Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst, depresjon, stress...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst, depresjon, stress...

nov 7 2018 - 16:42
Så sammensatt. Så innviklet, Så likt...

Hvis et liv i harmoni kan males i et bilde, ville mitt bilde vært av en båt på blikk stille vann. Harmoni. Men hva skjer når man faller ut av den båten? Når harmonien forsvinner? Når man må konsentrere seg om å holde seg flytende?

Jeg har falt ut av båten. Og vannet er langt fra blikk stille. Det stormer og bølgene slår over meg og gjør det enda vanskeligere å holde meg flytende. Alle ting som ikke går slik de er tenkt at de skal, blir til en bølge som er nær ved å drukne meg.

Bakgrunnshistorie, kort fortalt. To barn på 10 og 7 år. Jeg er gift på 9ende året. Barnet på 10 har aldri vært som alle andre, men det er vi som foreldre som har fått skylda. Vi er ikke strenge nok. Lar henne bestemme for mye. Velkommen inn! Lyst til å være flue på veggen, sa du? Vær så god og klistre deg fast! La meg vise deg hvor mye jenta mi får bestemme og hvor mange kamper vi har med henne hver JÆVLA DAG! Jenta mi er ei fantastisk jente. Moden på mange områder, smart, lærevillig, kreativ og nytenkende. Hun kan være svært utadvent og impulsiv, ansvarsfull og empatisk. Jenta mi har ADHD, diverse angstlidelser, OCD'er og trolig en eller flere komorbide lidelser. Har hun tourettes? En annen form for autisme? Vet ikke enda. Men hun fungerer dårlig sammen med andre barn og i kravsituasjoner. Hun fremstår som trassig, men jeg vet at hun rett og slett ikke klarer å gjennomføre det som blir krevd av henne. Hun er en tyrann mot sin bror. Rett og slett. Og de kan ikke være alene hjemme. Jeg kan ikke gå på do en gang uten at hun kommer med kommentarer til han som er direkte skadelige i lengden. "Jeg hater å ha en lillebror". "Du er den verste lillebroren noen kunne ha hatt". "Jeg skal halshugge favorittbamsen din". Lillebror, som er en noe over gjennomsnittet engstelig sjel på 7 år, er livredd! Han er livredd for bamsene sine. For å sove på sitt eget rom. For å være alene hjemme, særlig med storesøster. Og jeg forstår veldig godt hvorfor. Men det er jo vanlig at søsken hater hverandre, får jeg beskjed om. Ja... Men er det vanlig at storesøster er en ondskapsfull herskerinne i et forsøk på å få lillebror til å gjøre som hun vil at han skal? Er det vanlig at søsken ikke kan sitte sammen å spise fordi storesøster hater at lillebror lager spiselyder?

Jeg bor i en stor enebolig på landet. I en stille og rolig vik, der livet stort sett består av gjødselslukt, sauebjeller og en og annen ulv som liker sau. Jeg fikk min livs drøm oppfylt da jeg ble eier av geiter. Geiter som jeg nå har blitt nødt til avlive fordi jeg ikke maktet mer. Barna mine ble knust, mannen min ble knust, naboen ble knust... Min livslange drøm ble knust. Og jeg ligger i vannet. Har mistet taket i båten og blir ført lengre og lengre vekk. Bølgene slår over meg og jeg får ikke puste!

Barna mine har fått skoleskyss til og fra skolen fordi det har vært så vanskelig for dem å si hade til meg om morgenen. Datteren min har sosial fobi og skolevegring. Behandlingsmåte = disponering. Funker dårlig. Lillebror har seperasjonsangst tilknyttet meg. Drosjen skal komme og hente ca 8.15 om morgenen. I dag kom den 08.05. Ti minutter har veldig mye å si på morgenen, særlig for mine barn. Bølgen kom og var nær ved å drukne meg. I går skulle visst mitt barn tilsynelatende vente i 30 minutter etter skoletid, uten noen form for beskjed fra verken skole eller taxi, før skyssen kom. Jeg hentet henne selv etter 25 minutters venting. I dag hadde visst drosjen stått ved skolen og ventet i 10 minutter før den bare kjørte av gårde, uten å etterspørre mitt barn? Hva gir du meg? Det kan hende at det er normalt at et barn på 10 år forstår at den drosjen som står der, venter på han/henne. MEN MITT BARN ER IKKE SOM ALLE ANDRE!! Hun har ingen forutsetning for å forstå at den bilen der venter på henne. Og om hun hadde skjønt det, så er det ikke sikkert hun hadde turt å gå bort til den på egenhånd. Hvor er forståelsen for barnet mitt?

