Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Forstår ikke problemene mine

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Forstår ikke problemene mine

okt 11 2018 - 13:09
Jeg synes det er ekstremt vanskelig å sette ord på det jeg sliter med. Jeg vet om situasjoner som ofte trigger meg til å oppleve angst, og dette har jeg snakket med psykologen min om. Men her kommer problemet.

Jeg klarer som oftest ikke å knytte angstfølelsen eller depresjonen min til en spesifikk hendelse. Sånn som nå har jeg hatt en lang og ganske god periode, men så var jeg hjemme fra skolen fordi jeg ikke klarte å komme meg opp om morgenen, og jeg følte meg suicidal og alt var helt grusomt. Jeg følte meg fanget. Men det har ikke skjedd noe spesielt som gjør at jeg føler meg sånn. Livet har vært så bra idet siste, og det kommer bare plutselig?
Nå går jeg rundt med tanker om å ta livet av meg, og hat tanker om megselv, og jeg vet ikke hvorfor. Så har jeg spurt om en ny time hos psykologen, men jeg klarer jo ikke å forklare megselv. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.

Psykologen min arbeider veldig med å finne spesifikke situasjoner og arbeide med tankene rundt dem, men jeg har ingen spesifikke situasjoner å snakke med psykologen om. Synes det var vanskelig å dra til psykolog med det første, og når jeg endelig kommer meg dit så funker det ikke for meg. Jeg føler meg skikkelig alene.

Er det noen som har noen gode råd, kan relatere eller veilede meg litt i hva jeg kan gjøre videre fremover?
Avatar

Re: Forstår ikke problemene mine

nov 1 2018 - 12:07
Hei,

Angst er vanskelig å forstå seg på. Den kan ofte komme selv om alle "rammevilkårene" rundt deg er gode, selv om man opplever gode livssituasjoner og opplevelser ellers, selv om man har det fint med venner og familie, selv om man gjør det bra, selv om man kanskje egentlig burde være glad og energisk. Slik har jeg hatt det litt selv også. Har slitt noe med sosial angst i perioder tidligere, som jeg til dels har klart å overkjempe selv eller med litt hjelp. Men plutselig kom en ny angst som føltes annerledes og som jeg ikke så lett kunne relatere til noe jeg burde være bekymret for. Den kom selv om livet egentlig går bra, og det gjorde det vanskeligere å forstå, bearbeide og utfordre. Akkurat som den lå latent, og bare kom fram av seg selv.

Men så ser jeg egentlig at angsten er en slags selvoppfyllende profeti. Jeg tror jeg nesten er genetisk anlagt til å være litt engstelig, og har gode og dårlige perioder. Så når man begynner å føle litt angst, så blir man nesten redd for å få mer angst, og da får man jo definitivt mer angst....

Så hjelper det da plutselig igjen å oppdage at angsten i seg selv ikke er farlig, og den er urasjonell. Prøv å se om det hjelper å tenke litt på at vi som sliter med slikt er høysensitive (med de fordeler og ulemper det medfører) og at vi kanskje må leve med litt angst - alltid. Men samtidig, lære å kjenne den og vite at den stort sett ikke er basert på rasjonelle tanker, og at det langt langt i fra er uvanlig. Man kan ofte få kontroll på den bare man skjønner hvor den kommer i fra. Kanskje det kan være en ide å føre litt logg på hvilke situasjoner eller perioder som trigger den. For meg er noe av det viktigste ved å bearbeide angst, det å lære meg selv at det EGENTLIG ikke er noe å være engstelig for og at jeg vinner til slutt bare standhaftigheten og viljen til å utfordre den er tilstede. Jeg jobber selv med dette for min "nye" angst, men jeg tenker at når jeg stort sett har klart å bearbeide panikkangst/sosial angst som føles helt fryktelig når det skjer, så skal jeg faen meg klare å komme over denne angsten som er der uten gode grunner også.

Dette er bare hva som hjelper meg. Ikke nødvendigvis samme svar for alle. Jeg vil for øvrig foreslå å prøve å snakke med noen om det, om det er familie eller venner. Jeg holdt mitt hemmelig i et par tiår, fra ungdom til nå. Men så oppdaget jeg at det faktisk hjalp å fortelle i hvert fall 1 eller 2 nær meg om problemet. Jeg tror at bevisstheten om angst er mye bedre i dag enn tidligere og mange (dog ikke alle) vil forstå. Prøv å tenk hvem som er best for deg. Hvis ikke er jo også psykologen der, utdannet til å lytte og rådføre. Ikke gi opp. Og tenk at i verste fall, om du ikke allerede har prøvd, så finnes det medisiner som kan dempe det verste.

Lykke til
Til forsiden