Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når alt er prøvd...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når alt er prøvd...

aug 31 2018 - 22:42
Har gått i terapi mange år. Vanlig terapi, gruppeterapi.. har vært innlagt.. Psykologene har aldri klart å finne ut av hva som kan hjelpe meg og gjøre meg bedre... og det er en forferdelig følelse. Har også prøvd flere typer medisiner. Jeg pleier å si at jeg føler meg totalt ødelagt og umulig kan hjelpes, og akkurat slik føles det. Bærer på en sorg, bitterhet og uro som er uutholdelig. Mistet livsgnisten og lysten til å leve i 15-16 års alderen. Det er nå 15 år siden. Jeg vet hvorfor jeg føler meg ødelagt, men klarer ikke fikse det.

Føler meg trist og ødelagt fordi jeg trolig aldri vil kunne leve et normalt sosialt liv eller få meg kjæreste/partner.. angsten har ødelagt alt. Lever kun for ikke å såre familien. Hadde jeg vært helt alene i verden hadde jeg tatt livet mitt for lengst. Har dere tips eller erfaringer til noen som har mistet alt håp?
Avatar

Re: Når alt er prøvd...

sep 1 2018 - 00:24
Hei...Det er mange som har det tøft ..men vi er jo mer sårbare en for 50-60 år siden?De fleste som har det vanskelig har mange grunner til det...og tom de som ikke har store grunner til det kan jo ha perioder å dvele og grubble over ting..fordi sånt er hjernen bygd..av følelser,sanser,neuroner og kretser vi skaper gjennom våres tanker og erfaringer , som underbygger følelser i en komplisert samspill med gener,hormoner,erfaring,evne a vare optimist/pessimist (som vi har lært fra omgivelser fra barnsbein) og gitt oss en sårbarhet/styrke..Men ingenting er statisk her i livet men dinamisk..dvs livet er i kontinuerlig forandring..Retningen er oss sjølv som påvirker igjennom hvor positive tanker og handlinger vi foretar..eller ej..Så tenk rett fra levra..Vill du ha en fremgang i livet og nytte for det meste livet..da må du tvinge deg tenke positiv..Vi må jo på en måte observere oss sjølv og forandre vanner og ting som gjør at vi blir jo dratt nede..i den mørke kjelleren av negative følelser..Nok sovn,sunt kosthold,gå turer,hobbyer,jobb,moderat alkoholinntak..gode relasjoner,venner,noen å snakke med i vansklige perioder..alt dette er ting som vi må observere og justere...for å skape trivsel ..ihvertfall mer trivsel en mistrivsel...Hvis ikke blir man selvdestruktiv og det fører deg til sykdom,ekonomisk kolaps..grubling og masse motgang og større motbakker som virker uoverkommelige pga mangel på energi og gnist å leve..Det er sånt er livet...vi må jo på en måte innse..at ingenting annet en egen innsats og strategi å holde negative følelser under en vis kontroll ..for å oppleve fremgångsmåte her i livet og..utvikling..Hvis vi lar de ta over..er vi på en selvdestruktiv vei...A negative mind never gives a positive life..Det er en trist men en vekker ...og vi må ha det i bakhodet...Faktum er at terapi kan hjelpe deg finne veien til roligere perioder ..ut av store kriser,tabletter og hjelper stabilisere..eller holde i sjakk..de verst opp og nedturene..men resten er det vi som må endre tankemåte ..trene meditere osv..Start med å si til deg sjøl du er bra nok og ha en konstruktiv indre dialog med deg sjøl....Akspter at du kan ha dårlige dager(alke har det)..men ikke la deg dratt i mørket av det...bestandig..Det er det..en strategi..en plan som du lager for å motvirke det..og holde deg til det..Man blir hva man tenker på en måte..En smil idag..to imorra..tre..fire..og til slutt tar de over surre dager..Stå på!:)Du er verdifull og du er ikke alene av å ha det tøft av og til..Mange har det...stå på..ikke gi opp..Klem fra meg :):)☀️
Avatar

