Jeg har hatt spiseforstyrrelser i snart 3 år.
Jeg har hatt både anoreksi og bulimi og lever med det enda.
Ville vært fint å ha noen å snakke med om sånt. Gjerne en i samme posisjon.
Noen som også har litt "erfaring" i det å leve med en eller flere spiseforstyrrelser og hvordan det påvirker livet.

Jeg har anoreksi, har hatt den diagnosen cirka halvt år. Har liksom slitt med det lenger, men det var da jeg ble lagt inn på sykehus. Jeg har hatt perioder med oppkast også.
Spiseforstyrrelsen plager meg i hverdagen og vil nok gjøre det framover, er utrolig slitsomt.

Stå på, jeg er her visst du trenger noen å snakke med! :)

Jeg har ikke spiseforstyrrelser, men tror jeg er i ferd med å få det. Jeg nekter meg selv å spise, og føler en glede og mestringsfølelse hvis jeg klarer å la være å spise. Alt jeg vil, er å være tynn..
Jeg er sliten hele tiden, men likevell trener jeg for å slanke meg. Jeg vil gjerne snakke med noen om det, så hvis du vil - Er det bare å ta kontakt.
.. Jeg er en 14 år gammel jente, bare til info.

AAAh,..har jeg funnet (forhåpentligvis) et sted jeg kan høre med/dele mine tanker med noen.. Føler meg Så alene om dette..
..Igår ville jeg spurt dere om jeg hadde noe problem..Lest masse igår kveld/natt og ikveld..
Nå føler jeg å få det mer og mer bekreftet på noe stadie..

Det som ikke var NOE prob..og kunne stoppes når som helst trodde jeg..
Har bare feid vekk tankene at JEG skulle hatt noe spiseforstyrrelse liksom..
Tankene har kommet oftere, men har ABSOLUTT IKKE hatt lyst å dele/konfrontere noen med dette..!

Etter å ha lest disse kveldene..

Å jeg kjenner meg igjen i SÅ masse!!
Just så det var Jeg som skulle ha skrevet det, inn i detaljer og alt..!
Da ble jeg redd..!..og skjønte at jeg har kanskje et større prob enn antatt likevel..;-/
Å jeg vil ikke ha det!!! :'(

Det begynte for rundt 1,5 år siden..
VELDIG glad i mat, Alltid vært det, men og veldig sunn mat faktisk, fra jeg var liten, men spist alt..Inntil da.. Meget sta er jeg, og jeg bestemte meg for å gå ned i vekt...trene, spise sunt og alt..
Godteri bare i helgene..Syns jeg gjorde det bra, ble fast og fornøyd med kroppen.

"Belønningen" var godt på lørdag..men den gikk fort over til frotsing..selv om gikk greit i ukedagene, gledet jeg meg jo til godsaker lørdag..
Så på frotsing der, ble til dårlig samvittighet, for det ble jo FOR mye..
Da begynte jeg kaste opp, og syns jo det var Veldig så greit, fikk meg til å føle meg "vel" igjen og ikke all trening "sløst vekk"..
Lett å kaste opp å, for brakk meg jo med en gang..etterhvert ble det vanskeligere å kaste opp.. Ble mer immun for brekningene.. Hadde stadig sår på handen ja..men tenkte dette kunne jeg bare stoppe, ingen prob. men greit å kunne spise masse og ikke sløse vekk all efford!
Var jo ofte bare porsjon "nr 2" jeg kastet opp, bare så jeg ikke hadde overspist innbilte jeg meg..

Før kunne jeg spise hva jeg ville å, så har alltid vært vant til gnudd mage etter kveldskos el så..Spiste sjokolade å, men ble mett el kvalm etter noen biter, el ei skål is, noe chips el hva det skulle være.

