Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kampen mot bulimi og samfunnets press

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kampen mot bulimi og samfunnets press

jan 19 2023 - 20:23
Jeg slet med overspising fra alder 12 til 14, og falt deretter direkte inn i anoreksi. Jeg har aldri vært stor. Har en tynn bygning naturlig, noe jeg har arvet fra begge foreldre. Jeg har også høy forbrenning. Likevel så jeg større ut i slutten av min overspising, siden mye av vekten var fett og siden jeg hadde sluttet å være aktiv, var muskelmassen min lav. Derfor var det fort ekstremt farlig da jeg sluttet å spise. Da anoreksien var på sitt verste fikk jeg ikke hjelp, fordi jeg ikke «så syk ut». Først etter sommeren 2017 da vekten min hadde rast ned og jeg lignet på et skjellet var da helsesystemet og andre begynte å reagere. Tiltakene som ble gjort ble kun å åpne gamle sår, siden jeg selv hadde begynt å jobbe for å spise mer, og klart det litt etter litt. Til tross for tilbakefallene, ble jeg frisk og holdt en relativt lav, men sunn vekt. Jeg spiste regelmessig og holdt meg aktiv. Dette vedvarte til 2021. I 2020 ble jeg sammen med en psykisk og fysisk voldelig gutt. Han skadet meg så mye, og dette stresset satt i gang en by runde med spiseforstyrrelser. Jeg fikk bulimi. Jeg innså det ikke før etter jeg kom meg bort fra han, siden jeg var så fokusert på at han skulle ha det bra og hadde mistet meg selv helt. Til tross for mange forsøk, forble denne sykdommen værende. Nå nærmer det seg to år siden jeg antar problemet begynte. Det har gått så fort. Jeg har hatt to tilfeller med begynnende magesår, problemer med tennene, og fordøyelsen så klart. Det har utviklet seg fra å omhandle godteri og snop, til daglige måltider som aldri virker til å ende. Jeg har ikke lagt på meg mer enn et par kilo på det meste, men det er ikke min største frykt. Det er vel egentlig min største fiende. Lenge måtte jeg gå i dype detaljer av hvor mye jeg faktisk fikk i meg for at noen skulle forstå alvoret, fordi det ikke synes. Spiseforstyrrelser går ikke ut på hvordan du ser ut, elr nødvendigvis hva du gjør. Det er tankene og følelsene som får deg til å utføre disse handlingene som gjelder. Det er sykdommen. Kroppslige endringer og problemer er en konsekvens, ikke et symptom. Jeg blir så bekymret for hvordan det skal gå med de som ikke «matcher» sykdommen sin på utsiden. Enten man er større og sliter med anoreksi, eller liten og sliter med overspising elr bulimi. Det er så skummelt. Jeg håper virkelig vi kan lære folk å lytte og ta oss seriøst når vi ber om hjelp. Disse lidelsene er ofte preget med skam, så når noen faktisk tilstår og ber om hjelp, kan det være den eneste og siste gang de gjør det, dersom de blir avvist. Jeg vet det er komplisert. Det skjønner jeg, men det har så store konsekvenser.
Til forsiden