Flere enn meg som sliter med overspising eller emotional eating? Sliter med depresjon og overspiser for å takle det. Blir mye fet/usunn mat og godteri fordi jeg ikke orker å lage «ordentlig» mat. Blir en ond sirkel da jeg spiser fordi jeg føler meg dritt, men så føler jeg meg enda verre etter å ha spist masse usunn mat, så da føler jeg meg enda verre og spiser enda mer. I fjor var jeg så flink og spiste sunt og trente regelmessig, men så kom depresjonen tilbake i full styrke og jeg gikk rett tilbake til mine dårlige vaner. Nesten så jeg skulle ønske jeg hadde anoreksi istedet (selvom jeg vet det er forferdelig å si) fordi jeg føler meg så ekkel og jævelig og at ingen noensinne kan like meg slik jeg er nå...

Hei, kun noen spørsmål - da det du skriver er interessant. Og komplekst; innenfor depresjon og selvdestruksjon.

Tror du at overspisingen skyldes liten tilfredsstillelse av mat ? At du leter etter en følelse ved å spise, eller selvstraffing ?

Jeg finner denne selvdestruksjonen litt fasinerende på et litt vis. Det at man selv er sine værste fiende, mens det burde være motsatt. Altså at man straffer seg selv på ulike måter for å få en (merkelig) bekreftelse på sine selvopplevde mangler.

Årsaken er den mulig selvdestruktive handlingen er selvstraffing. Som du påfører deg selv, og gir (opplevd) bekreftelse på at du ikke er noe verdt.

Og når du er halvveis inne i potetgullposen, og egentlig ikke trenger mer - så spiser du resten og blir trist.

Hvordan føler du deg etter en dag med sunn mat ?

Interessant at du kaller det selvstraffing og selvdestruksjon for det er akkurat slik jeg føler det er. Begynte å legge på meg da jeg var 16-17 år etter uønsket oppmerksomhet fra stefar (skjedde aldri noe konkret, bare ekle kommentarer) og merket da at uønsket oppmerksomhet minsket betraktelig, noe jeg var veldig komfortabel med. Samtidig fikk jeg små negative kommentarer fra andre familiemedlemmer som fikk meg til å føle meg uønsket, uelsket og verdiløs. På et eller annet tidspunkt ble altså overspising en form for selvstraffing. Det er interessant fordi jeg i øyeblikket kan tenke at «nå gjør du bare vondt verre», men samtidig klarer jeg ikke å bry meg nok til å stoppe.

Malenehr89: selvdestruksjon er ganske vanskelig å få tak på, at man er/gjør slikt selv. Det er nok en del som kan beskrive sim deg, en følelse av å bli forlatt eller være uønsket. Og dermed utfører handlinger som bekrefter disse følelsene av å være uønsket/ikke-verdsatt/usynlig osv.

Det at man gjør små mindre brudd også, uten å bli oppdaget - forsterker egen bekreftelse av uønsket.

Jeg tror slik adferd er ganske typisk for starten av en mulig depresjon/angst på senere tidspunkt. Med tid kommer skam og forsterker disse selvbruddene, og kan lede inn til depresjon.

Hvis du klarer å se deg selv fra utsiden og tenke at du fortjener å ha et bedre liv enn å være en funksjon av andres utilstrekkelighet, så kan det bidra positivt.

Hei. Føler meg i samme situasjon som deg, kanskje vi kam hjelpe hverandre?

jeg har selv
slitt med overspising
det har handlet om
at jeg har spist meg kvalm
for å fjerne psykisk smerte
altså det har vært
en form for selvskading
jeg har vært bare
utrolig selvdestruktiv
håper veien videre blir bedre

Jeg sliter med overspising, det vil si dersom jeg har en hard, dårlig dag. Så propper jeg i meg masse junk. Jeg kan gjøre det samme dersom jeg skal «feire» noe også, en ond sirkel. Jeg har i perioder tidligere greid å ha en sunt kosthold med trening. Og det vet hvor godt det føles på kroppen, men jeg greier bare ikke snu om på det. Kjenner jeg blir større og større, og er redd for at det tærer mer og mer på det psykiske..

Jeg har slitt med mat og porsjoner hele mitt voksne liv. Sliter med å stoppe å spise når jeg er mett, har en tendens til å spise ting tomt. Er flink i perioder, men det koster alltid mye innsats og fokus. Jeg er nå på et punkt der mat og nødvendig relasjon til mat utmatter meg. Jeg klarer ikke å få et naturlig forhold til det å spise.

Hei gode folk.
Jeg sliter også med det samme, på et nivå hvor selvmordstanker tar mer og mer av tiden min.
For 6 dager siden fikk jeg høre om denne organisasjonen. anonyme overspisere
Det er bygget på samme modell som AA (alkoholikere).
Jeg har bestemt meg for å forsøke det..

Admin forholder seg til regelverket og fjerne derfor mailadressen.
Men interessegruppen får stå da dette er et godt, og aktuelt tema, og tilbud.
Hilsen Admin

Spiseforstyrrelsen min startet i tenårene. Det hele starter med selvkritikk. Uansett hvordan du virkelig ser ut, kan du bare ikke akseptere kroppen din, dens funksjoner og behov. Jeg jobber fortsatt med meg selv og mine vanskeligheter med å håndtere mat, men jeg vil dele ting som hjelper meg til å føle meg bedre.
1. Bytt ut kritikk med ros, selv om det vil virke absurd latterlig, men bare begynn å rose og oppmuntre deg selv. For eksempel veier jeg meg selv en gang i uken, og når jeg ser en loddslinje, bestiller jeg meg alltid en bukett i denne leveransen https://ekspressblomster.no/ (selvfølgelig min mest favoritt). Og når det ikke er loddtrekning... Jeg bestiller også en bukett til meg selv! Fordi jeg fortjener det uansett hvordan jeg har spist denne uken.
2. Takknemlighet dagbok. Takknemlighet er et universalmiddel for alle problemer) kommentarer er unødvendige