Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når ektefellen får depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når ektefellen får depresjon

mai 25 2016 - 09:02
Hei

Jeg er helt ny her, håper vel for å få et sted hvor jeg kan lufte tanker og kanskje plukke opp noen råd og tips fra andre som har gått eller går gjennom noe av det samme som meg.

I 13 år har jeg vært sammen med verdens herligste mann, vi har vært gift i 4 år og har en nydelig sønn på 2 år. For 5 uker siden så hadde vi en feid som endte med at han sa at han tror han er deprimert. I denne feiden/krangelen så sa han også at han er veldig glad i meg, men var usikker på om han elsket meg enda. Den setningen der gjorde at hele verdens raste sammen under føttene mine.

Han sier videre at han har følt det slik i 6 måneders tid og har forsøkt si det til meg at han ikke har det bra. Jeg innser nå at jeg har ikke fått alt med meg. Vi kjøpte et hus for 2 år siden som krever oppussing. Og all tid og energi har gått på dette. For ikke snakke om penger. I løpet av denne tiden har vi heller ikke brukt noe som helst tid på hverandre. Ingen reiser, ferier, ikke så mye som et kinobesøk engang når vi var barnefri. Alt gikk på huset.

Når jeg tenker tilbake så begynte han å endre atferd for ca 1 år siden. Han ble mer og mer mutt, sliten, stille osv. Men jeg "avfeide" det med at det var mye å tenke på. Vi var utålmodige og ville bli fort ferdig med prosjektene i huset. Men jeg innser nå at det ble for mye for han. Jeg har ikke vært en støttespiller og ikke vært megselv heller. Jeg ble også slitsom for han på mange måter da jeg kun snakket og maset på hva vi måtte gjøre.

I dag så går han til terapi 1 gang i uka. Har vært der 3 ganger totalt nå. Han har gode dager og han har dårlige dager.

I en travel hverdag hvor jeg har en fulltidsjobb, en sønn å ta meg av, ta vare på huset, en hund og ta vare på gutten min. Så føler jeg litt at trådene mine som jeg så desperat prøver å holde sammen, sakte glir ut av hendene mine.

Oppussingen er utsatt på ubestemt tid. Nå er hovedfokuset vårt å få han frisk igjen, eller tilbake til segselv.. Selv om han går til behandling, og familien på begge sider vet om dette. Så føler jeg meg veldig alene om dette.

På mange måter så føler jeg at familien hans ikke skjønner alvoret i dette. De forstår kanskje det ikke, de lever ikke midt i det som jeg gjør. Når jeg har hatt en fin dag på jobben, så møter jeg en sort tykk vegg når jeg kommer hjem når han har en dårlig dag. Glimtet som han alltid hadde i øyet et borte og det er vanskelig å ikke bli påvirket av han.

Han er veldig flink, trener, spiser regelmessig og sunt! Han leker med sønnen vår, selv om glimtet og smilet er borte. Han prøver... Eneste som han holder avstand til er meg. Og det gjør at jeg også blir litt reservert kanskje. Jeg vil ikke gjøre det vanskelig for han så jeg tørr ikke å gi han klem. Kysser ikke, det har vi ikke gjort siden alt dette startet. Intimitet eksisterer ikke. Det er jo forsåvidt greit, han er jo ikke "frisk", men alt sånt er noe av det jeg trenger kanskje. men han er ikke i stand til å gi det til meg nå, selv om jeg så desperat trenger det. En kjærlig klem, kyss på kinnet ville gi meg ekstra energi, tro på at dette ordner seg, en ekstra boost for å få håpet på plass. Men jeg merker at jeg nesten er redd for å snakke med han for jeg vet ikke hva som evt kan få han ned i kjelleren, eller hva som kan være positivt å høre.

Jeg kan ikke redde han, jeg er ingen psykolog. Alene kan jeg heller ikke redde ekteskapet vårt, men jeg er en del av det. Akkurat nå så føler jeg meg veldig rådvill. Ikke vil jeg si for mye til han, han vet at dette sliter på meg. Det har vi snakket om, og han sliter med dårlig samvittighet fordi han vet at dette er tungt for meg. Derfor tørr jeg ikke å f.eks. gråte foran han, eller si ifra når JEG har en tung dag. Jeg tørr ikke å si at jeg trenger en god klem og bare føle armene hans rundt meg, føle meg beskyttet. For han er ikke i stand til å gjøre det.

