Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angstanfall?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angstanfall?

jan 5 2019 - 02:34
Hei. Jeg har slitt med angst i 18 år, jeg er nå 35 år. Da jeg var 20 år havnet jeg i psykose. Jeg var innlagt på psykiatrisk i 1 år. Jeg har psykotisk døds angst. På den tiden hadde jeg flere anfall, men etter som årene gikk lærte jeg å leve med angsten. Anfallene avtok og jeg har mine mestringsmetoder. Har ikke hatt anfall siden 20 årene. Jeg har fortsatt mye tankekjør og blir lett stresset. Det fører fort til urolighet og angst om det blir for mye. For et par dager siden opplevde jeg noe jeg aldri før har opplevd. Det skal sies at det har skjedd en del den siste måneden som har gjort meg veldig mye stresset med mye tanke kjør. Uansett, jeg satt og så på tv og slappet av da jeg plutselig begynte å forsvinne, og jeg kunne ikke lenger føle min egen kropp, jeg var tilstede, og jeg kunne gripe etter ting og så min egen hånd gjøre det, men jeg følte den ikke. Jeg forsvant mer å mer og det begynte å prikke i ansiktet. Jeg var sikker på at jeg fikk slag og nå kom til å dø. Så kom panikken og deretter angsten. Slik fortsatte det i puljer. Jeg ringte legevakten, men ingen tegn på noe alvorlig mente de. Jeg tok en sobril som jeg har hatt liggende. Etter to timer gikk det over. Men dette fortsatte de kommende dagene også, kjempe urolig innvendig etterfulgt av at jeg mister meg selv, som om jeg forsvinner, samtidig som jeg er der. Var hos legen og han mente dette var angst relatert. Jeg er livredd om dagene, jeg holder nesten ikke ut når det står på og jeg blir redd av angsten i tillegg. Føler jeg ikke får puste og er sikker på at min tid her er over. Jeg bare gråter og gråter. Legen satte meg på sobril for en periode for og roe ned kroppen. Er det noen andre her som har opplevd det samme? I såfall, hvordan har dere kommet dere ut av det? Alle råd tas i mot med stor takk. Jeg vil ikke være avhengig av tabletter, vil helst komme meg ut av dette uten hjelp av medisiner.
Avatar

Hei

jan 7 2019 - 10:56
Jeg har opplevd noe lignende, men ikke i så stor grad som du. Er du veldig sliten og trett? Hva med dine mestringsstrategier-får du til de? Trene, få kontroll på søvnen, turer i frisk luft, og andre kjente triks for å få kontroll på angsten tenker jeg er lurt.
Avatar

Hei til deg Gardiner

jan 7 2019 - 21:11
Jeg er veldig sliten og trett. Spiser ikke særlig mye om dagene heller, har mistet all matlyst. Har klart å få i meg litt mat i dag. I dag føles kroppen veldig tung, har nesten ikke krefter i fingrene, sliter med å skrive i dette øyeblikket, som om jeg blir lammet, det gjør meg enda reddere. Forstår at det trolig har med dette som pågår for tiden å gjøre, men vanskelig å slå fra seg følelsen av at noe er fryktelig galt. Jeg prøver å distrahere meg selv med å gjøre fysiske ting, jeg går også turer, er aldri alene, men ingenting hjelper mot dette. Jeg er konstant urolig og føler jeg lever i min egen boble. Hvordan opplevde du det?
Avatar

Re: Angstanfall?

jan 8 2019 - 00:20
Det er ikke rart du får en sånn reaksjon med alt som foregår. Jeg har hatt det kun noen få ganger. Var helt utslitt og utmattet da. Er veldig skremmende. Man blir jo selvfølgelig kjemperedd og frykten vil jo kunne gi sine symptomer. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert nå om det skjedde igjen. Men jeg tenker en del av løsningen må være å samle krefter og finne noe noe hvile der man kan, om man kan.
Avatar

Re: Angstanfall?

jan 8 2019 - 00:43
Jeg har vært gjennom mye rart av kroppslige symptomer. Dette er bare en av disse, men det jeg ofte gjør er å tenke gjennom: hva er jeg redd for, er det sannsynlig. Hva er kanskje en mer sannsynlig grunn til det jeg opplever. Og så pleier jeg snakke med noen jeg stoler på om det. Deretter jobber jeg veldig hardt for å akseptere at det sannsynlige er mest sannsynlig. Men når jeg har vært på det værste har jeg vel ikke fått dette til. Men jeg har flere ganger falt helt bort, ikke bare våken lammelse, men også at jeg bare plutselig har sovnet. Sannsynligvis fordi jeg er utslitt av å «være i ekstrem fare» (i hodet mitt) hele dagen. Ofte er det bedre når jeg våkner igjen, selv om jeg syntes det er litt ekkelt st jeg ikke helt vet hva som har skjedd. Akkurat som en slags black out.
Spesielt en episode med våken lammense husker jeg veldig god-hver fall følelsen av det. Jeg husker ikke hva som skjedde i forkant, men jeg var generelt helt utmattet og så var det noe ekstra belastning jeg hadde vært gjennom. Jeg husker jeg bare lå der. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg prøvde å rope på hjelp, men det kom ingen lyd-jeg tror ikke jeg beveget munnen en gang. Jeg ble redd for å miste bevisstheten etter det. Redd for å ikke våkne igjen. Men det gikk over... søvn må man ha, og om jeg ikke ville, så kollapset jeg bare uansett. Løsningen min har vært å passe på energibruken min, lære tegnene når jeg må stoppe opp og trekke meg unna. Jeg har vært sykemeldt og har gått på mindfullness i tillegg til annen behandling.
Til forsiden