Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

juni 18 2018 - 23:00


Dette er dagen. Dagen jeg bestemmer meg for å ta tak i mine problemer. For det har jeg. Problemer altså. Sikkert ingen unike problemer, men for meg er de virkelige og de plager meg hver dag.

Jeg har angst. Nærmere sagt helseangst og bekymringsangst.

Jeg vet ikke helt når det startet, men etter at jeg fikk barn har jeg vært bekymret for mye. I starten var bekymringen min rundt de. Det at de ble syke kunne sette meg helt ut av spill. Den indre pumpa satt i gang, hjertet slo i 120 og uroen i kroppen tok overhånd. Når det hele var over, ble alt som normalt.. trodde jeg.

Jeg har alltid vært redd for å fly. Tenker som regel at vi kommer til å styrte. Med en til to flyturer i året, følte jeg at dette ikke var et stort problem, men jeg avlyste faktisk mitt eget utdrikningslag på grunn av dette. Etterhvert begynte jeg også å synes at togene gikk fort. Veldig fort. Veien til jobb ble slitsom. Jeg trodde også at noen skulle komme inn på toget og smelle av en bombe. Eller at noen skulle komme inn og begynne å skyte vilt. Jeg fant fluktveier og hadde en tydelig plan for hvordan jeg skulle hive meg under setene i vognen, dersom noen kom inn for å plaffe oss ned.

Tanker som dette slo meg oftere og oftere, og de dukket plutselig opp hvor som helst. Redd for terror, redd for å dø.

Jeg begynte å trene, og kom inn i en periode hvor trening og kosthold tok overhånd. Jeg følte meg som kongen på haugen. Helt til det smalt.

Det startet med at jeg begynte å føle meg svimmel og fikk hjertebank høsten 2016. Gikk til legen og var sikker på at det var noe alvorlig galt med meg. Når jeg la meg ned i sengen pumpet hjertet så raskt at det føltes ut som at jeg var på løpetur. Jeg ble redd. Og dette skulle jeg finne ut av. Jeg forsøkte alle vitaminer, tilskudd, kiropraktor, healing (!!). Også roet det seg. Yes, tenkte jeg. Jeg ble kvitt det. Og fortsatte som før.

Ved juletider begynte jeg å få fornemmelse av nummethet og leamus. Tankene gikk i retning av de mest alvorlige diagnosene du tenke deg. Og verre skulle det bli. Jeg fikk leamus i absolutt hele kroppen, og var 100% sikker på at jeg skulle dø. Nå var jeg alvorlig syk. Jeg oppsøkte nevrologer, tok alle undersøkelser, tok MR av hodet og tok uttallige blodprøver. Ingenting å finne.

Jeg roet meg litt. Helt til legen ringte og fortalte at den ene borrelia prøven hadde slått ut positivt. Yes, tenkte jeg, igjen! Jeg visste det var noe. Og nå fikk jeg det bekreftet.. trodde jeg. Nye prøver ble tatt, men de var negative. Da var det ingenting å gjøre.

Alle fortalte meg at dette var psykisk, men hvordan kunne det være det. Jeg hadde jo disse plagene hele tiden. Leamusen var kraftigere i perioder, men alltid til stede. Kan du tenke deg hvor forstyrrende det er når kroppen rister konstant? En ting er å ha det på øyet, det er plagsomt nok. Men når alle musklene i hele kroppen dirrer og står i spenn daglig, er det vanskelig å konsentrere seg.

Jeg bestemte meg for å prøve medisiner for å dempe angsten. Cipralex 5 mg. Den laveste dosen. Oppstarten var tøff, med nattesvette, mer leamus og mer hjertebank. Etter hvert roet det seg. Og jeg fikk et relativt greit år 2017. Katastofetankene kom innimellom, men absolutt ikke like kraftig som før.