Å leve med en som er deprimert, er en situasjon som ingen kan sette seg inn i med mindre man har vært der. Jeg har venner som ikke skjønner at man nesten kan få depresjon, at det ikke er noe man bare kan "snappe ut av", "tenke at mange andre folk i verden har det verre", "manne seg ut av" osv.. Det er ikke sånn det fungerer. Det sitter så dypt.

Jeg har sagt til han at jeg går ingen steder. Jeg skal hjelpe han med å komme tilbake til segselv. Støtte han. Jeg har sagt til han at han bare kan snakke med meg, om alt. Om han har en dårlig dag, si det til meg så kan jeg evt bare lytte. Eller si ifra så vi kan finne på noe for han å gjøre, gå ut med hunden. Ta en kjøretur, besøke broren hans som er en viktig støtte i alt dette. Men han gjør ikke dette.

Så fort sønnen vår har lagt seg for kvelden, så går vi lissom i hvert vårt hjørne. Snakker nesten ikke sammen og jeg har nesten trukket meg litt unna han. Følelsene mine er veldig såret over at "han ikke vet om han elsker meg lengre". Jeg går nesten i forsvarsposisjon. Tørr ikke å åpne hjertet mitt til han fordi det kan bli knust igjen. Jeg har vel på mange måter hengt meg opp i denne setningen, men det er nettopp dette jeg er redd for ikke skal bli reparert igjen...
Avatar

