Hei. Min kone har en alvorlig spiseforstyrrelse, som ble påvist først vinteren 2017/ 2018. Vi har 2 jenter på 7 og 10 år. Jeg er bekymret for barna. Dilemmaet mitt er hvordan skal jeg ta best vare på dem? Forholdet til min kone er utslitt og ødelagt, kan utdype dette senere. Saken er at jeg har blitt i forholdet for at kona ikke skal få ha jentene alene i en situasjon med delt omsorg. Jeg har liten tro på at jeg som mann vil få tildelt 100 %. Begge jentene har sagt til meg, hver for seg, at vi må aldri bli skilt for de vil ikke være alene med moren sin.
Så kommer spørsmålet, er dette rett forum? Eller skulle jeg brukt pårørende-forumet.?

Om det er rett forum eller ei er vel mindre viktig, jeg tenker at det viktigste er at du får luftet situasjonen til deg og barna på en måte som gjør at du får mindre å streve med. Husk at du også kan ringe hjelpetelefonen, nummeret står øverst på siden her.

Det er ikke vanskelig å forstå at det du beskriver er vanskelig å stå i for både deg og barna. Selvfølgelig er det ikke lett å være hun som har spiseforstyrrelsen heller.

Har du tatt situasjonen opp med fastlegen?

Hun går til behandling. Det var ikke fastlegen som startet denne, han var blind.
Jeg forstår at behandlingen er langvarig og tidkrevende. Hjemme så blir hverdagen forværret når hun er hjemme på perm.
Hun forsøker å påvirke jentene med kosthold, og forsøker å ha kontroll på alt som skjer.
Jentene er innforstått med at mamma er syk, og bør spise mer og trene mindre. Jeg har bedt jentene om å holde ut og vente til mamma skal bli frisk igjen.
Men i praksis er min kone langt unna målet. Dette ser jentene. Vi tre har en god dialog og snakker sammen fortrolig jevnlig. Jeg sier også at de skal komme til meg hvis de mener noe er galt, så skal jeg hjelpe dem
Hvis jeg ikker er hjemme så kan kona finne på å si «dere har spist så mye tidligere i dag at dere får bare en brødskive eller ett eple til middag. Ved arrangementer på skolen har kona klart å plassere seg i kiosk og servering, slik at hun kan kontrollere dette.
Normalen er jo at foreldre skal stå sammen i oppdragelsen, men i mitt tilfelle blir det feil. Jeg griper inn, og da føler kona seg tråkket på og dypt såret.
Jeg kan ikke tillate at hun overfører sin spiseforstyrrelse på jentene

Det høres ikke greit ut nei, som du sier så er din kone nok et godt stykke unna det som bør være målet. Men det er vel noe av problemet, at målet er i en annen retning. Før hun har justert dette, har hun vel liten mulighet til å bli frisk. En får vel ikke gjort noe med et problem en ikke innser at en har.

Sannsynligvis har du undersøkt om en skilsmisse vil føre til delt omsorg, selv med en situasjon som beskrevet. Det høres jo ut som at din kone er uskikket til å ha barna alene selv et par timer, at det burde være samvær med tilsyn av en person som kan takle henne.

Tenker på din situasjon, din energi, helse, hva tåler du over tid? Dine døtre er ut fra det du forteller helt avhengig av at du er oppe og går. Det gjelder å ta vare på de ressursene som finnes rundt barna. En ting er at du klarer å ta deg av døtrene, men din kones permisjoner og oppførsel da, høres ut til å være en tilleggsbelastning for både deg og barna som dere ikke burde ha i noe særlig omfang.

Er det noen i systemet rundt barna som du kunne drøfte situasjonen med? Folk der bør jo uansett vite situasjonen til familien, for å kunne hjelpe. Det kan også være godt å ha folk med som kan ha sitt utenfra-blikk på situasjonen og som har faglig kompetanse på den spesielle situasjonen dere er i. Muligens er behandlingsinstitusjonen der din kone er innlagt også et sted som kan hjelpe også deg og barna. Er de klar over hvordan hun opptrer i permisjoner, dette er jo viktig. I det hele tatt så tror jeg at du tjener på åpenhet til de profesjonelle instansene som finnes rundt dere.

Er hennes foreldre eventuelt et sted som hun kunne ta sine permisjoner i stedet?

Jeg har fått time alene med Familievernkontoret nå, så får jeg ta der videre derifra. veldig sliten og usikker nå, dessverre er barna det også.

Det høres ut som en god plan, godt å høre!

Stå på og ikke gi deg, hvis noen skulle finne på å avvise å hjelpe deg.