Jeg hadde mitt første tilbake fall med oppkast i dag.
Jeg er grådig overvektig og har prøvd å endre kostholdet og livsstilen min. Det gikk bra ganske lenge, til å med uten noen hendelser. Men i bakgrunnen har det slitt på meg mer en jeg trodde.
Den siste uka har jeg spist dårlig. Hatt i meg mye junk og nå som mandagen sneik seg rundt hjørnet ble alt bare altfor mye. Det var for vanskelig å spise sunt igjen. Så jeg begynte å hive i meg alt jeg fant i skal av potetgull, sjokolade, pasta, brus osv.
Kaloriene bare telte oppover og jeg ble overvelda av den gamle kjente følelsen.
Jeg greide ikke å stoppe.
Til slutt hadde jeg hatt i meg så mye at jeg så ingen annen veg. Jeg måtte kaste opp.
Jeg satt en god halvtime å vrengte ut av meg alt, til det ble tomt. Å det som skremmer meg er hvor godt det var. Å kjenne at det vrengte seg. Å tømme meg. Det kjentes nesten som en rens. Som jeg fikk ut alt det onde.
Når jeg var ferdig var jeg fornøyd. Glad til å med.

Men så kom følelsen av å være mislykket. Av å være håpløs. Av at det kommer aldri til å være noen annen veg for meg. At jeg kunne like gjerne drepe meg selv, for jeg får jo ikke til noe. Å vent, sa stemmen i hodet. Du har jo ikke fått til å drepe deg selv engang enda! Alle forsøkene dine har vært like mislykket som deg. Du er patetisk. Du skaper bare problemer og bekymringer for alle rundt deg. ALT ER DIN FEIL DIN FEITE HVAL. Neste gang må du finne en skuddsikker plan for å dø. Å denne gangen får du faen meg ikke slippe unna. Det skal jeg sørge for.

Jeg føler meg så alene.
Jeg vet ikke lenger hva som er hva.
Verden føles bare mørk og tung. Så altfor tung.