Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En rant om livet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En rant om livet

sep 20 2018 - 15:10
Har bursdag om en uke, og for første gang gleder jeg meg ikke. Jeg vet ikke om det er fordi jeg vet jeg blir eldre, fordi det er et nytt år med visse forventninger, eller om det bare er for mye ellers?

Jeg har det egentlig fint med meg selv nå, jeg har klart å tone ned på sminken, ingen løsvipper og eyeliner. Jeg er så og si alltid komfortabel med bare litt foundation, maskara og bryn, samtidig som jeg hater meg selv litt for at jeg gjør det. Jeg redigerer ikke bildene mine på Instagram like mye, såklart noe fordi det er Instagram, men ikke ut av en annen verden, man ser det er meg.

Jeg har festet hver helg, fredag og lørdag, siden skolen begynte. Tror det er fordi jeg ikke har en eneste venn på skolen, og må kompansere for at jeg man-fre ikke snakker med en eneste person fra 08.00 - 15.00?

Jeg er forelsket, men samtidig så håper jeg på at han sårer meg. Bare så jeg kan virkelig kjenne på alle følelsene mine. Jeg håper jeg kan bli så sint, så trist, så lykkelig og så sliten, av å være forelsket. Jeg vil ha sommerfugler i magen og kniver i hjertet, jeg vil ha en storm i hodet og pusteproblemer. Jeg savner det.

Har også tenkt en del på voldtekten jeg opplevde når jeg var 12 år, har den definert meg som person? Jeg liker å tenke den ikke har det, men det var jo jomfrudommen min?Men var den så ille som jeg ser for meg, eller har jeg skapt meg et slags bilde i hodet? Vet ikke, kanskje jeg burde snakke med noen?..

Avatar

Re: En rant om livet

sep 20 2018 - 16:18
- "jeg har klart å tone ned på sminken, ingen løsvipper og eyeliner."
Bra - mange jenter overdriver sminkebruken sin til et punkt hvor de ikke ser naturlige ut lenger. Sminke er pent - men det bør brukes til å fremheve; ikke til å erstatte. Sminke bør være en bonus; ikke selve fundamentet.

- "Jeg er så og si alltid komfortabel med bare litt foundation, maskara og bryn, samtidig som jeg hater meg selv litt for at jeg gjør det."
Jeg er nysgjerrig; hvorfor hater du deg selv for at du gjør det? De fleste jenter liker jo følelsen av å gjøre seg ekstra feminine og vakre med sminke/foundation/maskara/bryn. Å pynte seg/gjøre seg vakrere er noe de synes er gøy og givende; det ligger i den feminine naturen deres.

- "Jeg er forelsket, men samtidig så håper jeg på at han sårer meg. Bare så jeg kan virkelig kjenne på alle følelsene mine. Jeg håper jeg kan bli så sint, så trist, så lykkelig og så sliten, av å være forelsket. Jeg vil ha sommerfugler i magen og kniver i hjertet, jeg vil ha en storm i hodet og pusteproblemer. Jeg savner det."
Mm, du ønsker å FØLE :)

- "Har også tenkt en del på voldtekten jeg opplevde når jeg var 12 år, har den definert meg som person? Jeg liker å tenke den ikke har det, men det var jo jomfrudommen min?"
Du ER ikke voldtekten. Det var noe som skjedde MED deg; ikke noe som har noe med DEG som person å gjøre. Det vil alltid være folk som kan overmanne deg her i verden (slik er det for alle mennesker, uansett hvor fysisk sterke de er). Og hvis de gjør det (slik du har opplevd), så er det viktig at du finner grunner til at du har verdi som menneske, slik at du ikke lar en slik negativ opplevelse påvirke selvfølelsen din. (Dette er lettere sagt enn gjort selvsagt, men det er den eneste virkelige løsningen for å takle nedverdigende opplevelser.)
Til forsiden