Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Borte bra ... Hjemme neitakk

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Borte bra ... Hjemme neitakk

jan 2 2019 - 16:58
Sitter og tenker en del på gamle minner. Trenger å tømme meg litt. Takk til dere som tar dere tid til å lese den!:
I flere år slet jeg med mobbing og selvmordstanker. Var sikker på at jeg kom til å ta livet mitt i løpet av få år kanskje månder. Men da jeg hadde fullført ungdomskolen og jeg skulle bli "separert" fra mobberne var det en stund livet føltes som en drøm. Jeg så et håp i å endelig kunne skape nye relasjonener, nye venner og starte på nytt når jeg tok til på vidergående. Men det skulle ikke vare lenge. Medelever som hadde gått i klassen med meg under mobbingen, ikke selve mobberne, kom i klassen med meg og knyttet bånd med de samme som jeg gjorde. det tok bare noen måder før jeg ble bedt ut til ferre og ferre ting. Prøvde jeg selv å ta intiativ til å spørre dem var de alltid opptatt samme hvor god tid i forrveien jeg spurte. Og når jeg på et punkt spurte hvorfor jeg aldri mer ble spurt med ut var det fordi jeg bodde for langt vekke, fordi jeg var avhengig av buss. På den andre siden fikk hun jenten som jeg hadde gått med pågrunnskolen også bli med på alt dette og hun hadde like lang reiseveg som meg, så for meg ga ikke det agrumentet noe mening!
Jeg begynte gradis å få tilbake det dårlige selvbide jeg hadde under mobbingen. Et selvbilde hvor jeg så på meg selv som et monster. Helt verdiløs. En ingen ville være med. Flere ganger lurte jeg på om jeg skull på til psykolog, men siden alle bilder var helt oppstykket visste jeg aldri hvordan å sette ord på dem. Så det var først 3. året jeg turte å stille på døren hos helsepersonellet. Prøvde å si at jeg følte meg psykisk dårlig. At jeg hadde fått en tendens til å til tider prate med meg selv i form av dialog. Men det var helt vanlig. Så det trengte vi ikke snakke noe om. Videre klarte jeg bare å få ut av meg om hvordan Jentene på skolen behandlet meg, så resten av samtalene handlet om hvordan jeg skulle bryte lettere inn i dem.
Depresjonen ble aldri tatt frem, jeg hadde allerede begravet den dypt inne i meg, men samtidig var det til stadighet enkelte biter som kom til syne. Som fikk meg til å tvile på meg selv. bryte ut i gråt helt ut av det blå. og den vertset plassen dette kunne skje var hjemme. spesielt med moren min til stede. fordi da ville jeg ha henne hengende over meg, spørre x antall spørsmål om hva som var galt, mens jeg satt der og ikke klarer å formulere meg, og ikke visste jeg om jeg ville heller. En jang jeg prøvde å si det handlet om mobbingen jeg opplevde på barne- og ungdomsskolen og at jeg hadde svekket selvbilde svarte hun bare ting som "det stemmer ikke", som om følelsen min er feil. Og få det som sympati/empati med en litt skarp tone mens du nesten kveles av tårer er ikke akkrurat det beste. dermed endte jeg med å prøve å gråte i skjul på bussen til og fra skolen.
etter vidergående dro jeg på folkehøyskole. Den beste beslutningen jeg har gjordt så langt. Det å komme en plass langt vekk hvor ingen kjenner meg og få helt blanke art var fantastisk. Men når jeg kom tilbake under ferier var det som om jeg fikk en knyttneve i fjeset. som om en bølge med fortiden slo over meg. selv om jeg bare var hjemme i en ukes tid var det nok til å føle seg fanget i fortiden. fanget i tankene. Jeg ville rømme, tilbake til skolen, hvorsomhelst så lenge det ikke var her.
Også etter folkehøyskolen reiste jeg bort for å studere, så langt at jeg var sikker på å havne en plass der ingen kjente meg. Men når jeg sa det til foreldrene mine fikk jeg som svar "var det ikke i fjor du skulle komme deg bort" Men det de ikke skjønner er at et år ikke er nok. fortiden vil alltid henge med meg som arr. Selv nå når jeg er å studerer i en by som ligger mange timer unna bygda jeg kommer fra merker jeg at dersom jeg kommer hjem på besøk er stemningen innad i familien nok til å vekke minnene.
Til forsiden