Re: Når alt er prøvd...

sep 2 2018 - 22:46
Hei. Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan du har det, da jeg ikke har havnet mentalt der du føler deg nå, selv om jeg også har erfaring med angst og depresjon. Det er veldig leit å høre at du føler det på den måten. Jeg bare lurer på om du har prøvd noen andre former for behandling enn den konvensjonelle? Selv får jeg ganske god hjelp av en alternativbehandler til å takle alt det emosjonelle som hoper seg opp i min livssituasjon.
Avatar

Alternativt

sep 3 2018 - 00:03
hvilken alternativ behandling tenker du på da? Nei, har ikke prøvd noe særlig alternativt. Tenkt på elektro-sjokk men det er kanskje litt drastisk
Avatar

Re: Når alt er prøvd...

sep 3 2018 - 00:12
Jeg har liten tro på at noen andre kan komme inn og "reparere" det som er galt.
Har gått igjennom behandlingsforløp og sett at de som jobber der sikkert mener vel, men de har ikke så mye peiling på hva som skjer i et menneske. De er opptatt av å følge en slags prosedyre. Finne en boks og putte deg i og så "prøve" det som manualen sier.

Generelt sett kan jeg si at jeg lider av "Not A Happy Bunny Syndrome" som gjør at synet på verden blir heller dystert. Likevel så klarte jeg på et vis å komme bort fra denne endeløse håpløsheten.

Jeg tror det ikke er mulig å ordlegge hva som må til i den enkeltes situasjon. Vi er også alle veldig forskjellige i hvordan vi opplever ting.

Jeg tror selvaksept er viktigere enn noe annet. At man kan erkjenne at man er den man er, med alt det innebærer. Og så blir det neste steget å tørre å slippe andre inn for å få se hvor ødelagt man egentlig er. På et vis så er man litt som en vase som må knuses for at lyset skal kunne komme inn. Men, det er alltid et valg her, og frykten for å bli avvist kan gjøre at vi heller prøver å bygge en sterkere vase som det er vanskeligere å knuse.
Målet til slutt bør vel være å ikke ha en vaset det hele tatt, men bare la lyset skinne igjennom med alt det innebærer.

Jeg tror ikke man trenger å være lykkelig og suksessfull hele tiden. Man skal gå igjennom vanskelige perioder, gråte, føle smerte og mer til. Dette skal også balanseres med latter, glede og gode følelser.


Det er veldig enkelt å falle for fristelsen til å foretrekke den ene over den andre. Dette har en tendens til å føre med seg mer smerte fordi man ikke kan få seg til å føle genuin glede. Man står rett og slett i veien for sin egen lykke. Dette er noe som er svært vanskelig å akseptere fordi det er så mye lettere å peke fingre på noe annet. Vonde minner, andre mennesker eller omstendigheter blir en synder som spiller i bakgrunnen og man tenker hele tiden på at dersom det er bra nå, så blir det sikkert ikke det i morgen, så da ødelegger vi heller også dagen i dag for å slippe skuffelsen når det blir vanskelig igjen. Dog, vi blir like skuffet når det blir vanskelig igjen og så lurer vi på hvorfor ikke noe bra kan skje oss.



For min egen del så har jeg funnet ut at mange bra ting skjer stadig vekk. Dog er det vanskelig å bli veldig glad av det. Har levd for lenge med "meh" som standard emoji i trynet. En god ting er at det ikke er så ille når ting går dårlig forsåvidt. Vet at det også svinger tilbake igjen.
Det har tatt lang tid og mye grubling å komme hit fra å være suicidal og leve bare på trass mer eller mindre. Til tider så gjør man nok det nå også.


