Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan arter DIN depresjon seg.....?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan arter DIN depresjon seg.....?

mars 12 2016 - 19:06
Personlig sliter jeg med mange fysiske "vondter". Klarer å gå turer på en mil og lenger (da glemmer jeg mye), klarer å handle, såvidt lage mat (mangel på
interesse), vaske klær osv, MEN - jeg føler meg alvorlig syk hele tiden (diaré, vondt i magen, kvalme, vondt i hals, lymfer og hode).

Og da blir jeg så usikker; er jeg deprimert og så får vondt? Eller Er jeg alvorlig syk og blir deprimert av det?

Det er utmattende å ikke finne glede i livet lenger - og hver eneste dag bare se fram til sengetid. Spesielt for meg som hadde glede som eneste drivstoff tidligere.

Klarer dere å sette ord på hvordan depresjonen arter seg for dere? Håper virkelig mange tar seg tid til å svare da jeg trenger å lese om andres erfaringer rundt dette alvorlige temaet.
Avatar

Hei

mars 13 2016 - 01:11
Jeg skal svare deg i morgen. Er for sliten nå.
Avatar

Hei

mars 13 2016 - 10:49
Takk - gleder meg til svar :)
Avatar

Til Kveldsnytt

mars 13 2016 - 13:40
Kjenner meg igjen! Hatt barn og barnebarn på besøk i natt, men ikke engang det tar bort smerter og tankekjør!

Kan du tidfeste når dette starter for deg? Og vet du grunnen? Er du i jobb?
Avatar

Nå skal jeg svare

mars 13 2016 - 20:12
Hei.
Jeg kjenner meg også igjen med disse krpppssymptomene når jeg er deprimert. Og jeg har oftere og oftere perioder med depresjon nå.
Jeg var hardtarbeidende helsearbeider med stort nettverk, stor familie. Har ikke jobbet på 5 år, er nå uføretrygdet. Er gift, men han kan ikke å prate. Det er kun sport, mat og drikke og aldri noen dyptgående temaer.
Jeg har ikke venner lenger, min skyld... Jeg har ingen ting å tilføre noen lenge. Jeg er medisinert med stor dose antidepressiva (zombie).
Jeg bare eksisterer.... Ser svært svart på tilværelsen.
Avatar

Ikke oppløftende.............

mars 14 2016 - 07:48
Ser at det er et slit for noen - og spesielt når det sosiale "ramler ut". Jeg jobber beinhardt for å holde meg "inne" i livet - med jobb, venner og familie. Dette er så hardt at en vakker dag skal jeg skrive en bok om det.

Hadde håpet på flere historier her - og kanskje noen "solskinnshistorier" også, men de som opplever at dette har rettet seg i livet har vel mer enn nok med å leve - og ikke vase her inne :(
Avatar

Kveldsnytt.................

mars 14 2016 - 10:01
Takk for fine ord - og ja jeg er enig med deg at "solskinnshistoriene" nok ikke kommer her.

Jeg er på jobb, sitter og sliter med mine "vondter" og klarer i korte øyeblikk ad gangen å fokusere på noe annet. Kjenner at jeg er på nippet til å "gi opp", men vet ikke helt hva det betyr.

Å ta sitt eget liv er ikke en opsjon - til det er jeg for feig. Ser ikke poenget i å leve, men fortsetter mitt arbeide mot heling.

Har også en bra fastlege som lytter, en psykolog å snakke med og venner/familie rundt meg. MEN - må begynne å innskrenke hvem jeg snakker med om hva - bare vondt for familie og venner å vite HVOR mye jeg sliter.

Så da blir det å late som - svelge unna det sorte og håper det ikke eksploderer en dag. Lurer innimellom på om jeg er i ferd med å bli gal - tilte - finne på noe helt for jævli, men tror ikke det skjer.

