Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

10 år med elendighet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

10 år med elendighet

okt 28 2018 - 23:16
Hei har i snart 10 år slitt med deprisjon å har flere ganger vært i behanding , det har hjulpet der og da men føler ikke at jeg kommer noen steder å sitter bare fast i elendighet.

Diagnosene jeg har fåt er tilbakevendende deprisjon og dystimi .

I de siste 4-5 ukene har selvmordstanker vært sterkere enn de har vært på lang tid å jeg har begynt å legge ned planer om hvordan jeg skal gjøre det , planene er slik som dette , skal jeg kutte meg selv slik at jeg blør ut , skal jeg hoppe fra en høy bro
, skal jeg henge meg selv eller skal jeg skaffe medikamenter som vil gjøre slutt på livet .

Jeg har aldri før prøvd å ta livet mitt før men tankene har vært tilstedet i støre eller mindre grad de siste 10 årene å jeg har drevet med litt selvskadning .

Det hele started da jeg hadde fått min første skikkelige jobb , jeg skulle jobbe som nattevakt på en bolig for barn og ungdom meg lettere psykiske og fysiske utviklingshemmelser , dette gikk bra det første året men etter det så begynte jeg å føle meg som en helt annen person enn det jeg hadde vært før jeg begynte å jobbe der, så etter å ha gått i ca 1 år med disse plagene gikk jeg til min fastlege å fikk sykemelding for å være deprimert å legen henvendte meg til det psykriatiske helsevesenet , etter at jeg fikk komme til psykolog fikk jeg fast time annenvær uke til å begynne med å jeg ble langtidssykemeldt fra jobben noe som hjalp på trykket jeg hele tiden følte , etter et år med sykemeldinger fikk jeg valget om jeg ville prøve å komme tilbake eller si opp jeg valgte åå si opp fordi jeg ikke ville være noen byrde for folk på jobben som ikke viste om de mått fikse vikar osv , forsatte å gå til psykologen å det funket egentli helt greit å etter en lengre periode så ble jeg spurt om jeg trodde jeg vil klare meg selv uten psykolog en periode jeg sa ja jeg kan sikkert prøve det , men fikk også vite skulle jeg trenger videre behandling så tar jeg bare kontakt via fastlege så skulle jeg få komme in så fort som mulgi , etter en stund flyttet jeg til Bergen for å ta opp studier jeg tenkte ja jeg kan endeli flytte ut hjemme ifra å endelig gjøre noe med livet mitt "ikke være en stor taper" så jeg søkte meg inn på voksen opplæringa men fikk ikke plass fordi det var for mange som hadde stått i kø lengre enn meg som søkte (jeg gikk til psykriatisk sykepleier under mesteparten av tiden jeg bodde i Bergen) så jeg endte opp med å flytte tilbake til min mor noe som slo hard ned på selvfølelsen å tankene om at jeg bare var en stor taper sto sterkt i hodet mitt igjen så jeg ble igjen referert til psykolog og fikk komme inn til behandling men dette varte ikke spesielt lenge fordi psykologen min skulle bytte jobb å spurte om jeg trodde jeg var klar for å gå uten psykolog en stund jeg ble også spurt om jeg gikk på medesiner for første gang da svarte jeg nei å hun som vurderte meg mente dette var merkeli men ok ( jeg er klar over at det kan høres ut som jeg legger skylden på andre fordi jeg ikke får videre behandling osv. dette er ikke det jeg mener men jeg har en tendens til å bare legge meg ned å gi opp) så etter en stund ble jeg satt up i arbeids utprøvnings plasser for å se om jeg kunne klare å komme meg ut i arbeid igjen noe som bare viser meg at jeg har utviklet sosial angst da jeg gruer meg ekstremt til å måtte være blandt folk jeg ikke kjenner å ofte så ringte jeg bare inn å sa jeg var "syk" det var letter å være syk enn at jeg var redd for å gå på jobb/jeg var trøtt fordi jeg ikke hadde sovet skikkeli den siste uka osv.
Etter flere slikke utprøvninger så spurte enn kontaktperson meg om hvorfor jeg var så mye syk , har jeg dårlig immun forsvar eller hva er det , jeg hadde mest lyst å bare si ja jeg har altid vært mye syk men det stemmer jo ikke så jeg endte opp med å si jeg slitter med deprisjon å har flere ganger vurdert å bare gjøre slutt på alt , da pratet han litt med meg å sa vi tar kontakt med din fastlege å din NAV representant så ser vi om det er noe vits å utsette deg for alle disse utprøvningene noe mer å kanskje få deg på uføre slikk at du kan få noe stabilitet i livet ditt,jeg var med på dette men tenkte innerst inne at uff skal jeg bli en av der som ikke bidrar til feleskappet å bare tar fra det ? dette var for meg en enda støre skamm en at jeg ikke hadde høyere utdanning enn ungdomskolen at jeg ikke har billappen ikke har kjæreste å alle de "vanlige" tinga folk flest har her i Norge , men ok jeg har vel ikke noe valg egentli , så begynner flere