vil så gjerne være perfekt, alt annet er for dårlig og vil forhindre andre fra å like meg. Gjør jeg en tabbe så føler jeg meg som den værste personen som eksisterer, og har bare lyst til å beklage for at jeg ble født. Men jeg sier jo så klart aldri det.

Jeg har gode dager, noe som gjør at jeg føler at jeg bedrar meg selv når jeg ikke har det så bra. "Jeg kan da umulig ha det så ille hvis jeg klarer å være glad i perioder" Føles som om jeg kan klare alt, og som om hele verden ligger ved mine føtter når jeg først har det bra. Da plager det meg heller ikke når jeg er alene, føler meg ikke ensom da. Og så følest det som om hele verden smelter sammen, at jeg ikke får til noen ting, at jeg er udugelig, stygg og feit, klein, utilpass og at jeg ikke hører til noen plass. Kjennes ut som om alle ville hatt det bedre uten meg, at jeg bare blir tolerert fordi de må, ikke fordi de vil. Jeg kan spille ting jeg har sagt og gjort på repeat i hode slik at jeg ikke får sove. En vits ingen lo av kan holde meg våken til kroppen blir så sliten at den ikke orker. Når jeg først sovner føles det umulig å våkne om morgenen.

Jeg føler at jeg har alt å tape på å dra til legen. Hvis jeg ikke blir trodd så tror jeg at jeg er ferdig med å prøve. Om folk finner ut at jeg sliter, eller legen vil ha dialog med familien så vil jeg ikke takle det. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det til jobben om jeg regelmessig må dra fra jobb på grunn at time hos psykolog hvis jeg i det overhodet blir trodd. Kanskje ting kan bli bedre, men i bunn og grunn vil jeg fortsatt være alene. Og det er så fryktelig mange ting som kan gå galt, så jeg tør ikke.
Avatar

Re: Nedfor, ensom og orker egentlig ikke prøve mer.

feb 10 2019 - 23:12
Innlegget er ulest.
Legen har taushetsplikt, så ingenting av det du sier vil bli tatt opp med noen andre.

Og det er legens jobb å ta deg på alvor, så hvis han eller hun mot all formodning ikke skulle ta deg seriøst, så må du bare bytte lege. Det viktigste er å være tydelig om hvordan du har det. Selv kan jeg ha en tendens til å ikke legge nok vekt på hvor dårlig jeg faktisk har det, og da kan det også hende at de tror jeg klarer meg bedre enn jeg gjør, så det er et generelt ansvar som ligger på oss som pasienter.

Den redselen du beskriver er også en del av sykdomsbildet. Det er ikke uvanlig å føle som du gjør ift å bli mistrodd og hvordan det skal løse seg rent praktisk, men realiteten er at du har krav på nødvendig hjelp. Det kan forekomme at man støter på leger eller psykologer som ikke gjenkjenner de behovene man faktisk har, men da er det viktig å ikke gi opp, og heller prøve igjen hos en annen! Særlig for å finne en psykolog man er kompatibel med, kan det være at man må prøve seg litt frem før man finner en som passer optimalt, men det er ganske vanlig. Nå kan det forsåvidt hende du blir henvist til noe som heter DPS i første omgang, og da trenger du ikke tenke på å finne psykolog på egenhånd.

Nå vet ikke jeg hvordan arbeidstimene dine ser ut, men enten får du timer hos psykolog utenom arbeidstid, eller så løser det seg på en annen måte. Jeg er også redd for å ikke bli tatt på alvor, men det hjelper å minne meg selv på at jeg faktisk har krav på hjelp. Det er jo det helsevesenet er der for, og det skattepengene våre går til.

Og jeg har det også sånn som deg, når du sier at du føler at du lurer deg selv på dårlige dager. Det er også en del av sykdommen. Jeg husker spesielt noen episoder for en del år siden, hvor jeg bare brøt fullstendig sammen over å ha ødelagt ulike ting jeg eide. Et fat og et glasslokk som knuste, og et par bukser jeg skulle flekkfjerne med Vanish, som jeg endte med å bruke for lenge på flekkene, så fargen på buksa ble lysere i stedet, akkurat der. Jeg knakk sammen og følte meg som verdens dårligste menneske, at jeg ikke fikk til noen ting. Det var på et tidspunkt hvor jeg ikke var klar over at det var et symptom på redusert psykisk helse. Jeg gikk faktisk i en del år med psykiske problemer i varierende grad før jeg innså hvordan det hang sammen. På et senere tidspunkt leste jeg om en ung mann som beskrev en av sine egne opplevelser med depresjon på samme måte, som at han opplevde det som et bevis på hvor ubrukelig han var når han følte at han tabbet seg ut, og da føltes det bedre å innse at det var en del av sykdommen og ikke den egentlige meg, om du forstår.

Her om dagen var jeg i mindre god form og måtte bl.a på butikken for å handle, og trengte å si fra om noe til de i butikken. Jeg hadde angst og følte at ordene ikke kom skikkelig ut av munnen, så jeg følte meg egentlig ganske dum og ubrukelig, men greide likevel å minne meg på at det er ok å føle seg sånn noen ganger. Vi er jo bare mennesker og det er ikke meningen at vi skal være perfekte! Og vi får det mye bedre når vi tilegner oss teknikker for å bearbeide tanker og følelser bedre, så vi ikke føler oss like knust hver gang vi opplever en form for motgang.

Jeg går ikke til psykolog selv akkurat nå, fordi jeg har holdt meg mest til en alternativbehandler i stedet, men jeg er helt sikker på at en psykolog vil kunne hjelpe deg mye mer enn du tror. Ikke la de fryktbaserte tankene som depresjonen serverer ta styringa over livet ditt! Du fortjener bedre enn som så. <3







Til forsiden