Re: Når ektefellen får depresjon

mai 25 2016 - 21:48
Kjære deg..
Jeg blir rørt av å lese innlegget ditt og får bare lyst til å gi deg en klem. Det er ikke vanskelig å skjønne at du bryr deg om mannen din og at du har et stort ønske om å være der for ham...samtidig aner jeg at du er på mange måter klar over hvor vanskelig det er å være tilstede for noen som opplever hele tilværelsen som trist og meningsløs.
Noen fortalte meg en gang at når vi skriver ned det vi tenker og det vi sliter med så finner vi som oftest svaret på våre egne spørsmål nettopp i det vi selv har skrevet så det kan muligens være lurt å lese mellom sine egne linjer;).
Jeg har samme opplevelsen som deg med meg i bagasjen; det å bli fortalt, fra noen som betyr alt for deg , at de ikke vet om de elsker deg lengre ..det gjør virkelig noe med deg og det setter igang smertefulle tankeprosesser og sår tvil og frykt som er hardt å leve med.
Jeg kjenner en dyp empati for den smerten og frykten du kjenner i forhold til dette men fra egen erfaring så vet jeg også at pga. av dette har du nå muligheten til å ta et valg om hvem du ønsker å være i dette livet.
Du skriver at du er redd for at hjertet ditt vil bli knust igjen, at du nesten går i forsvarsposisjon og at du har trukket deg unna mannen din....dette er for meg fullstendig forståelig og hvem hadde vel ikke reagert slik?
Samtidig er jeg sikker på at du tydelig ser at dette neppe er en god strategi for å bringe dere nærmere hverandre igjen?
Jeg vet dessverre litt for mye om depresjon og er for tiden selv "in deep". Jeg har sett min kjære samboer slepe seg igjennom blytunge dager og vet godt hvordan det er å ha en partner som kun er fysisk tilstede...alt som gjorde ham levende og unik var fullstendig borte, alt var et ork...det er praktisk talt uutholdelig. Intimitet ekstisterer ikke, det har du helt rett i.
Det er forskjeller på hvordan depresjon arter seg hos en menn og kvinner; min samboer ble stille, apatisk...nesten usynlig og fullstendig ubrukelig rent praktisk...mens jeg for min del har et synlig og åpenbart behov for å prate, gråte og å bli holdt rundt.
Vi var i samme situasjon som dere; kjøpte et hus som måtte pusses opp og pga. endel tidspress rundt situasjonen vi befant oss i på den tiden så kastet vi oss for alvor inn i oppussingsprosjektet og endte opp med å slite oss fullstendig ut begge to...og i nesten et år holdt vi på slik uten noe kos, ferie,filmkvelder eller skogsturer slik vi alltid pleide å gjøre før. Alt vi var forsvant under oppussingen og når vi var "ferdig"( som du sikkert vet så blir man aldri ferdig med oppussing:)) visste vi ikke lenger hvem vi var eller hva som holdt oss sammen...det er lett å miste seg selv og sin identitet som par i en slik situasjon.
I en slik prosess lærer man så ufattelig mye om både seg selv og sin partner og det som fikk meg til å smile med innlegget ditt var der du skriver " Vi var utålmodige og ville bli fort ferdig med prosjektene i huset. Men jeg innser nå at det ble for mye for han. Jeg har ikke vært en støttespiller og ikke vært megselv heller. Jeg ble også slitsom for han på mange måter da jeg kun snakket og maset på hva vi måtte gjøre. " Det gjør meg rørt når jeg leser sånt..for meg finnes det ikke noe mer nydelig i denne verden enn reflekterte mennesker som tar ansvar for sine egne handlinger, tanker og følelser...slike mennesker får meg til å smile selv på en tung dag som denne er for meg,slike mennesker bringer håp inn i en til tider dyster verden..og disse linjene i innlegget ditt gjorde at jeg fikk LYST til å skrive et svar til deg....og lyst er ikke noe man kjenner på ofte når man er deprimert..så tusen takk til deg for det:)
Din trang til å beskytte deg selv fra å bli såret er forståelig men samtidig vil jeg utfordre deg til å se ting fra en annen vinkel; slik jeg forstår det så har det jo skjedd ganske mye på kort tid; bryllup,boligkjøp, oppussing, baby..alt dette i løpet av 4 år..og etter mine beregninger hadde dere jo vært sammen 9 år før alt dette. Det må jo bety at dere har stått ganske så sterkt sammen?
Dere har jo"klemt inn" 4 livshendelser , som alle ligger i toppsjiktet på stressbarometeret , på bare 4 år, når dere allerede hadde vært sammen i 9 år og sikkert var vant til å ha mange koslige,gøyale og intime stunder dere imellom. Når man ser på det slik så er det kanskje ikke så vanskelig å se at det hele kan bli for mye for enkelte av oss stakkars mennesker:)
Det vi som kvinner så lett glemmer er at menn er forskjellige fra oss...vi kan aldri noen gang forstå hvordan det oppleves å være mann...og omvendt. Deres behov er annerledes enn våre, deres definisjon av et godt liv er annerledes enn vår..og vi glemmer dette fordi vi er opptatt med å være det vi er; nemlig kvinner.
Både bryllup, boligkjøp/oppussing, graviditet,baby/småbarn er jo alle situasjoner der vi som kvinner har lett for å overse mannens behov og hvor han fort havner litt på sidelinja fordi vi selv er travelt opptatt med å planlegge hus og baby,være gravide,kose og stelle med babyen,plukke ut farger,møbler,tepper,lamper og gud vet hva og vi føler oss godt fornøyd og tilfredsstilt mens vi holder på..og det er lett for oss å glemme at mannen i vårt liv har helt andre behov enn det vi har og itillegg lever vi i et samfunn som stadig vekk forteller oss at vi som kvinner skal pleie og dulle med oss selv og sette oss selv øverst og først. Men når da mannen i vårt liv forsvinner inn i depresjonen og tar med seg alt det maskuline;,beskytteren,jegeren,forsørgeren, sexlysten og livsgnisten ...da våkner vi.
I et samfunn sterkt preget av likestilling og kvinnefokus er det nesten ulovlig for menn å uttrykke at de har andre behov enn kvinner... det er forskjell på kjønn og begge blir skadelidende når det oppstår en ubalanse mellom oss i et forhold/ekteskap. Som kvinne har du en enorm makt i denne situasjonen..du kan velge å fortsette med å fore din frykt og dine følelser eller du kan velge å være en ekte kvinne; velg å være sårbar, velg å gi ham den klemmen du ønsker at han skal gi deg, gi ham intimitet som en gave uten å kreve gjengjeld , velg å legg tilside samfunnets framstilling av et falskt kvinneideal hvor du alltid skal klare deg selv og være superkvinne som aldri blir såret, ta sjansen på å muligens bli skikkelig såret. Gi det et forsøk og se hva som skjer.
Kvinner er ikke de eneste som har et behov for å føle seg elsket, verdsatt og tatt vare på..og jeg tror at vi avogtil trenger vi virkelig å snap'e ut av den oppfatningen om at mennene alltid skal varte oss opp og tilfredsstille våre behov.
Å finne tid til å ta vare på forholdet deres innimellom fulltidsjobb,småbarn,hund,hus og hjem er en enorm utfordring men det er helt nødvendig....altfor mange ekteskap dør og altfor mange barn lider som en følge av dette. Så mange konflikter og vansker kunne løses med letthet dersom vi kunne bli modige nok til å anerkjenne at vi er forskjellige, at vi har forskjellige behov men at vi trenger hverandre for å leve et liv i balanse.
Kanskje dette er bare vrøvl i dine øyne men det endret iallefall livet mitt fullstendig. Depresjon er ufattelig tungt, uansett om du gjennomgår det personlig eller om dine nærmeste sliter.
Du kan ikke kurere depresjonen hans og uansett hva du gjør så er det ikke sikkert at det forandrer noenting som helst men likevel... å gi ham et godt måltid, litt god sex, å la ham få ligge på armen din når dere har lagt dere, at han føler at han kan være sårbar sammen med deg uten at du ser på han som mindre maskulin av den grunn,..det er ofte det eneste som skal til for at en mann føler seg litt mer verdsatt,elsket og tatt vare på og det er iallefall et skritt i riktig retning; bort fra depresjonen ( og i tillegg øker sex og mat produksjonen av "lykkestoffet" serotonin som er altfor lav hos de med depresjon)...de fleste menn er herlig enkle sammenliknet med oss og vår komplekse kvinnehjerne.
Hva om vi bare godtar at mennene våre er så enkle og at vi våger å være den som gir nærhet og trygghet istedet for å vente på at de skal gi det til oss? Jeg valgte å ta mine usikkerheter om meg selv ut av regnestykket og valgte istedet å praktisere det jeg visste med sikkerhet inni meg; at jeg elsket mannen min uansett om han ikke elsket meg lenger, og at jeg ønsket å vise ham dette uansett om jeg ikke fikk noe tilbake....men det kan jeg love deg at jeg fikk:))
Jeg sier ikke at dette er den ultimate løsningen på depresjon men når det gjelder din frykt for å bli såret så tror jeg dette er noe av det fineste du kan gi deg selv. Jeg ønsker deg alt det beste og sender deg en masse gode tanker..også håper jeg at du finner tilbake til din egen virkelige styrke:)
Avatar