Nå er det annerledes.. Kan Lett gnu i meg ei STOR plate melkesjokolade, en 2 liter is, pakke kjeks, pose chips alene, men så kommer fæle samvittigheten, og d MÅ opp igjen..!
Å da spiser en gjerne kjapt og i skjul..Spiser jo Mye mer enn noen venner..Å tenker jo at de Ikke må se det..
God følelse=lite i magen..el ikke Full hfall.
Er redd for min egen helse nå.. Alltid fått skryt av hvite fine tenner..meget så sjelden syk.. Ler og de sier jeg alltid er så flink til å bli kjent m folk..
Nå føler jeg meg så innesluttet.. ? Ikke tenkt på det som sammenheng, for jeg er jo ikke deprimert kan jeg si, i det hele tatt.. Så har tenkt at det er bare at jeg er blitt eldre og har roet meg litt, og orker ikke engasjere meg like mye som før..
Men kanskje det er blitt et prob pga denne maten?
Tenker jo på mat hele dagen igrunn.. Alltid ELSKET å kokkelere, lage alt mulig.. Men nå planlegges mat endel, for å spise sunt og godt men ikke for mye, viktig.
Å en ting nå ja.. kan IKKE ta ET stykke kake el to.. Alt el ingenting..!
På en måte som alkoholiker å sammenligne med..
Nei og nei...:'( Hvorfor...!! Ble så "redd" igår kveld da jeg satt her å leste, så alle symptomene til alle dere andre, som er Prikk like mange av mine..
Vil ikke kroppen min dette..syns "synd" på halsen min når jeg har kastet opp..tennene..magen..
Tenker også at "bare nå..i morgen skal ting være bedre..jeg skal være flinkere..ingen overspising bare, så slipper jeg kaste opp..."..
Men sprekker jo bare oftere og oftere..spiser hurtig, skynde seg kaste opp..
Jeg ønsker gjerne bare noen å snakke med om det, noen med samme problem..
Kan ikke se jeg klarer å gå til noen lege, vil så gjerne bare snakke med andre som totalt forstår, altså med samme problem, som også vil bli helt frisk bare!
For jeg syns Ikke dette er noe "greit" lengre..som det virket i begynnelsen,,,
Skriver også dette for jeg ønsker jeg fikk lest el visste mer om faresignaler tidligere..at kanskje andre kan lese mine signaler..

Vet mange er Mye mye mer inn i problemene enn meg her..å jeg føler VIRKELIG med dere, og Så glad dere skriver om det så andre leser det, så de virkelig kan få seg et "sjokk" nok til å stoppe med en gang de tenker tanken på å prøve kaste opp ...

Du glir inn i det uten å vite/merke det komme/bli noe problem....

siden jeg skrev her sist, trodde jeg og sa jeg til meg selv at NÅ skal jeg hfall IKKE kaste opp!!!, når MÅTTe jeg stoppe..! SISTE gang med overspising og oppkast...

Men NEIDA..!! Kastet opp HVER dag siden...!!.:-(
Å jeg er så redd for tennene mine og spiserør ect....
Har en jobb hvor det er tilgang til feit mat, kaker osv stort sett gjennom hele dagen...Er SÅ hardt å klare overse!! Men lettere la være smake, enn å ta En bit..
El Litt mat, blir MYE.!!!
Just hivd i meg flere wienerbrød nå, rett før jeg skulle ha middag.. Ble jo sin vante gang det, og nå kjenner jeg halsbrannen...
Skjønner godt hva andre mener med å være alene, ikke ha noen å prate med og gjerne vil finne noen å snakke med som er likesinnede...
Det vil jeg å så gjerne....

..ja, det er gått en 8 mnd'r siden jeg skrev her sist..ønske om å finne noen å dele problemene med, da jeg følte meg Veldig alene..er ikke kommet noe lengre der.. Problemet mitt er ikke blitt bedre, men jeg har fullstendig innsett at jeg har et problem nå!..men ønsket om å prate med noen likdinnede er ikke blitt mindre, da jeg ikke har delt dette med Noen andre enn her, ingen som vet om problemet, og jeg tør heller ikke dele det med noen jeg har nært..

Jeg overspiser og kaster fremdeles opp..gnur i meg mat, og kan gjerne ha det "planlagt" fra Før jeg spiser, at "ja, nå må jeg bare kaste opp etterpå, så kan jeg frotse i all usunn mat og høykarbo-kaker o.l., " spise stressende for å så skynde seg å få kastet opp..! Redd for tennene mine, og nå har jeg fått et sårt bryst også, redd dette skyldes etsing på spiserør=((

Jeg vil Gjerne ha hjelp, men syns det er vanskelig.. Hadde i det minste vært et steg videre å pratet med noen her kanskje, som vet hva jeg prater om..