Etter et år på denne medisinen, følte jeg at det gikk såpass bra at jeg bestemte meg for å slutte. De første ukene går bra. Etter hvert kom tankene og de kroppslige plagene tilbake. Like sterke som før. Om ikke verre.

Angsten kryper innpå og jeg føler meg hjelpeløs. Jeg gjør det jeg kan for å holde det på avstand, men dette klarer jeg ikke alene.

Å lese forsiden av VG, eller å åpne facebook å se en støtteside for en med alvorlig dødelig sykdom er nok til å ødelegge hele dagen min. Å høre at min kollegas svigerfar er rammet av sykdommen jeg fryktet mest, har igjen satt meg helt ut av spill. Svimmelheten er tilbake, prikking og stikking i kroppen og under føttene gir meg totalt noja. Og leamusen herjer rundt. For ikke å snakke om hjertebank. Hjertet slår ekstraslag og hopper over slag, som gjør at det føles ut som at hjertet sitter i halsen. En konstant indre uro.

Jeg er sliten. Jeg gråter. Jeg føler at jeg ikke klarer dette alene. Jeg ønsker ikke sympati. Men å dele dette med andre som har havnet i samme båt. Jeg har iallfall kommet dit at jeg forstår at det er angsten som gjør dette med kroppen. Og det håper jeg andre også kan slå seg til ro med. Livet er et usikkert prosjekt. Man har ingen garantier. Man må lære seg å leve meg usikkerheten. Og jeg begynner nå.

Nå har jeg tatt kontakt med en psykolog. Tabu som det er. Jeg føler at det er et nederlag, samtidig som at dette nederlaget muligens kan være min billett til frihet. Frihet fra angsten.






Avatar

Re: Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

juni 19 2018 - 10:24
Jeg kjenner meg igjen i denne type angst. Det er helt forferdelig å leve med! Jeg kan bli så redd av og til at jeg nesten besvimer.. Blir helt desperat! Det du sier om å eksponeres for sykdommer gjennom for eks VG, jeg kjenner meg SÅ igjen! Jeg har lyst til å starte opp hos en psykolog som er spesialist på helseangst(hvis det finnes). Er det en slik psykolog du har tatt kontakt med? Jeg vil gjerne ha tips hvis du vet om bra behandlere innenfor helseangst:-)
Avatar

Helseangst

juni 19 2018 - 11:11
Har det ganske nøyaktig slik som trådstarter beskriver. Triggere er aviser og andre folk sine sykdomshistorier.

Ja det finnes psykologer som spesialiserer seg på helseangst.

Det er å melde seg inn her og lese innlegg, og skrive innlegg, tenker jeg er en start mtp å ta tak i problemene.

Avatar

Tusen takk!

juni 19 2018 - 20:53
Takk, folkens. Jeg føler med dere alle. Vi er flere i samme båt! Dette fikser vi. Og forhåpentligvis kommer vi ut av det som sterkere mennesker!
Avatar

Som jeg skulle skrevet dette selv.

juni 22 2018 - 18:55
Min historie er ganske så lik din, bortsett fra at jeg har fått en ekkel følelse i halsen og er sikker på at jeg har fått en dødelig sykdom, på ekte denne gangen.
Kan virkelig ikke fatte hvordan angsten kan ta tak, med så sterke symptomer. Det er vanskelig å stole på at det faktisk bare er angst. For hvordan vet man egentlig det?
Masse lykke til med behandling, jeg er henvist til dps igjen, etter ett år uten. Gikk da på medisiner og ting var ganske så stabilt og bra, før alt smallt igjen nå.
Avatar

Samme her.

juni 22 2018 - 20:09
Hei, har nettopp opplevd litt det samme, til forskjell så har jeg ADHD og fikk Ritalin for første gang for 2 år siden I en alder av 31. Sluttet med Ritalin etter 1 år og tok det ikke igjen da jeg ikke følte meg komfertabel med å være avhengi av en sentralstimulant for å leve dag etter dag resten av mitt liv. Jeg også oppdaget at å få barn reduserte angsen til å begynne med.

for noen måneder siden så begynte plutselig mine panikk angstanfall å komme tilbake, spesielt når det kom til sykdommer som dømmer deg til døden når du får diagnosen. Jeg begynte på ritalin igjen i håp om at depresjon og angst skulle trekke seg tilbake, men isteden så opplever jeg ekstrem angst nå, har hatt 3 dager nå med en frykt som jeg ikke trodde jeg se igjen.

