Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fra levende "kjøttdeig" til å ville beholde alle arr for alltid

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fra levende "kjøttdeig" til å ville beholde alle arr for alltid

jan 5 2019 - 15:39
Vanligvis ville man ha insett at ting ikke var bra og snudd før det gikk for langt,men ikke alle klarer dette. Etter hvert forsvinner selvbilde og selvtilliten, det er bare den første steinen i steinraset. Så føler man seg etter hvert bare verdiløs, mislykket, maktesløs, håpløs, at man ikke er bra nok. Til slutt hater du absolutt ingen ting annet så mye som du hater deg selv. Du føler deg som en liten verdiløs yngel som bare fortjener straff. Fortjener ikke å ha det bra, bare å straffes. Det finnes så utallige mange måter å straffe seg selv på, som for eksempel sulting,kutting,brenning, verbalt osv.
Selv endte jeg opp med kutting. Først bare noen enkle kutt i den ellers lysehuden,men de ble flere og flere og kom raskere, det ble nesten 3 måneder hvor det var daglig. Men på en 4 månders periode ble det maaange hundre kutt som var skrevet inn i huden, akkurat som ord som skrives ned på papir. Man følte seg som en levende kjøttdeig, det kunne jo ha noe med at veldig store deler av begge armene og begge beina var "dekkorert" med striper eller strimler som på kjøttdeigen. Uansett hvor mange ganger blodet har rent i stride bekker fra helt ferske kutt klarer man ikke å forholde seg til det, man knapt får med seg at det har skjeddd. Og du klarer ikke å få med deg det som skjer rundt deg heller, du har blitt helt fjern til deg selv, verden rundt deg og livet. Denne fjernheten er ikke så samarbeidsvillig den bidrar til at kaoset i hodet blir en enda større floke av løsetråder. Jo mere man grubler på det, hvor flere løse tråder vikler seg inn i floka. Løse tråder som hvem er jeg?hvorfor er jeg her?hvorfor orke å fighte videre når alt allikevel er håpløst?. Du kommer ikke unna, men tida kjører for fort så man må styre med den floka i vær og vind, dag inn og dag ut. Så plutselig tar tiden en pause og det blir snurret en sløyfe rundt floka. Plutselig vil man ikke at kutta skal forsvinne. Greit kutta skal få lukke seg, men arra kan gjerne få bli for resten av livet. Man ønsker å beholde dem alle fordi dem forteller en historie. En historie av hva man har gjennongått. Er det bare meg som føler dette, altså at man vil beholde alle arra etter kutting for å vise at det er/ har vært en del av livet mitt? I så fall hva har dere gjort for at arra ikke skal forsvinne?
Avatar

Re;

jan 7 2019 - 17:57
jeg synes ikke arrene er en fin ting å ta vare på, om det er for at andre mennesker skal se at du har det vondt så blir det litt rart. Folk ser ikke andres arr på samme måte som de ser sine egne. - depresjon er jo også noe som innebærer at du tenker for mye på de ekstreme tilfellene som har gått galt i livet. Jeg tror en god måte å bli bedre på er å ikke alltid bli minnet på hvor fælt ting har vært. Den som er ignorant er som regel den som har minst smerte imo.

Jeg tatoverte over noen av mine arr, de dypeste er ikke mulig å få vekk.
Avatar

Re: Fra levende "kjøttdeig" til å ville beholde alle arr for alltid

jan 10 2019 - 15:43
Jeg har tattoert meg selv. før ville jeg at folk skulle se hvor vondt jeg hadde det på innsiden da inngen forstod hva jeg slet med. armen min ente opp som kjøttdeig som du sier.

Nå har jeg klart å holde meg unna kutting i 5 år og jeg taklet ikke å se på armen lenger å bli minnet på alle de vonde stundene.
ikke hadde jeg penger til proff tatovør heller. så da kjøpte jeg meg selv tattoo maskin og fikset armen med ting jeg likte :)
Til forsiden