Keep up your good work!!!
Avatar

Re: Hvordan arter DIN depresjon seg.....?

mars 26 2016 - 16:30
Hei:) skrollet meg litt nedover for å lese hva andre hadde svart. For meg har depresjonen utartet seg at jeg ikke finner glede i noe som helst. Men jeg kan ha øyeblikk hvor tankekjøret ikke er like ille, og noen positive tanker får muligheten til å komme frem. For meg er trening noe som hjelper, samt at jeg er glad i å lage ting, ha små prosjekter ect.
Jeg har tidligere slitt med dype depresjoner som gjorde at jeg falt ut av både jobb og skole. Hadde et suicidforsøk som endte med langvarige og kroniske fysiske funksjonsnedsettelser. Det som fikk meg ut at depresjonen den gangen var å skaffe meg hund, samt at jeg fikk veldig god oppfølging av psykolog og andre instanser.
Nå, 8 år senere: jeg har tatt utdanning, har en jobb jeg trives i og stiftet egen familie.
Jeg har nylig fått tilbakefall av depresjonen, og i starten da det var på sitt verste visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men jeg forsøker å anerkjenne de vonde tankene og følelsene og samtidig finne ut hva de betyr for meg og hvorfor jeg har dem. Så har jeg startet å jevnlig til psykolog igjen, hvor jeg bruker ACT som terapiform.

Jeg håper du kan finne et eller annet som gir deg glede og energi.
Klem
Avatar

ACT

mars 31 2016 - 13:47
Hva ligger i bokstavene ACT Stella2010?
Avatar

Re: Hvordan arter DIN depresjon seg.....?

april 22 2016 - 04:39
Hei, Hjortehund.

For min del, gir det seg utslag i at ingenting betyr noe, jeg klarer ikke å glede meg over ting, evner ikke å gi meg hen til noe som helst, hele tilværelsen er en endeløs rekke med meningsløse distraksjoner. Alt av praktiske ting, som vasking, støvsuging, skifte sengetøy, vaske bil, legge om til sommerdekk, osv, skyver jeg ofte foran meg og utsetter. Jeg må ta meg sammen og bare bestemme meg for å få det gjort, da ender det ofte med skippertak som koster masse krefter å gjennomføre. Selv ting som skal være lystbetonte, med folk jeg er glad i, oppleves ofte som en plikt, selv om det er jeg selv som har klart å tatt initiativet.

Jeg sliter ofte med søvn, i en eller annen retning. I perioder får jeg sove lite, mens i andre perioder kan jeg sove godt og vel full natt, for så å sove mye på dagen attpå, og så få sove til natta igjen. Ikke lett å bli klok på.

Jeg regner meg som både oppegående, reflektert og i utgangspunktet ressurssterk, og ser hva som skjer og forstår hva jeg bør vie tiden min til for å prøve å bedre situasjonen, men klarer det ikke. Noe som gir en voldsom frustrasjon og skamfølelse. Det føles som om jeg saboterer meg selv. Og dette selvet blir stadig vanskeligere å få tak på. Jeg har vært en mann med mange interesser og en som alltid har dratt med folk på ting, men jeg har helt mistet overskuddet og initiativet som kreves. Jeg ønsker, og prøver, å vie tid til aktiviteter hvor jeg kan få utløp for og stimulere kreativiteten jeg alltid har hatt, men jeg får ikke til å sette meg ned og drive med det. (Her er det nok noe perfeksjonisme som bidrar, også.)

Alt dette gjør at jeg føler at jeg helt har mistet meg selv. Med lavt energinivå, mye smerter grunnet veldig høyt spenningsnivå, har jeg også gradvis isolert meg mer og mer, og jeg merker også tiltagende angstsymptomer som igjen hever terskelen for å komme meg ut på ting. Det kan fort gå dager uten at jeg er ute av huset. Når jeg har fått somlet meg ut for å gå meg en tur og få litt frisk luft, har det som regel vært sent på kvelden eller på natta, når det ikke er folk ute. Når jeg må på butikken, har jeg begynt å ha headset med musikk på ørene, og jeg kjenner jeg kan bli klam og andpusten av hele situasjonen, og må nesten ta meg sammen når jeg kommer ut i bilen. Sånn har jeg ikke hatt det før.

Stillesittende inaktivitet gjør at stivheter og vondter tiltar og drar med seg andre helseutfordringer, og forverrer de psykiske utfordringene igjen. Jeg bekymrer meg også for at det ender med alvorlig sykdom. Om jeg ikke klarer å få pila til å peke i riktig retning igjen snart, er jeg redd enten kroppen eller hodet sier stopp.

