Jeg opplever spiseforstyrrelsen som en lettelse til alt jeg ikke kan kontrollere, som traumer fra fortiden, ensomhet og arbeidsledighet. Det føles betryggende å ha tanker som handler om meg selv utenfor relasjoner med andre. Det hjelper når tankene presser på, for jeg kan alltids se filmer, lese bøker, tenke på matkonsum, kropp og trening.

Spiseforstyrrelsen og dens tanker overvelder, gjør meg ør i hodet. Jeg har lite energi, tennene mine er svake og kroppen forfaller generelt. Likevel tar det nok ikke liv av meg. Jeg orker ikke leve i et flytende stadie, og vil gjerne bli frisk. Men, det er skummelt ikke å skulle ha plattformer som kan avlede en del traumer.

Helst vil jeg dø, men å ta mitt eget liv klarer jeg visst ikke, så jeg håper spiseforstyrrelsen vil. Dessverre har den pågått i 11 år og den har ikke gjort annet enn å skape smerter jeg ikke orker.

Så hva gjør jeg?