utredninger å samtaler med leger og psykriater som ender opp med at det står " det er tvilsom at han noen gang kommer til å bli stabil i arbeids livet men hittil er ikke nok behandlings metoder utprøvd " så jeg endte opp med å ikke få uføre status men fikk min første medisninering etter at det hadde gått ca 8 1/2 år med behandling , da bestemmer jeg meg for å flytte så jeg flytter til Arendal ( der bor jeg nå) å avsluttet nettopp en evaluering fra en psykolog for å se om det kan være noen grunn til å gi meg uføre etter som at jeg litt tidligere i år hadde en stereker episode der jeg fikk helt panikk fordi jeg hadde mistet min AAP ( noen som det viser seg jeg ikke skulle ha mistet fordi jeg hadde lege erklæring på at jeg var under behandling ) da ringte jeg til polti å sa de fikk komme å hente meg for enten så skader jeg meg selv eller så skader jeg en tilfeldi person eller begår en annen form form kriminel handling slik at de var nødt til å høre på meg fordi jeg flere ganger fikk avslag på henvisninger fra psykolog , den ene gangen pga min fastlege i Stavanger hadde sendt til en psykolog i Sandnes på tross av at jeg sa jeg flytter til Arendal da å da , ok feil skjer så vi fikk ettersendt søknaden til rett by osv men fikk igjen avslag , så jeg var ekstremt fortvila , han polti person jeg snakka med sa man kunne ikke bare ringe til polti å true med at man skal begå selvskaddning/en kriminel handling så han sa jeg skull få bli satt over til ambulansen der sier de at de skulle sette meg over til legevakten å der fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme så skulle de se hva de fikk til , da var det bare jeg hadde ikke råd til buss å jeg viste ikke hvor sykehuset i Arendal var så jeg sa at dette til henne , hun spurte om hun kunne ringe meg opp igjen så skulle hun prøve å ordne med transport , dette var ok for meg men jeg var rastløs så jeg ringte til min mor å fikk henne til å vippse meg penger til taxi , da jeg kom opp på legevakten så meldte jeg meg i skranken jeg ble tatt imot å spurt om jeg kunne vente på venterommet så skulle hun ringe å finne ut hvor jeg skulle bli sendt , så jeg ventet å etter en stund så spurte hun meg om jeg kunne tenke meg å ta turen ut til min fastlege så skulle de få orden på saker , igjen dette var ok for meg men jeg har ikke muligheten til å ta buss eller taxi fordi jeg var blakk så hun sa hun skulle ordne pasienttaxi for meg , jeg kom til fastlegen ventet litt å fikk komme inn til en vikar , hun spør meg om situasjonen min , jeg forklarer og for første gang på 9 år føler jeg meg skikkeli trodd å hørt , hun ringer til Arendal DPS å får lagt igjen en beskjed til kriseteamet om at de mått ta kontakt med meg å jeg går hjem å venter , noen timer senere blir jeg ringt opp av kriseteamet å vi snakker en stund da blir vi enige om at jeg skulle komme til dem dagen etterpå , så jeg kommer til dem dagen etter å vi prater sammen en stund de sier litt ting så kommer jeg meg hjem å etter en stund så får jeg ny evaluering fra psykolog ifra NAV for å finne ut hvordan mine plager hindrer meg i værdagen som gjør at jeg er ufør å så må jeg på et nytt avklarningstiltak for å se hvordan jeg fungerer i en jobb , jeg vikk komme til psykologen for litt over 2 uker siden første gang , der pratet vi litt å ble kjent så kom vi frem til at vi får ta å gjøre hele utredningen om igjen fordi dette var det NAV ønsket , den evalueringa ble jeg ferdi med nå på fredag som var å har siden det konstant vurdert å gjøre slutt på alt dette fordi jeg i den senere tid har begynt å huske at jeg ble lurt av en ung ansvars person da jeg var i barnehage alder 3-6 år til å utføre oral sex på han å dette har plaget meg , da jeg fortalte dette til psykologen ville hun vite hvem dette var men jeg klarer ikke å si det fordi jeg er 99.99% sikker på at det bare vil ødlege et til liv å denne personen har barn å kone så det er ikke bare et til liv som kommer til å bli utsatt men mange andre så , jeg føler skyld fordi at jeg kan komme til å avsløre en person jeg er glad i å at dette kommer til å ødlegge livet til hele familen hans , jg føler også at uansett hvor mye psykologer å andre helesepersonel hører på meg så er de ute etter å " ta meg" spare staten for enda en av de der snylterene som bare er ute etter gratis penger fra staten ( jeg sier ikke at folk som er på ufør er snyltere men jeg føler meg selv som en å dette er bare en følese som står sterkt i hodet) , jeg skjønner også at penger ikke fikser lidelsen min å at jeg kunne vær mangemilinør å alikevel vært like nedfor , det er bare det at jeg ser på uføretrygd som noe som vil gi meg stabilitet å sikkerhet i værdagen ,

