Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når blir en fri for de vonde følelsene?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når blir en fri for de vonde følelsene?

sep 14 2018 - 07:52
Hei
Samboeren min gjennom 17 år gjorde det slutt for ca 1,5 år siden.
Det var ganske uventet selv om det hadde vært litt trøblete de siste 4-5 mnd.

Jeg gikk i kjelleren og er fortsatt på et nivå mellom kjelleren og et halv-normalt liv. Alltid har jeg hatt utfordringer med tungsinn/depresjoner og dystymi. Når dette skjedde så trodde jeg dette ble min død. Den følelsen av savn, kjærlighet og kanskje den værste, det å føle seg så forlatt og alene var og er helt jævlig.
Jeg har mot alle (mine egne??) odds holdt meg i live. Har kjøpt leilighet og har fortsatt jobb.

I det daglige så har det vært en berg-og-dal-bane. Det skal ingen ting til før jeg faller dypt ned i kjelleren, men jeg har og dager som er helt ok. (senest i dag datt jeg sammen igjen av en bitteliten tullete kommentar)
Jeg har nok mange problemer. Og jeg er nok ikke min beste venn og hjelper heller. Selvtillitten har aldri vært bra og jeg har en ganske stygg indre dialog. Jeg er veldig introvert og litt redd for mennesker.
Og jeg savner samboeren min. Eller, gjør jeg det? Savner jeg han, eller savner jeg det å være to? Å være noe for noen. Å vite at noen bryr seg om meg. Noen å snakke med, være glad i, gjøre ting for. Rett å slett, være noen.

Og jeg lurer på, når blir dette savnet, dette suget etter han eller noen, borte?
Jeg rives opp innvendig! Savnet og selvatet river som en mare i kropp og sjel. Og jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre.
Har gått til psykolog og det hjalp, det fikk meg vekk fra kanten av stupet. Men jeg klarer ikke å skaffe meg nye venner. Jeg aner ikke hvordan man skal treffe nye mennesker. Jeg klarer liksom ikke å få styr på livet føler jeg.

Jeg har noen få venner. Og jeg har familien min. Men jeg har alt for få venner, og enda færre nære venner.
Jeg vet faktisk ikke om jeg egentlig vil ha tilbake samboeren min eller om det er tosomheten vi hadde jeg savner. Han har forandret seg masse! Han er ikke den jeg ble og var forelsket i. Han har holdt meg på gress i hele perioden med halve løfter og ønsker. Men jeg tror ikke lenger på de. Intellektuelt så forstår jeg at vi er ferdige. Det er bare det at savnet og hjertet henger ikke med.

Så, når vil disse følelsene bli borte? Når kan jeg se tilbake på de årene med takknemlighet og vedmod men ikke mer?
Avatar

Re: Når blir en fri for de vonde følelsene?

sep 14 2018 - 10:40
Innlegget er ulest.
Det er veldig individuelt og situasonsbetinget hvordan man takler slike ting.

Mye av savnet handler om den daglige rutinen som endres. Vi mennesker er ikke så veldig glade i forandring og vi styres mye mot at ting skal forbli det samme. Rent psykologisk er det en uting siden ting forandrer seg drastisk hele tiden.

Dersom man lever i pakt med naturen, så har vi veldig varierende sesonger som gjør at livets opp og nedturer også blir lettere å takle. Altså at man på et vis trenes opp til å takle endringer på en bedre måte.

Relasjoner er vanskelige fordi man har en begrenset mengde kommunikasjon. Informasjonsgrunnlaget som ligger til grunn er heller labert og man må for det meste ha tillit til at den andre følger opp sin del. Når dette ikke skjer er det et tillitsbrudd, og det er vanskelig å takle. Særs om man er sensitiv.


Det du trenger å gjøre er å finne din egen vei i livet for din egen del. Der du var kan vel sies å ha vært greit, men du ser hvor svakt ditt fotfeste er når ting forandres. Derfor er det viktig å skape seg en plattform man kan stå trygt på alene uten å være avhengig av en annen. Dette er skremmende og har igjen med vaner å gjøre.

Jeg har selv vært i et forhold med en som aldri har vært alene. Siden det var store avstander ble dette belastende. Jeg forøvrig har vært for det meste alene og er vant til dette, så jeg kunne hente styrke selv ved avstand hvor den andre ikke kunne. Vi er alle forskjellige slik basert på våre erfaringer.


Det å takle emosjonelle dybder er ikke en intellektuell øvelse. Du må gi deg rom for å kjenne på og gå igjennom sorg, sinne, hat, glede og alt annet som hører med. Det er ikke noe som kan plasseres i en boks eller gis en merkelapp. Det er noe som må føles fullt ut. Og hva du trenger kan være noe så banalt som å gråte og få ut en del tanker som svirrer rundt det hele eller det kan være en mer omfattende prosess hvor det må graves dypere slik at ord kan bli satt og man kan føle en viss bearbeiding.

Å benytte seg av en tredjepart kan være lønnsomt, men det krever også en viss tillit som kan i seg selv være problematisk om dette er vanskelig i interpersonelle relasjoner.
Avatar

Takk!

sep 20 2018 - 12:05
Takk!
Det var et utrolig detaljert og godt svar.
jeg har lest det flere ganger og jeg skal virkelig sette meg ned og tenke videre her.

Tror du er inne på der. Jeg er ikke spesielt glad i forandringer, får angst når ting er utenfor min kontroll.
og er jo da en emosjonell berg og dal bane.

men kanskje ting blir noe enklere om jeg jobber ut i fra et forandrings perspektiv.

igjen, takk! :)
Til forsiden