Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når Døden vinker på avstand

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når Døden vinker på avstand

feb 8 2019 - 22:19
For meg er depresjon som regel som en ubuden gjest som iblant kommer på uanmeldt besøk, og vet ikke å dra. Akkurat som i filmer/serier der hovedpersonen har en blakk og rusmisbrukende kompis som kommer i tide og utide for å "need a place to crash for few days" (passet best med engelsk, ikke alltid ting er like bra beskrivende på norsk), men blir heller på ubestemt tid og tapper vedkommende for alt av energi, mat og penger. (mat og penger i det tilfellet blir metafor for mental helse, motivasjon og produktivitet)

Disse dager har "kompisen" derimot tatt meg seg "ekstra venn" som virkelig gjør hverdagene ekstra tungt. Klarer såvidt å henge med i studiehverdagen, og har blitt noen sene kvelder for å ta igjen det fortapte. Vennskap og sosialt liv er ikke-eksisterende og fraværende. Ingen kjæreste, ingen flørt, ingen fysisk eller nærkontakt av ethvert kjønn.

Mangelen på mestring, oppmerksomhet fra andre og produktiv hverdag blir som onde spirer som vokser seg til mørke tanker. Planen var også å komme igang med regelmessig trening dette året da timeplanen passer utmerket til det, men når skolen ble prioritering 1, så har det satt sin påvirkning på fysiske helsa også.

Er så langt nede disse dager at selv eksistensen er noe herk. Tankene om det kommer og går. Iblant ser jeg Døden i horisonten, traskende hitover, med et lurt smil. Som folk flest har jeg real dødsangst, frykten for å plutselig bli borte og etterlate en trist familie. Eller døden selv skremmer meg egentlig ikke, det er mest tanken på at man slutter å eksistere totalt. Disse dager livet er bare helt og totalt trist, ser ikke meningen med noe som helst lenger. Ei heller har jeg noe annet å gjøre, så studiene blir bare et tidsfordriv for å fylle hverdagene med noe.Tillegg har jeg seriøs media- og nett-avhengighet at det også ødelegger dagene.

Gamlejobben var jeg så sykt lei av at dagene gikk til å drømme meg bort, drive med helt andre ting. Men nå innser jeg bare det var bare en drøm, en dagdrøm. En drøm jeg trodde som ikke krevde så mye strev og hard jobbing. Kanskje det bare er de negative tankene og vanskelighetsgraden av fagene som får meg til å skrive disse tingene, men føler jeg ikke har viljen og styrken til å strebe etter den drømmen lenger. Helt ærlig, hvis jeg skulle klare bacheloren mot alle odds, så aner jeg ikke hva som vil skje etter det. Blir vel "rinse and repeat" som i andre jobbene jeg har hatt; være en middelmådig ansatt som bare leverer minimalt til at det blir fanget opp, og halve dagen går til nettsurfring og private sysler.

Nå er jeg skikkelig på avspor her. Tema er døden. Jeg blir vel litt sånn wannabe-suicidial, siden det er kun med tankene, og ikke noe reell ønske.

Vet ikke lenger. Kanskje 2019 blitt mitt siste, kanskje ikke.
Avatar

Re: Når Døden vinker på avstand

feb 8 2019 - 22:41
Det kommer ikke frem hvorvidt du mottar noen form for behandling for depresjonen?

Selv om det kan være langt fra tanker om døden til aktiv handling, så er det likevel ingenting å kimse av når tankene først har kommet på banen. Det er jo en klar indikasjon på at livet føles overveldende tungt, og det er noe som absolutt må tas på alvor.

Det verste man kan gjøre som psykisk syk er å tro at ens problemer ikke er alvorlige nok til å oppsøke hjelp, for selv om man kommer seg gjennom dagene på et vis, så kan den kampen man kjemper bli så unødvendig hard sammenlignet med den støtten og de verktøyene man får ved å oppsøke profesjonell hjelp. Og det blir jo fort ens nye normal når man har gått med det en stund, noe som også kan gjøre det vanskelig å iverksette andre tiltak, er iallfall min erfaring.
Avatar

Re: Når Døden vinker på avstand

feb 9 2019 - 00:07
Nei, får ikke proff hjelp i den forstand av DPS eller liknende, men har kontaktperson på skolen jeg har ukentlige samtaler med (for annen tiltak jeg er del av, men hun er også utdannet innen psykisk helse, og kan snakke om alt med henne). Pleier som regel å bare snakke med henne, men har vært innom skolepsykologen også når hun har vært bortreist og jeg hadde akutt behov.

Vel, i lang tid har jeg fulgt og overlevd med to livsfilosofier: "F*** it today, try again tomorrow" og "Èn dag av gangen".

Min erfaring er det går i bølger og daler for min del. Nå er jeg bare i en skikkelig dyp dal, og går nok bedre når jeg har roet ned sinnet og fått unna "kosearbeid" i helga. (Relativt enkle oppgaver som ikke krever noe)
Til forsiden