Jeg har omsider begynt å løfte litt på maska jeg har bært i mange år - den med smilet, vet du - og åpnet meg litt opp for noen av mine nærmeste venner. Her har jeg mye å gå på, dog. Jeg har ikke snakket skikkelig om dette med noen i familien, men jeg vet at jeg burde.

Vinteren har føltes fryktelig lang, og håpløsheten var i ferd med å overta. Jeg er så glad for at våren og sola er her. Da er det mulig for meg å drive med utehobbyen min, når kroppen tillater det. Jeg vet at jeg må ta tak og jeg håper at hobbyen kan hjelpe meg til å komme meg ut i frisk luft, få beveget meg mer og trigget mestringsfølelsen litt igjen.

Jeg møtte veggen som følge av fysiske symptomer på anspentheten, som smerter og hodepine, som startet et løp med sykemelding og etterhvert AAP. Fokuset har i nesten hele dette løpet vært på det fysiske, men nå er det i ferd med å dreie over på psykiske årsaker, så jeg håper det vil bringe meg nærmere en løsning eller ihvertfall en diagnose som vil gjøre det mulig å jobbe mer konkret og målrettet mot å fungere igjen. Jeg har aldri gått til psykolog, men jeg skjønner selv at jeg har hatt lange perioder med depresjon, i en eller annen grad, i ihvertfall femten år. (Om de av dere som har erfaring med psykolog har noen råd, setter jeg stor pris på det :)

Dette ble rene biografien, det var ikke meningen, men sånn ble det visst... Jeg er fersk på siden her, og merker jeg blir ivrig av å kunne diskutere disse tingene med noen. Det er vel et godt tegn :)

Jeg sliter med lignende mageproblemer som deg, og konstant forkjølelse, bl.a. Jeg kjenner meg igjen i tankene dine rundt hvorvidt fysiske plager bringer med seg psykiske eller motsatt. Jeg er vel kommet fram til at det er både og. Det henger vel uansett sammen. Det viktige er vel at man kan jobbe mot å bli frisk.

Det er godt at du opplever at livet forøvrig er på stell, med jobb og hus og barn og barnebarn og venner. Det er det som er så forbannet ved depresjon, at den ikke i det hele tatt er logisk. Samme hvor mange gode mennesker og omstendigheter man har, er det ikke nødvendigvis sånn at det biter på hvordan man har det. Det å føle at man ikke klarer å glede seg over de rundt seg, er en belastning i seg selv.

Jeg håper du finner igjen gnisten og gleden snart. Takk for at du deler av dine erfaringer :)
Avatar

Fantastisk refleksjoner *KRAKEN*

april 22 2016 - 09:19
Takk for langt og utfyllende svar - vil lese det om og om igjen.

Men sånn ved "første lesning" - så ser jeg så mange likheter - og så signaler på at det er riktig som det både skrives og snakkes om; fortsett, fortsett, fortsett - kom deg ut, gå tur, gjør ting du pleide å glede deg over osv. osv. osv.

For meg er dette svært viktige signaler å ta med videre - for å komme ut av denne boblen jeg har levd i for lenge nå. Igår ettermiddag/kveld følte jeg GLEDE (helt fantastisk deilig) - kjente at jeg gledet meg til helgen og det har jeg ikke gjort på over et år. Idag har jeg ramlet litt ned igjen, men er på plass på jobb, prøver å fokusere og ikke minst finne igjen den lille gnisten jeg hadde av glede over aktiviteter kommende helg :)
Avatar

Helgeglede :)

april 22 2016 - 16:10
Så bra at du gledet deg til helga, og at du reflekterer over og anerkjenner følelsen. Jeg tror det er ekstra viktig å la seg selv nyte disse øyeblikkene og følelsene når de kommer, og prøve å ikke bebreide seg selv når de forsvinner. Det er ikke så lett å nyte sola, når man går rundt i tåka.

Jeg håper du får en aldeles strålende helg, med masse gode opplevelser!
Til forsiden