..

mai 25 2016 - 22:43
Du er flink til å skrive, kjære deg.. Jeg satt med tårer i øynene nå jeg leste..

Dette går skikkelig inn på meg, da jeg har vært i en alvorlig depresjon selv. Jeg har vært i en del, men den siste gangen hadde jeg en samboer, og jeg har så ufattelig dårlig samvittighet.. Han måtte gjennomgå mye, og jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvordan han klarte å holde ut.


Det står virkelig respekt av å holde ut på den måten du gjør. Det står respekt av alle dere som må gjennomgå dette..

Det er en ting jeg føler at jeg må fortelle deg, og det er at han ser deg. Han setter pris på at du er der, og han er takknemlig. Om han ikke klarer å se det nå, så er jeg rimelig sikker på at han ser det når han blir frisk.. Du er fantastisk.
Avatar

Svar til Maya84448

mai 26 2016 - 08:02
Tusen takk for et fantastisk svar på innlegget mitt. Du skriver at du ble rørt av innlegget mitt,, svaret ditt fikk MEG til å gråte :-) Ikke fordi jeg er trist, men det var så utrolig deilig å få en slik tilbakemelding på at ja, det er tøft. En anerkjennelse på at det er andre som har gått gjennom dette også og en bekreftelse på en måte.

Jeg tar virkelig til meg det du skriver. Og jeg skal nå fremover virkelig tenke på hvordan jeg oppfører meg rundt han, hva slags energi jeg sender ut. Dersom jeg er mer "glad" og kanskje gir meg nærkontakt, ikke bare i form av klemmer, men bare å ta på skulderen hans, ryggen når jeg går forbi eller et varmt blikk. Kanskje slike "gester" vil vise han at jeg har det bra, at han ikke skal grave opp gammel dritt som gir han dårlig samvittighet som han maler på.

