Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Depresjon

feb 5 2019 - 18:22
Jeg tror jeg er på vei inn i en depresjon. Har tidligere hatt det tungt i perioder med en far som er alkoholiker og mor som har sinneproblemer. Har prøvd å ta det opp med venner, men klarer ikke snakke om det på en så seriøs måte som jeg gjerne vil. Ønsker på en måte heller ikke å snakke med dem om det i frykt for å bli sett på som stakkarslig. Min far har nå flyttet til Thailand, og min mor bor langt unna. Snakker ikke med han, men min mor og jeg har fått det mye bedre etter jeg flyttet ut.

I løpet av livet har jeg rukket å oppleve savn etter en farsfigur, tristhet fordi "alle" andre hadde en far, mangel på tillit til min mor, og en frykt for å gjøre henne sint. Hun har heller ikke hatt det så lett i livet, men måten hun har vært mot meg og min bror har gjort at jeg har blitt veldig innesluttet i mitt voksne liv.

Frykter at det skal bli like ille for min bror, som nå har begynt å gå til psykolog på grunn av depresjon og angst. Jeg vil understreke at hun aldri har gjort oss fysisk vondt, men har alltid hatt kort lunte og blitt sint av veldig lite. Min bror og jeg har håndtert det veldig forskjellig; jeg har lært meg å trekke meg tilbake og gjemme meg, late som jeg ikke eksisterer, mens han har begynt å si imot, snakke tilbake og også bli sint. I voksen alder kjenner jeg veldig på ett behov for å imponere hele tiden, alltid være blid og snill, og aldri gi opp. Noe som er vel og bra, men i det lengre løp kjenner jeg at det sliter på meg. Har en stund kjent på at jeg ikke bryr meg så mye om ting lengre, jeg har ikke lyst til å gjøre ting jeg vanligvis har likt å gjøre, og søker ikke lengre å være sosial. Frykter at det skal bli like ille som det tidligere har vært, der jeg har hatt veldig lave tanker om meg selv, og også vurdert sterkt å ta mitt eget liv. Følelsen av at jeg ikke betyr noe for noen og at de like gjerne kunne vært foruten meg har begynt å tre frem, og det skremmer meg.

Samtidig som jeg sliter med disse tankene har jeg en kjæreste som er mye vekk, han jobber på en båt, og er vekkreist i tilsammen et halvt år i år. Tanken på at han skal bekymre seg for meg da han er på jobb får meg til å late som om alt er bra. Jeg har fortalt han at jeg er litt nedstemt for tiden, men ikke i hvilken grad.

Jeg unner han absolutt å være i den jobbsituasjonen der han er nå, for han trives så godt, og jeg kunne aldri krevd at han skulle velge meg foran jobben. Men det som bekymrer meg litt er at han har fått ett nært forhold til ei jente ombord. Han har sagt til meg at det ikke er noe å bekymre seg for, og det har jeg stolt på helt til nå. Forrige helg sjekket han og denne jenten inn på hotell, og etter en fest hadde de "spoonet" sammen. Med klær på, sa han, og det vil jeg jo gjerne tro.

Har ikke lyst til å være sjalu, men det er noe jeg har kjent litt på etter jul. Jeg tenker jo at han er ett kupp, så hvorfor skulle hun IKKE prøve seg på han? De er jo tross alt skjermet fra meg, og har muligheten til å gjøre ting uten at jeg kan få rede på det. Men samtidig tror jeg ikke han er typen til det. Så jeg har prøvd så godt jeg kan å forstå at det ikke er noe mer enn ett vennskap, helt til han informerte meg om at nå til helgen skal de bo på samme hotellrom. Hater at jeg skal mistenke alt negativt, for han elsker meg jo. Likevel får jeg bilder i hodet, og kjente med en gang han fortalte det at jeg ble veldig trist.

Håper det er noen der ute som kanskje vil snakke med meg, men som sagt har jeg veldig lave tanker om meg selv, og forventer ikke noe svar. Hvem skulle liksom ha lyst til å trøste meg? Hvis du skulle lese dette og fortsatt tenke at det er håp for meg, ta gjerne kontakt.
Avatar

Re: Depresjon

feb 5 2019 - 18:58
Hei

Jeg kjenner meg mye igjen i det du beskriver om hvordan du har det. Jeg har gått slik mesteparten av mitt voksne liv, helt til det sa stopp å jeg søkte hjelp hos legen min og senere DPS. Det er håp og hjelp å få!

Har du spurt kjæresten om hvorfor i all verden de må dele rom?
Avatar

Re: Depresjon

feb 5 2019 - 21:51
Det er visst fordi de har bodd på hotell hver helg i to mnd, og det er dyrt. De hadde ikke råd å ha enkeltrom...
Avatar

Re: Depresjon

feb 5 2019 - 22:02
Nå skal jeg vøre forsiktig i å leke for mye ang. akkurat det med overnatting på hotell hver helg, tipper du skjønner hva de fleste ville ment om akkurat det...

Men seriøst, tror du at du er på vei inn i en ny deperasjon så må du søke hjelp. Venner kan være god hjelp, men på et punkt så må det kanskje profesjonell hjelp til. Om du ikke har gjort det før så gå til fastlegen din og fortell han hvordan du har det. Ikke hold noe tilbake, sier du ikke sånn som det er så lurer du bare seg selv til slutt...
Avatar

.

feb 5 2019 - 22:08
Har vurdert å dra til legen, men har også vært redd for å gjøre det, for det vil innebære å faktisk akseptere og innse at ting er som de er. Men tror nok jeg er nødt til å bestille en legetime for å faktisk gjøre det.
Til forsiden