Perioder er jeg bedre, da tror jeg liksom jeg Kanskje har kommet meg litt på vei..men så kommer det igjen..


Er det ingen der ute som føler seg like alene som meg...?

svippet kjapt innom her...var jo ønske om å skrive med noen her inne.savn etter å dele det med noen....men har igrunn skjønt at jeg bare skriver til meg selv her.. likevel føler jeg det er bedre enn ingenting..tilfelle..noen vil svare en dag...

Ja, er jo enda ikke kvitt problemet mitt(bulimien), men jeg føler nok at jeg er bedre enn det jeg var??
Enda ikke turt fortelle det til en Eneste bekjent..kun her...!
Jeg trodde oppkastet gjorde til overspøisingen jeg.. Så jeg prøvde tvinge meg til å ikke kaste opp..men overspiste selv om, å DET går jo ikke da..Suget var der..men likevel.. Har mer opp og nedturer nå..ikke oppkast HVER dag hele året lengre..men til perioder har jeg det fler ganger til dagen, oppkast kanskje 2-3 ganger i ei uke og to!
.. Hjelper jo at jeg nå har Mye å jobbe med, ved at jeg jobber mye privat utenfor jobben min.. mitt eget lille prosjekt.

Men dette har også gitt meg endel stress..spesiElt oppe i hodet, masse bekymringer innenfor ting i denne jobbingen..

Sånn har det fortsatt..! MEN..! Nå i det siste har det skjedd noe nytt og lite ønskelig hendelse..

Jeg har begynt å få Veldig til å hjerteklapp, galopperende rytme, høyere puls osv..!??? Å det spesiElt etter kveldsmåltid?
Å dette er nå når jeg har oppkastfri periode, og lite med overspising..
Trodde først det var stress? Hadde jobbet mye, men følte meg ikke sliten sånn sett.. Stresset i hodet å var hfall mindre ille enn før..Følte jeg lå veldig "greit" an liksom, selv mye på gang..

Altså.. Tror det har vært rimelig flere ganger enn jeg husker på disse uregelmessige hjerteslagene og høye puls..men.. nå ble det me rog mer.. hvilepuls på 60 og opp i 90 på bare sekundet! Å da lå jeg still, ingen stress, hvilte etter måltid av kylling og ris..ikke overspist hell..
Enmdte med at reiste på legevakta..fikk tatt EKG og han lyttet.. EKG var grei, for hadde ingen hopp i rytmen da, og d var alt roet seg litt..men han merket en galopperende rytme på meg.. Snakket om at kunne være stoffskifte.. Hmm..ok?
'
Var til fastlege par dager etter..han trodde det var stress..som jeg trodde.. Fikk tatt blodprøver av stoffskifte, lever, nyre, kolesterol, u name it..! Men NEI, alle prøver fine..

KAN DETTE HA NOE MED OPPKAST/BULIMI Å GJØRE???
Det har jeg så Klart ikke nevnt noe til legen om..!:-/

Han nevnte også at det kunne være sår på spiserør.. Av stress..sure oppstøt.. Da tenkte jeg "ja..kanskje det..? Har ikke direkte halsbrann til vanlig..MEN..jeg vet jo hva ellers jeg har holdt på m..--kommer jo Ofte opp endel den halsveien da"....

Men kan dette etter disse årene ha forårsaket forstyrrelser på fordøyelsen, kroppens måte til å "ta i mot" maten i full mengde da når jeg Ikke kaster opp..?
AAhh..skjønner ikke, å blir så redd hva det kan være! Legen fikk jo fine prøver tilbake, men hjertet hopper jo som GAL den ene kvelden, og ingenting neste kveld..Q T.o.m av SAMME type mat!! Så det virker ikke som det er noe spesifik mat jeg spiser heller som gjør det..