Vi snakket sammen i går igjen, han var virkelig i kjelleren når jeg kom hjem. Gråt i bilen og var virkelig ute av seg. Etter en helg hvor han faktisk virket bedre, smilte mer og var mer delaktig så kom tilbakeanfallet i går. Jeg spurte om det hadde skjedd noe som trigget det, nei, det var bare tankene som tok over igjen. Jeg fikk han inn og snakket ordentlig med han. Spurte rett ut hva slags "verktøy" psykologen har gitt han som han skulle jobbe med. Normalt har jeg ikke spurt om dette for jeg føler at det som blir tatt opp i timene hans er jo privat mellom han og psykologen, men i går så måtte jeg bare. Svaret var: Være positiv, mer kommunikasjon og være segselv. Så spurte jeg om hva samtalene dreide seg rundt, er det noe som er "hovedproblemet" nå? Svaret var samvittigheten rundt på gamle hendelser, som f.eks når jeg fylte et rundt tall så gjorde han ikke noe stort ut av bursdagen min. Det var en venninnegjeng som tok meg ut den kvelden. Mens når han fylte rundt tall så lagde jeg et stort surpriseparty for han med venner og familie. Han malte på den. Mente at det var noe galt med han, hvorfor gjorde han sånn osv osv... malte og malte. Igjen måtte jeg dra han opp, "slutt å male på snøen som falt i fjor, det kan ingen endre på". Jeg måtte virkelig ta tak i han og se inn i øynene og gjenta og gjenta dette til han. Jeg er her! Jeg går ingen steder! Nå må vi tenke fremover og ta tak i verktøyene du får fra psykologen og JOBBE med det. Det er og vil bli beinhardt, men dette er noe vi MÅ for å fungere og komme tilbake.

Igjen... jeg er ingen psykolog, men jeg sa til han. Hva med å dra frem positive tanker når du føler at du dette ned i grøfta igjen? Som hva da, sa han. Vel, vi har en sønn som er frisk, du har en stor familie som er kjempe glad i deg. Du har en jobb du like. Virker kanskje banalt sa jeg, men prøve å finne de positive tingene og heller fokuser på dette når tingene er mørkest. Prøve hvertfall, eller andre ting som du kommer på. Har du en sang som du blir i godt humør av? Sett på den..
Om dette hjelper, kanskje, kanskje ikke. Men noe må jeg jo prøve å si til han når han er der han er.

Jaja.. sånn er livet om dagen. Tenker mye på "av motgang blir man sterkere". Mange rundt meg sier at jeg er sterk og tøff som blir og støtter han. I bunn og grunn så føler jeg meg ikke sterk, men jeg tenker, hadde det vært meg.. så vil jeg like å tro at han hadde vært der for meg. Gutten som jeg forelsket meg i og som jeg elsker er jo et sted der inne. Alternativet for meg er ikke lettere eller bedre enn å bli og kjempe sammen med han. Så får jeg heller bruke ulike arenaer til å lufte ut min frustrasjon og tanker. Men det var utrolig godt å lese svaret ditt og det ga meg en ekstra boost! Gulroten som venter i enden av tunnelen, den kan faktisk være helt fantastisk, men det vet jeg ikke før jeg/vi er der.

Igjen, tusen takk for svar! Det varmet hjertet mitt!:-)
Avatar

Svar til Løvetannbarn94

mai 26 2016 - 08:04
Tusen tusen takk! Det varmer godt å få en slik tilbakemelding!

Gi samboeren din en ekstra klem i dag fra meg! Fra en pårørende til en annen! Det er beintøft, men kjærligheten er sterk og det er derfor man "holder ut" :-)

Sender masse varme tanker til deg!
Avatar

Re: Når ektefellen får depresjon

okt 27 2018 - 00:18
Kan jeg få spørre hvordan det gikk med dere?
Kom dere igjennom det styrket «på den andre siden»?
Jeg står midt oppi nesten identisk situasjon som du beskriver...og jeg trenger så sårt å høre andres erfaringer..
jeg vet ikke hvordan jeg skal komme igjennom dette uten å «bære nag» mot han for å gjøre dette mot meg.selvom jeg vet det ikke egentlig er noe han kan styre...
Til forsiden