Jeg er ei voksen dame, med hodet på rett plass og som håndterer jobb og familie fint. Men... Jeg har et usedvanlig elendig forhold til mat. Er det lov å si at man både elsker og hater mat. Jeg har lite kontroll, jeg blir bare tykkere og tykkere. Jeg overspiser godteri flere ganger i uken og hvis jeg har vært flink å klart å la være å kjøpe snop, så er det masse mat som jeg kaster meg over. Jeg tenker på mat 24 timer i døgnet. Så får jeg angst for å dø, nå veier jeg snart 100 kilo og er 167 cm høy... Jeg blir kvalm av meg selv, men opplever det nesten som om kroppen får abstinenser hvis den ikke får noe godt... Nå ser jeg at min vekt ikke passet med yrket mitt og jeg føler at de andre ser ned på meg da vekten min er høy... Hva skal jeg gjøre? Jeg vet hva som er bra, men klarer ikke gjennomføre det.. Jeg hater meg selv akkurat nå... På med tights og en stor t skjorte og legge vekk jobbdressen... Fy fan...

Du viser selvinnsikt og er tøff som tar tak i dette. Å fortelle dette er første steg til å gjøre noe med det. Hva med å gå til legen og be om hjelp? De har sikkert system for dette, som kan hjelpe og støtte deg så du får til å gå ned til forsvarlig vekt så du få mer glede over livet igjen.

Det var et program på nrk1 i kveld som heter sannheten om overvekt, der viste de en del interessante ting om temaet. Du kan også se det via internett.

Hei. Det må være vanskelig å ga det som du har det nå. Kan det være at det er noen følelser som ligger bak denne spisingen? Eller kan det hende at du går for lenge uten å spise eller spiser for lite i løpet av dagen og så kommer den store sult senere på kvelden?

Jeg vil sterkt anbefale deg podcastserien som heter detox din hjerne. Den er riktignok på dansk, men veldig god

Jeg tror det er mere bak spisingen. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg i å finne ut hva det er.

Din historie er nøyaktig den samme som min, med unntak av høyden. Jeg er 1.65. ;)

Jeg er i ferd med å prøve å finne en vei ut av det hele. Jeg har snakket med fastlegen min og fortalt noen sannheten om mitt forhold til mat for første gang i sommer. Jeg har også fortalt samboeren min. Det letter litt på skammen og skyldfølelsen. Tross alt er dette ikke noe du gjør fordi du er grådig. Det føles jo nesten som om noen overtar kroppen din når suget etter søtt eller behovet for mat kommer.

Jeg skal til min første time hos DPS i august. I tillegg følger jeg nå kurset til Anita hos Libranor. Har fått god hjelp så langt og synes hun har et spennende konsept som jeg tror faktisk kan hjelpe meg ut av dette mathelvete. (unnskyld uttrykket).

Det er nok et sammensatt problem vi har. Noe av det skyldes rett og slett vaner og automatikk i hjernen vår, mens noe går på følelser også.

Det er flere nyttige video som forklarer noe av dette med hjerne/automatikk forbindelsen som f.eks denne:
https://www.youtube.com/watch?v=Z5I597kLHcE

En god start er å finne noe som gir deg glede. Musikk, bevegelse, venner, reiser osv. Jo mer glede i livet jo mindre behov for mat. Det er hvertfall en god og enkel start. ;)

Håper dette hjelper. Og har du lyst, så må du gjerne skrive til meg. Kanskje vi kan være god støtte for hverandre?

Det høres litt ut at du bruker mat som komfort. Det kan fort bli skummelt. Selv har jeg bulimi og sliter med overspising. Får endelig hjelp av en dyktig lege nå. Jeg trodde jeg kunne ordne opp i det selv, men etter 3 år med meditasjon, healing, skaffe andre hobbyer osv så hadde problemet mitt med mat enda ikke endret seg. Etter at jeg startet å gå i kognitiv adferdsterapi så føler jeg at jeg har mer kontroll og et sunt forhold til mat.

For meg så kan mat aldri være følelsesbasert eller bli brukt som belønning. Det ødelegger livet mitt. Så nå spiser jeg bare for å spise. Spiser det jeg vil. Men normale porsjoner. Gått ned 6kg på 4 uker. Ser endelig lyset.

Hvis du ikke klarer å få orden på maten selv så søk hjelp. Gå til en spesialist hvis du har råd. Det er gull verdt. Det reddet livet mitt.