Jeg er en jente på 14 år. Jeg har siden jeg gikk i 7. klasse slitt med kroppspress. I syvende var det at jeg følte meg mye tykkere og større enn alle de andre jentene, men visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. I 8. klasse hadde jeg fortsatt tanker om at jeg var større enn jentene i klassen (vi byttet klasser når jeg startet på ungdomsskolen). Da begynte jeg å trene mer hjemme. (Vil bare legge til at jeg har gått på idrett siden jeg gikk i 4. klasse, er fortsatt aktiv i den idretten jeg går på). Det var dette året som jeg gikk i 9. klasse som jeg følte mest på dette temaet. I tillegg til å trene mer, begynte jeg å telle kalorier for å passe på at jeg ikke spiste for mye, det gjør jeg fortsatt. Jeg kalkulerte min BMI flere ganger, og der kom det alltid opp at jeg var overvektig. I noen uker hadde jeg også bare med meg et eple til lunsj på skolen, fordi jeg ikke ville spise for mye. Vennene mine ble bekymret og sa at jeg måtte spise mer, men jeg gjorde ikke noe med det. Det hendte også at en av vennene mine hadde med seg ekstra mat som hun kunne gi til meg fordi hun visste at jeg bare hadde med meg et eple. I starten av sommerferien begynte jeg også på et treningssenter, der er jeg flere ganger i uka. Likevel føler jeg ikke at jeg har gått noe ned i vekt eller blitt noe tynnere.

Jeg vil ikke ha spiseforstyrrelser i det hele tatt, men jeg føler ikke at det forholdet jeg har til mat og det jeg holder på med er normalt. Jeg har snakket med sosiallærer på skolen om dette temaet, men det har ikke hjulpet meg. Jeg vil absolutt ikke snakke med foreldrene mine om det eller noen av vennene mine.

Jeg kan legge til dette. Jeg er 14 år, rundt 169 høy, og jeg tror jeg veier ca. 70kg. Jeg føler at jeg er overvektig, men jeg veit jo ikke hva som er normalt på min alder. Det jeg vet er at jeg kjenner til flere personer som er på samme alder og høyde som meg, men veier mye mye mindre enn det jeg gjør.

Jeg føler at når folk hører ordet spiseforstyrrelse, tenker man på anoreksi og bulimi. Jeg vet ikke om jeg har en spiseforstyrrelse, for ingen av de spiseforstyrrelsene som *finnes* er det jeg går igjennom. Samtidig føler jeg at det forholdet jeg har til mat og det jeg driver med ikke er normalt, og at det kan bli sett på som en type spiseforstyrrelse. Jeg veit ikke..

Er det noen som har litt mer peiling på dette enn meg som kan gi meg noen råd? Er jeg faktisk overvektig? Har jeg en spiseforstyrrelse, eller er jeg bare helt utpå trynet?

Tardetsommanhardet, mener du at en forløper til en spiseforstyrrelse er normalt å ha?

Setter de liksom høye krav hvis man skal få diagnosen spiseforstyrrelse? Er det sånn at du kan ikke spise noe i det hele tatt for å fylle de *kravene*? Spiseforstyrrelse er jo også en forstyrrelse, så hvis det forholdet man har til mat går ut over hverdagen din, burde man ikke få hjelp da?

Jeg tror vel det jeg lurer på er om jeg burde snakke om det med noen f.eks. hfu, men så er jeg liksom usikker på om min *forstyrrelse* er *ille nok* til at jeg kan gå og snakke med noen som kanskje har noen råd.

Jeg mener det samme som fint er beskrevet her på forumet; Om tanker og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvaliteten i hverdagen så har man, eller holder kanskje på å utvikle en spiseforstyrrelse.

Selv har jeg hatt bulimi i 13 år. Det har nå utviklet seg i en annen retning med sykelig fokus på kaloritelling og mye mer trening. Spiser jeg for mye en dag så kan jeg fint spy det opp igjen, så noe bulimi henger vel fortsatt igjen. Det er uansett ikke så viktig hva det kalles.

Uansett, jeg ville nok snakket med noen om dette. Dette er noe du ikke ønsker å begi deg utpå dersom det kan stoppes i tidlig fase. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror ikke spiseforstyrrelser er noe man klarer å bli kvitt om man er dypt inni det- det blir en del av deg. Det er utmattende å være så sykelig opptatt av disse tingene. Livskvaliteten går betraktelig ned, men det blir likevel en så viktig del av deg. Uansett hvor mye jeg hater det, så vil jeg samtidig ikke bli "frisk".

Det er selvfølgelig ikke noe gale i å ønske å ta vare på seg selv, trene og holde vekten innenfor normalen. Men om du føler du blir besatt av dette er mitt råd; snakk med noen. :-)