Symptomene mine startet med at jeg kjente meg rar helt plutselig også fikk jeg en kriblene følelse fra bakhodet og nedover skuldre og ut i hender og bein, føler meg rett og slett syk. I dag hadde jeg sånne sinnsyke tanker når jeg så på min sønn, jeg tenkte "Jeg vil ikke dø, sønnen min kan ikke vokse opp uten pappaen sin."
Avatar

Adhd

juni 22 2018 - 20:14
Jeg brukte og ritalin da jeg fikk mine første møter med angsten. Jeg skylder på medisinen men psykiateren på dps der jeg fikk behandling var ikke enig. Gikk på ritalin i sånn omtrent 10 måneder før angsten kom. Har det fortsatt nesten 3 år etterpå og unner ingen å ha det sånn. Så føler med deg..mine første anfall utartet seg på måten du beskriver, så utviklet jeg angst for angsten etter det...
Avatar

Nok er nok!

juli 4 2018 - 20:55
Så godt innlegg, uroligmor. Eg heier på deg!
Men kjenner meg godt att i din omtale av angsten og kor lei ein kan bli av det!
I dag når eg drog på jobb sa eg faktisk til meg sjølv at nok er nok, men vegen er lang. For ein halvtime sidan hadde eg innbilt hjarteinfarkt (min onkel døydde brått av hjarteinfarkt i vår - hjalp ikkje veldig på min helseangst for å sei det slik), og eg greier ikkje å skjønne at derealisasjon er ein "normal" ting, skjønner ikkje korleis eg skal kome meg ut av det. Kanskje det kan henge saman med varmen... Uansett, eg er lei. Blei lei når eg havna på legevakta med panikkangst forrige veke og ikkje fekk tatt del i det eg skulle den veka på grunn av dette. Lei av at eg måtte ta 15 mg sobril for å fungere, og at eg sit her å er redd for å gå på kjøkkenet fordi eg frykter at eg ikkje skal greie det.
Kva er det verste som kan skje då? Kan vi ikkje berre finne oss i at vi er fysisk friske, og at det berre er ein idiotisk hjernecelle som kødder til alt? (beklager avslutninga, eg vart berre frustrert på eigne vegne over kor slitsamt det er å ha det slik, og kor lei eg er ;) )
Avatar

!

juli 4 2018 - 22:06
Jeg får vondt i hjerterota av at så mange har det på samme måte. Det er er så grusomt! Jeg føler med dere alle. Jeg er sikker på at vi klarer å komme oss ut av dette, men veien er tøff. For min del er det tøffe dager nå. I morgen skal vi ut å fly (noe jeg er livredd for) i tillegg til at hjertet slår mange dobbeltslag om dagen. Er så redd for at ferien skal bli ødelagt og at jeg ikke skal klare å kose meg med mine fine. Livredd for at angsten tar overhånd eller at jeg havner på sykehus for en hjertefeil. Hvilket er ganske usannsynlig. Men denne redselen slipper liksom ikke helt taket. Er nå på 5 uken med 5mg cipralex. Kan herved informere om at det fungerer svært dårlig
Avatar

