Jeg opplever mitt tilfelle av spiseforstyrrelse som kjedsomhet. Besettelsen rundt mat, trening, midjemål og diverse blir en distraksjon i en tid hvor det foreligger mangel på annet. Det kan føre til mindre matinntak enn behøvelig, men så blir det kjedelig, og jeg endrer adferd til overspising. Så oppkast. Tankene følger med.

Det er spesielt nå under behandling at jeg merker at jeg mangler noe å fylle tiden med. Jeg leser, ser på filmer/serier, skriver og studerer på si, men det er for mange timer i døgnet til at jeg kan fylle alle dagene med sådan. Da har jeg lett for å klikke meg inn på sider om vekttap, regne på kaloriinntak, se meg ekstra lenge i speilet, gå på vekten et par ganger (fjernet baderomsvekten nylig) og ta midjemål før og etter et måltid.

Redselen, panikken og de tvangsbetonte tankene falmer ettersom adferden endres til det friskere, men med kjedsomheten har de lett for å returnere. Det er så lett å tenke på det når jeg har tid. Og, jeg har, med min livsstil og sosiale situasjon, mye tid.