Kjipt å glede seg til sommeren hele vinter så for du angst når varmen kommer å blir sittene inne

Ja vet. Jeg savner friheten og naturen, men kommer meg ikke ut...

Hva er det som stopper dere fra å dra ut?

Jeg tør ikke kommer meg ikke ut døra

du prøve å trene deg til å komme ut av døren med små skritt. Vet det er vanskelig men det eneste som hjelper på angsten. Har du medisiner som kan hjelpe deg litt?

Små skrit? Ikke medisiner nei

Du er redd for å gå ut døren. Da må du prøve å gå til ytterdøren, stå der litt, så øver du deg med å gå ut døren og står der litt og kjenner på følelsene. får du panikkangst når du prøver å gå ut? Syns du bør få hjelp til å komme deg til legen og evt få medisin som kan være med på å hjelpe deg litt med angsten. Du må kjempe for å klare å komme deg igjennom angsten, men er lettere hvis du kan få hjelp og støtte i tillegg.

Ok

Du er nok nødt til å utfordre angsten, gjør det du har minst lyst til. Vi er med angst er alle fanger i vårt eget hode. Jeg sliter med angst selv å har gjort det i 14 år mer eller mindre. Det går opp og ned, å nå er jeg i kjelleren igjen, er sykmeldt. Men jeg kjemper meg ut selv om det er noe av det siste jeg vil. Gjerne skriv til meg om du vil skrive :) Ellers lykke til :)

Hva er det verste som kan skje hvis du prøver å gå ut?

Det jeg har minst lyst til er å sitte inne.det har jeg prøvd en uke nå.har slitt med angst i ca 40 år så jeg vet men klarer ikke

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute

Takk det var faktisk morsomt

Blir veldig trist av å lese dette, jeg sliter selv med agorafobi og angst men ikke så hardt at jeg ikke kommer meg ut. Skulle jeg unngått angstsymptomer og vært helt i balanse, så skulle jeg nok helst holdt meg hjemme, men siden angst er noe jeg virkelig vil bli ferdig med og ikke vil skal påvirke livsverdien min, så ser jeg meg nødt til å presse meg selv daglig. Jeg er ikke helt frisk men jeg har hatt det mye bedre idet siste og lever et såkalt normalt liv med til tider dårlige perioder.

Jeg vil rett og slett anbefale deg å lage et treningsprogram, gjerne i samarbeid med en samboer, familie eller venner, hvis du har tilgang til noen, og hvis ikke så kan du gjerne sende meg en melding så kan jeg være din støtte.

Det mest effektive du kan gjøre for å få mindre angst, er å utsette deg for den på en planlagt og systematisk måte. Ved å være i situasjoner som er angstskapende, kan du få kontroll over angsten, altså eksponeringstrening. Et sentralt mål er å venne seg til kroppsreaksjoner som man har lært å frykte fordi de er blitt forbundet med panikkanfall. Treningen rettes altså både mot angsten for angsten, for kroppsreaksjoner knyttet til angst, og for situasjonene angsten inngår i.

Det første du bør gjøre er å finne en bestemt situasjon som gir deg angst, noe konkret som å "gå på butikken alene, ta bussen alene" etc. Så deler du opp hele situasjonen i biter - ta på seg skoene, gå ut av husdøren, går til butikken, går inn i butikken, finner frem til det du vil ha, stiller deg i kø foran kasseapparatet, legger varene opp på disken, betaler, går ut av butikken og drar hjem. Det kan det være umulig å gjøre alt dette på en gang. Det kan imidlertid være mulig for deg å gå til butikken, selv om du ikke går inn i den. Da kan det være stedet du starter treningen. Eksponeringstrening innebærer å lage en liste over slike skremmende aktiviteter eller situasjoner. Du begynner med den situasjonen som du tenker det vil være nyttigst å trene i. Så begynner du gradvis å trene i andre situasjoner. Eksponeringstrening innebærer altså å gå inn i situasjoner hvor du har angst. Målet er å bli der til angsten blir mindre. Hvis du systematisk oppsøker angsten og ikke flykter fra den, vil du få stadig mindre angst. Det er en fysiologisk lov som sier at kroppen etter en stund vil venne seg til angsten – det kalles «habituering». Kroppen kan lære seg til å reagere med alarm i bestemte situasjoner, men den kan også lære seg til ikke å reagere.