Jeg har vært i noen forhold. Jeg antok at ingen ville ha meg og har latt frykten styre. Så det har ødelagt mye både for muligheter og erfaringer. Så selvtilliten var vel helt i kjelleren før man tok steget og slapp noen inn.
Det ble en total katastrofe, men jeg er likevel glad for at det skjedde. Det skulle bare ha skjedd for mange år siden fordi læringskurven i forhold ble veldig bratt. Så man har vel gjort alle feil man kan snart tror jeg etter fire forhold. Det å ha massive mengder med bagasje er også utfordrende for en partner. Det handler jo ikke at de skal bære ens laster, men jeg føler de trenger å vite, så det er mye man kan si som virker forstyrrende siden det tar veldig lang tid å etablere et godt nok informasjonsgrunnlag for forståelse.


Jeg føler at man kan være verdt kjærlighet, men vet at det være vanskelig for en annen å akseptere alt som følger med. Jeg ønsker jo ikke å være sammen med en som er som meg selv heller, for det blir veldig lite utviklende. Et dypere erfaringsgrunnlag gjør ting enklere, men kravet til en partner bør vel egentlig bare være villighet til å gå veien sammen på et vis. Hvor enn den skulle ende.
Noen ganger er det en kort tur, andre ganger kan den være litt lenger.

Jeg føler også at åpenhet og ærlighet gjør at man kan komme lenger, men at man ikke nødvendigvis skal gå hele veien med en alene. Det ville nok være ønskelig, men jeg tror at mange kan lære oss ting på vår vei dersom vi åpner opp for det og ikke bare går inn i autopiloten med katastrofetenknnig for da skaper vi bare selvoppfyllende profetier.


Jag er ikke en forkjemper for å tenke positivt heller. Jag er en av dem som gruer seg til i morgen, men som ser mer lyst på dagen etter der igjen..




Tilbake til dette med at "alt er prøvd", så tenker jeg nok at man kommer lengst med å utvikle sin selvinnsikt samt ha en humoristisk sans.
Må vel innrømme at min egen humor har utviklet seg til å bli litt mørkere enn det som man hadde tenkt. Så man ler gjerne av ting som er veldig upassende eller forstyrrende for andre "normale". Så konsekvensen blir vel at man ikke akkurat søker dette selskap fordi man blir ikke akseptert.




Jeg tenker også en del på dette med sosialt samvær. Når man er weird så er det vanskelig, for vanlige folk gir veldig lite generelt sett. Jeg liker å snake om dypere følelser, håp og drømmer, store ideer, universet og andre dimensjoner kanskje. Mystiske ting som man blir ansett som freak for å være interessert i, men som mange er veldig interessert i når man kommer bak "masken" og får snakke med det ekte mennesket som skjuler seg bak.


Har også sett at mange ganger så hjelper det å vise seg sårbar først for å komme seg igjennom den sosiale guarden. Dog er dette et tveegget sverd som også kan skape mer problemer for en. Så det er vanskelig å vite når det er greit og når ikke.

Det er slitsomt å ikke ha tillit og å føle at man ikke kan være seg selv fullt ut.
Avatar

Re: Når alt er prøvd...

sep 3 2018 - 00:24
Personlig går jeg til en dame i Oslo som gir meg en kombo av akupunktur, fotsoneterapi, samtale og healing. Sistnevnte er noe jeg responderer veldig godt på. Noen ganger er det som en veiledende slags meditasjon og andre ganger er det bare sånn kort innpå ila timen fylt med samtale/annet. Uansett så har vi veldig god kjemi og jeg føler meg så trygg og ivaretatt der, på flere måter. Elektrosjokk er kanskje litt drastisk, ja, men for all del, det kan kanskje være verdt et forsøk det også, men jeg ville kanskje prøvd noen andre ting før den tid. Jeg går også til homeopat nå, det kunne kanskje også vært noe. Jeg går dit grunnet et kronisk smerteproblem og har ikke merket noen bedring helt enda, men jeg lever i håpet. Selv snuser jeg mest på alternativbehandlinger fordi det ikke er stort vanlige leger kan gjøre for meg, og de tenker sjelden utenfor boksen, men jeg håper virkelig at du orker å prøve noen flere metoder! Og bare nå ut hvis du skulle trenge noen å snakke med underveis!
Til forsiden