Men det hopper så, plutselig ful fast, urytme, så stopp!! Holder gjerne på 45min..og da typisk etter kveldsmat..åsså når er helt i ro!
er jo redd..er så ekkelt..redd noe skal skje=((( ----

Hatt bulimi i årevis. Tidvis (og med innleggelse og behandling for det) også anoreksi. Men alt er litt atypisk da jeg ikke teller kalorier, ikke overtrener, tar tabletter, ikke har et prosjekt som er styrt av utseende, bruker ikke fingrene osv. Det har blitt en vane. Årsaken til mitt problem handler om alt annet enn mat og kroppens utseende - men det tar jeg ikke opp her.
Av skader kan jeg nevne to runder med tannbehandling, dyrt og smertefullt å bytte ut 16 tenner. Annet medisinsk er osteopeni, elektrolyttforstyrrelser og fare for hjertestans som følger med. Be om hjelp. Fastlegen eller IKS f.eks. er sted å starte. Ikke la et startende problem stoppes av skam eller redsel for andres blikk. Helsepersonell og organisasjoner er der for de som ønsker endring. Ta tak og send den første e-posten!

Noen som er her enda, okt 2020?
Jeg orker ikke å bære på hemmeligheten ang. min bulimi lenger.

Jeg vil gjerne snakke med andre.
Jeg har hatt/har både bulimi og anorexia i 9,5 år. Oppkast "kun" i 3 år.
Tvangsmosjonerer meget
Har tusen regler for hva som er lov å spise etc.
Be innlagt for spiseforstyrrelse for ett år siden og tok på mange kg. Har det meget vanskelig med å akseptere kroppen min

Hei.

Når jeg leser ditt innlegg, Gullmedalje, om dette med å ha vansker for å akseptere kroppen din, så tenker jeg på traumer og traumebehandling. Er det noen som har spurt eller prøvd å hjelpe deg med å finne ut hvorfor du har et så vanskelig forhold til kroppen din? Det gjelder og dere andre som sliter med spiseforstyrrelse.

At jeg spør, er fordi jeg har lært om traumer og traumebehandling, og det forandret livet mitt, og jeg føler at det er noe som skulle vært mye mer kjent.

Jeg vet da ikke hva som er historikken deres eller bakgrunnen for deres spiseforstyrrelser, men det hjelper vel ikke bare å "tvangsfore" noen? Det er vel noe som ligger under, eller? F.eks. en måte å takle vonde følelser eller tanker på?

Jeg har aldri selv hatt alvorlig spiseforstyrrelse, men syns det var vanskelig å spise, fordi jeg hadde det vondt. I tillegg til at jeg syns det var slitsomt å spise, det at jeg måtte gjøre det, og at jeg måtte spise nok for å bli mett. Det kunne være behagelig da å la være helt å spise, fordi jeg da ikke kjente at jeg var sulten. Men da måtte jeg spise mye for å bli mett igjen etterpå. Jeg er glad for at jeg nå mer eller mindre greier å spise jevnlig, iallfall når jeg er blant andre. Det får meg til å føle meg bedre når jeg greier det, men så har jeg og "fått hjelp" i forhold til det som gjorde meg vondt. Jeg ramler da ned igjen i det noen ganger, og spiser mindre igjen, og slapper da av dårligere, slik at det lett kan bli en ond sirkel, men jeg greier fort å spise meg opp igjen. Så som sagt, jeg kan ikke sette meg inn i deres problematikk.

Så kanskje føler dere at dette er helt feil innlegg på denne sida.

Min tro er at de ennå ikke er flinke nok til å hjelpe dere som har spiseforstyrrelser.

Jeg vil gjerne prate med folk om akkurat dette.
Slitt med SF i ca. 10år, med et veldig anstrengt forhold til meg selv, kropp og utseende. Har ikke hatt venner siden starten av ungdomsskolen, da forsvant alle en etter en. I dag har jeg kun familien min jeg er nær. Hverdagen min består av utrolig mye ensomhet, nedstemthet, depresjon +++

Hei, jeg tror jeg er i en litt liknende situasjon som deg. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser fra tidlig på barneskolen og går nå siste året på vgs. Jeg har i alle år klart å balansere det så godt at selv om foreldre og venner har lurt litt på hvordan det går, så har jeg klart å bortforklare det med at jeg bare er kresen. Jeg har alltid slitt med venner og har hatt vanskelig for å forme nære vennskap til tross for at jeg har mange perifere venner. Er i et toxic forhold, men ettersom typen er min nærmeste venn gjør det det vanskelig å slå opp. Jeg skulle gjerne hatt noen å dnakke om slikt med!