Jeg skal love deg at det er effektivt, og det er veldig tøft for man finner jo på hundre unnskyldninger for "ikke i dag, kanskje en annen dag", men virkelig, prøv det og du kommer til å kjenne et lite adrenalinkick og en mestringsfølelse for hvert steg av reisen. Og som sagt, har du ingen i rundt deg og trenger støtte og hjelp til en slags oppfølging så kan du godt sende meg en melding :)

miam1989, takk for at du deler tipsene.

Jeg sliter også med dette å gå ut, får panikk med en gang jeg går ut døren.. redd for å få panikkanfall, redd for hva folk skal tenke om meg når de ser jeg har det vondt. Har nemlig mye muskelsmerter ved brystet/ halsen så gjør at jeg får angst, selv om jeg vet det bare er angst klarer jeg fortsatt ikke slappe av. Men uansett det som hjelper meg er å ta pusteøvelser, for å kunne få ro i kroppen, dette hjelper litt. Jeg sliter fortsatt med å gå ut, men det beste vil nok være å tørre. Si positive ting til deg selv, pust, ta det rolig, og ta et skritt om gangen!

Skulle ønske det var noen som kunne hjelpe meg. Jeg låser meg mer og mer inne. Det er flere ganger det har gått 14 dager mellom turene utenfor døren, spesielt det siste året. Det er ikke det, jeg vil gjerne ut å gå en tur f.eks men... Det hadde vært litt givende å hatt noen å finne på ting sammen med å.

Ja, så er jeg årsaken til at jeg sitter her alene. Jeg er unnvikende og har sosial angst. Det er ikke drømmesituasjonen men trodde ei at jeg var så ille heller.

xAngst1x: Har du forsøkt å komme i kontakt med noen med Finn Venner på forumet her? Hvor bor du, og hvor gammel er du?

Nei, har ikke forsøkt det. Virker som at aldersklassen for slikt er litt lavere, selv er jeg 40 år og kommer fra midt norge. Levanger/verdal området.

ble lei meg når jeg leste dette. føler virkelig med deg, jeg har vert der en gang selv men ikke i så stor grad har slitt mest med bussangst (den er helt borte nå) og har skikkelig dritt dager der jeg ikke vil ut (mest fordi jeg er lat)men jeg må. mest fordi jeg har en hund som må luftes. kan faktisk anbefale deg å få ett kjæledyr hvis du liker dyr. for meg hjalp det kjempemasse, beste lykkepillen hittils på maaange år. eller att du MÅ gjøre noe ute som virkelig må få deg ut døren, foreks en avtale med en venn som skal møte deg utfor.(ett trinn for å få deg ut hvis du forstår)
og man må jo ut å handle også, mat må man jo ha foreks.(slet med å gå i butikker i yngre dager men den angsten er helt borte nå takket være eksponering)
man må bare tvinge seg selv, ovetale seg selv. og ikke minst eksponere seg selv for det man tror er farlig.
ta små skritt som de andre skriver her.
skriv en liste til deg selv med foreks : i dag skal jeg klare å gå ut til postkassen
dag 2 : i dag skal jeg klare å gå ut med søppelet
dag 3 : i dag skal jeg klare …..
osv...
etter en 1 uke vil du merke forskjell.
belive me.
angst er jævlig der og da men det er ikke verdt att den tar over livet ditt på denne måten.
du bør også søke hjelp hos legen om medisin når den er så lammende.
klem fra meg

For min egen del så har jeg jobbet på for å førsøke å bli kvitt angsten. Forsøkte meg ut i arbeidslivet gang på gang og var ellers passe aktiv. Har alltid likt å ha noe å drive med. Selvfølgelig, er en i aktivitet hjelper det i hverdagen. Å gå ut med søppel er jo en ting men jeg er jo like alene etterpå. Jeg har vel mistet motivasjonen og gnisten etter å ha forsøkt i så mange år. Jeg er helt tom og tappet for krefter.

Butikk, posten og gå ut med søppel er egentlig slike ting jeg får til. Men jeg er så utrolig lei av å ende opp alene uansett, så det er vel derfor gnisten slukkes ganske så fort, eller hvorfor den egentlig ikke tennes engang. Nå tror jeg faktisk at jeg er i ferd med å gi helt opp.

Å leve med angst skulle jeg ha taklet så lenge jeg kunne hatt litt sosialt samvær i ny og ne. Skal jeg være oppriktig har jeg ikke hatt noen venner på 15 år. Kanskje det er derfor jeg er i ferd med å kapitulere. Føler at jeg har bare vært, egentlig for alle andre.. Da blir den motivasjonen tung å hente hvis en ikke klarer å se noen lyspunkter i andre enden av tunellen.