de siste 2 dagene har vært værst men også på en merkeli måte gode da jeg konstant tenker på å ta liven men også føler noe som føles som lykke da tanken om å skaffe seg en skikkeli kniv som vil kunne kutte over pulsårene raskt å effektivt , så nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle undersøke hva gjør jeg om jeg ønsker å begå selvmord ikke for å finne ut hvordan for det er jeg ganske sikker på at jeg skulle klart om jeg virkeli ønsket det men for å se om det var noe jeg kunne gjøre uten å faktisk utføre støre skader på meg selv for at folk skal tro meg, jeg blir fortalt at de tror meg men jeg klarer ikke riste den der følelsen at de skal "ta meg" så helt hvorfor jeg tenker det kan være det hjelper her vet jeg ikke men ,


uansett så takk for at dere har klart å lese gjennom hele posten jeg er klar over at den ble lang men jeg måtte bare få ut at når jeg satt å skrev her .

Avatar

Re: 10 år med elendighet

okt 29 2018 - 17:06
Jeg håper at du vil klare å si ifra til psykologen hvem som misbrukte deg som barn! For alt du vet så gjør h*n det samme med andre barn den dag i dag, og sier du ifra, så kan du redde andre barn fra å oppleve det samme som du gjorde!

Du kan "redde" deres liv, i bytte mot å "ødelegge" hans. Men viktig å tenke på at det ikke er DU som ødelegger hans liv. Det var han som ødela sitt eget liv med den handlingen han gjorde, det tok bare lang tid før det skjedde!


Avatar

Hei

okt 29 2018 - 18:30
Hei.

Jeg slutter meg til M23Oslo.

Du ødelegger ikke hans liv, men du kan redde mange andre liv.

Han ødela sitt liv den dagen han forbrøt seg på deg.
Avatar

Re: 10 år med elendighet

okt 31 2018 - 03:19
Det er leit å høre at du har så mye å bære på. Jeg vil bare samtykke i det de to andre allerede har sagt. Den som forgrep seg på deg har det FULLE OG HELE ansvar for konsekvensen av handlingene sine! Det er naturlig å føle skyld i den situasjonen du befinner seg i, men det betyr ikke at du faktisk skylder den personen noe som helst.
Til forsiden