Har det på samme måte

juli 7 2018 - 14:59
Hei alle sammen, så trist at vi alle har det slik, for å ha angst er helt forferdelig. Uroligmor, jeg skal også på ferie snart og har det helt forferdelig egentlig. Har ikke lyst å avlyse ferie for å ikke skuffe min familie men alt er skummelt for tiden. Har lyst å fortelle min historie for å lette litt på trykket og se dette fra siden.
Jeg har alltid vært en engstelig person. Var mye redd i barndommen. Min far drakk og jeg var redd at min mor og han skulle krangle. Etter hvert merket jeg også i ingdomsårene at jeg er redd for å være hjemme alene, redd for å bli voldtatt, redd for å ikke bli likt. Klarte egentlig å leve greit med dette. Men så var jeg på nippet til å slå opp med samboeren min og da kom plutselig uvirkelighetsfølelsen. Som jeg tolket selvfølgelig som mange andre som tegn på at jeg holder på å bli gal. Dette gikk over av seg selv etter et par angstanfall. Etter ca et halv år fikk min mor plutselig kreft diagnose og døde fra oss bare etter 3 måneden. Da satte angsten for alvor klørene i meg. Jeg fikk panikkanfall og masse kroppslige symptomer. Begynte etterhvert å være overbevist om at jeg har samme type kreft som min mor døde av. Slik har jeg gått nå i nesten ett år og merket plutselig at alt er et ork. Anfallene kom av og til men det begynte å roe seg. Legen henviste meg ikke videre og ville avvente. Plutselig nå har jeg det så jævlig som aldri før. Har problemer på jobb med en manipulerende sjef og min sønn har talevansker. Plutselig smalt det og i de siste tre dagene går jeg i en tåke hele tiden. Konstant angst, tankekjør. Har bare lyst å ringe legevakten for jeg tror jeg holder på å få en alvorlig psykisk lidelse. Sover mye dårligere og har konstant uro i kroppen, skvetter av alt. Snakker gjerne med andre av dere her som har lyst. Håper vi alle kan få det litt lettere og bli helt friske på sikt. Varme tanker går til dere alle.
Avatar

Har det på samme måte

juli 7 2018 - 15:00
Hei alle sammen, så trist at vi alle har det slik, for å ha angst er helt forferdelig. Uroligmor, jeg skal også på ferie snart og har det helt forferdelig egentlig. Har ikke lyst å avlyse ferie for å ikke skuffe min familie men alt er skummelt for tiden. Har lyst å fortelle min historie for å lette litt på trykket og se dette fra siden.
Jeg har alltid vært en engstelig person. Var mye redd i barndommen. Min far drakk og jeg var redd at min mor og han skulle krangle. Etter hvert merket jeg også i ingdomsårene at jeg er redd for å være hjemme alene, redd for å bli voldtatt, redd for å ikke bli likt. Klarte egentlig å leve greit med dette. Men så var jeg på nippet til å slå opp med samboeren min og da kom plutselig uvirkelighetsfølelsen. Som jeg tolket selvfølgelig som mange andre som tegn på at jeg holder på å bli gal. Dette gikk over av seg selv etter et par angstanfall. Etter ca et halv år fikk min mor plutselig kreft diagnose og døde fra oss bare etter 3 måneden. Da satte angsten for alvor klørene i meg. Jeg fikk panikkanfall og masse kroppslige symptomer. Begynte etterhvert å være overbevist om at jeg har samme type kreft som min mor døde av. Slik har jeg gått nå i nesten ett år og merket plutselig at alt er et ork. Anfallene kom av og til men det begynte å roe seg. Legen henviste meg ikke videre og ville avvente. Plutselig nå har jeg det så jævlig som aldri før. Har problemer på jobb med en manipulerende sjef og min sønn har talevansker. Plutselig smalt det og i de siste tre dagene går jeg i en tåke hele tiden. Konstant angst, tankekjør. Har bare lyst å ringe legevakten for jeg tror jeg holder på å få en alvorlig psykisk lidelse. Sover mye dårligere og har konstant uro i kroppen, skvetter av alt. Snakker gjerne med andre av dere har som har lyst. Håper vi alle kan få det litt lettere og bli helt friske på sikt. Varme tanker går til dere alle.
Avatar