Jeg har falt ut av båten og situasjonen med skoleskyssen er som en flodbølge som har ført meg inn i ukjent land. Jeg drukner og det er ingen som ser det.
Avatar

Båten

nov 11 2018 - 10:58
Du er veldig flink til å forklare angsten med bilde av båten og falle ut i vannet. Jeg er ikke noen slags ekspert på psykisk helse eller har noen fagkunskap på ADHD, bare for å ha sagt det. Men jeg leste det du skrev og forstår at du datt ut av båten, den var jo faktisk noe som du kunne holde fast i selv i høye bølger for å si det sånn.

Jeg mener på ingen måte at jeg kan sette meg inn i din livs situasjon for jeg har aldri hatt de "problemene" , men det jeg leser er at du har et indelig ønske om alt godt for barna dine og ønsker at verden kunne stoppe opp og bruke hodet sitt litt , feks med den drosjen da som bare dro .

Det som skjer er jo at ting som for andre er et lite problem er jo et kjempeproblem for deg da jenta di ikke er som andre.
Og så tenker jeg at hvis du forteller om dette til noen så lytter de ikke til hva du faktisk forteller dem, og det er jo fordi vi mennesker er oss selv nok. Ikke har andre mennesker forutsetninger for å forstå hva det er du prater om heller ikke sant.

Alle løper vet du fra jobb til skole til bussen til venner og mange tror at de er sentrum i universet, desverre er det sånn, med mange, kanskje litt for mange. Og om det ikke er tilfelle føles det jo sånn når man selv trenger at verden ser en.

Det første som slo meg da jeg leste dette er, har du noen inderlige venner, altså en venninde eller venn som du kan be om hjelp av ? En som trår til der og når du trenger det mener jeg.
Jeg har ingen løsning på noe av dine problemer , men jeg leste innlegget ditt / hjertesukket ditt og vil bare ønske deg alt godt, og håper at du kan finne veien opp i båten igjen for å være utpå og ikke se land er veldig tungt og utrolig utmattende bårde fysisk og psykisk.
Håper du kan se land snart og at båten kommer inn i snillere farvann.

Alt godt fra meg :)
Avatar

Re: Angst, depresjon, stress...

nov 11 2018 - 11:40
Får datteren din noen hjelp med sin atferd og situasjon? Det høres ut som hun kan trenge det slik at hun kan utvikle seg i andre retninger enn å plage lillebror urimelig. Et barn med en slik oppførsel har det sannsynligvis veldig vondt inni seg som hun kan trenge å få hjelp med, og hjelp til å få et annet utløp for det enn å plage andre. Vet du om hun plager andre også? Hun er jo ikke tjent med å utvikle den oppførselen hun viser. Hun trenger å få hjelp til å utvikle oppførsel som gjør henne mer populær og godt fungerende sammen med andre.

Og lillebror trenger trygghet, for at han skal få et godt liv.

I dagens velferdssamfunn har dere krav på profesjonell hjelp, mer enn det høres ut som dere har fått. Det er i alles interesse at dette kommer på plass slik at barna kan vokse seg til å bli godt fungerende voksne. Men dere må ikke la dere avspise med utilstrekkelig hjelp, dere må faktisk stå på og kreve det.

Hva med å få barns far med og henvende seg til helsesøster på skolen, fastlege, PPT/BUP osv? Og ikke gi seg før en ser at det er på plass hjelp som gir bedring og riktig retning i situasjonen. Fortell at du er sliten av situasjonen om de ikke skjønner det. Det er nå i barneårene hjelp til barna virker best og kan gjøre at barna får godt utbytte av skolegangen sin. Når problemene er så store som du beskriver så er det ikke for dere foreldre alene å klare dette alene. Dere må sannsynligvis samarbeide med hjelpeapparatet slik at dere tar imot og gjennomfører de råd de gir, og dere selv vil trenge en tett og god kontakt med hjelpeapparatet slik at dere får til å gjøre de endringene som må til i foreldreoppdragelsen.

Jeg vil jo tro at hvis du som mamma ser at det går bedre for dine barn, så vil du også få det bedre og kunne slappe av og kose deg.

Tvi tvi!
Til forsiden