Re: Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

juli 19 2018 - 23:58
Kjenner meg så igjen i det.
Begynte sakte men sikkert å få angst etter at jeg fikk barn.
Både helseangst, sosialangst og bekymringsangst. Det har vært utrolig berg og dalbanet med livet etter at jeg fikk angst. Den første tiden hadde jeg en del panikkangst også. Til tider har det vært grusomt tungt. Har grått meg til søvne, fått såpass panikk at jeg havna på legevakta og satt der og grein.
Har sperret flere personer på facebook på grunn av at de har blitt syk, takler ikke å lese om det. Som du sir det ødelegger hele dagen. Måtte til og med slutte å se på favorittserien Greys anatomy.
Hadde også flere gang periode hvor jeg nesten fikk panikk på butikker,fly og flere andre plassa siden jeg trudde at det va sikkert en terrorist der.

Gått hos psykolog i flere år nu, fått tilbud om medisiner men takket flere ganger nei til det.
Men nu i jula tenkte jeg at det her klarer jeg ikke mer, og tokk i mot zoloft. Noe jeg virkelig ikke angrer på.
Det har hjulpet meg enormt mye, har flydd uten problem, vært i folkemengder uten problem, fått masse tilbakemeldinger om at jeg virker lykkligere og mer pratsom.
Å det skal sies det var utrolig deilig å få sluppet unna angsten, trudde aldri jeg kom til det punkte.
Men desverre har jeg begynt å få helseangsten sånn smått tilbake i de siste ukene selvom jeg fortsatt går på medisin, merker at det kommer oftere og sterkere.

Om medisinen ikke funker mer eller hva det er vet jeg ikke, men det jeg vet at jeg er ikke klar til å leve med angsten igjen. Vil virkelig ikke at angsten skal ta kontroll over livet mitt igjen.
Avatar

Helseangst

juli 20 2018 - 00:24
Du skriver at denne zoloft medisinen virker og at du er lykkeligere og mer pratsom. For meg er de fysiske symptomene mest tilstede når jeg er alene og ikke er opptatt med noe.

Liker ikke å slappe av lenger eller ligge på sofaen, da kommer rykningene med en gang.
Avatar

.

des 23 2018 - 23:51
Hvorfor er det å gå til psykolog et nederlag? Å innse at man trenger hjelp er et stort steg i riktig retning! Håper det går bedre med deg nå:)
Avatar

Re: Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

jan 7 2019 - 18:33
Jeg har vært der, det høres veldig kjent ut. Etter barna. Jeg har vært i helvete- i mitt eget hode. Alt er farlig, verden er utrygg. Men nå går det MYE bedre!! Ikke i mål, men det går rette veien. Jeg gjør ting jeg er redd for for å eksponere meg, har gått til mye forskjellig behandling. I tillegg til at du nå får hjelp fra psykolog vil jeg anbefale mindfullness kurs. Mange andre ting også som kan hjelpe, men samfunnet i dag er nesten bygget opp for at vi skal få angst-da er det nyttig å lære seg å sakke ned farten litt og å bli komfortabel med det...
Avatar

Re: Helseangst, panikkangst, nå er det nok!

jan 7 2019 - 18:48
Jeg har vært der, det høres veldig kjent ut. Etter barna. Jeg har vært i helvete- i mitt eget hode. Alt er farlig, verden er utrygg. Men nå går det MYE bedre!! Ikke i mål, men det går rette veien. Jeg gjør ting jeg er redd for for å eksponere meg, har gått til mye forskjellig behandling. I tillegg til at du nå får hjelp fra psykolog vil jeg anbefale mindfullness kurs. Mange andre ting også som kan hjelpe, men samfunnet i dag er nesten bygget opp for at vi skal få angst-da er det nyttig å lære seg å sakke ned farten litt og å bli komfortabel med det...
Til forsiden