Etter et-to års behandling og en kamp mot et 6-årig forstyrret og destruktivt kroppsbilde, mot spisevegring, og en kamp for vektoppgang og tilfriskning, har jeg oppnådd normalvekt og går ikke lenger under kriteriene som er nødvendig for å besitte diagnosen spiseforstyrrelse. Takk og lov. Jeg er "frisk" og "sunn" per definisjon, og befinner meg nå i kjølevannet av spiseforstyrrelsen. På kanten til å være inne og på kanten til å være ute. Grenseland.

Under behandling arbeidet vi med et kakediagram hvor hvert kakestykke beriket aktiviteter/annet som opptar en i livet. Eks. 4 kakestykker av ulik størrelse hvorav man kunne finne kategoriene "familie", "trening", "jobb", "kropp", og hvor "kropp" og "trening" tok gjerne opptok mesteparten av kaken min. Under behandling har dette kakediagrammet endret innhold - både gjennom livets tilfeldigheter og gjennom eget bevisst og søkt arbeid.

Jeg er 25 år. Jeg har fått meg kjæreste og samboer som jeg umiddelbart falt for (jeg som aldri trodde jeg ville kunne oppleve kjærligheten og slike følelser, så følelsestom som jeg var). Jeg har fått meg jobb i forlengelse av endt utdanning. Jeg bor i en ny by og har derfor nye venner gjennom kjæresten. Jeg har en flott svigerfamilie som har tatt meg imot som sine egne, og jeg har kjekke kollegaer i arbeidshverdagen. Familien min er tilgjengelig når jeg ringer dem, og jeg har mulighet for å reise på besøk til dem i helger om jeg skulle føle meg kallet. Jeg er mer aktiv enn tidligere og på andre måter. Fra å være tung og iniativfattig i sengen eller på gymet, er jeg stort sett i sving hele dagene og i helgene - jobb gjennomføres, middag lages, det reises på hytteturer og fjellturer i helgene, på teltturer og til venner. Svigerfamilie besøkes stadig og vi er flinke på familiemiddager. Kakediagrammet mitt består nå av "Samboer", "jobb", "fritidsaktiviteter", "kropp og mat" hvor "samboer" og "jobb" er størst.

Livet ser godt ut og jeg har alle forutsetninger for å kjenne på gleden av livet og trygghet i relasjoner slik jeg har det i dag - sett utenfra.

Men - jeg strever. Faktisk. Med det indre depressive, men også primært med angst. Angst for å ikke være god nok for dem jeg er glad i, for å bli forlatt, for at den jeg er glad i skal velge andre enn meg. Jeg er redd for at jeg ikke har rett jobb og at jeg ikke utvikler meg faglig. Jeg er redd jeg bor i feil by og at jeg ofrer familien min ved å flytte langt bort fra dem og å slå meg til ro i en annen del av landet. Jeg har mange ekstensielle spørsmål og jeg er redd meg selv. Jeg er redd jeg ikke er god for andre og ikke god for meg selv. For at jeg ikke skal kunne ta vare på meg. Jeg er også, og kanskje mest av alt, redd for å ta valg. Både for meg selv, men også på andre vegne. Spiseforstyrrelsene og mønstrene var enkel og trygg. Det var bare å finne en oppskrift - også var det å følge dette slavisk. Jeg fikk det til. Men livet - kan jeg få til det?! Jeg opplever det vanskelig å stole på meg selv og at mine tanker har rot i virkeligheten. Når jeg var på mitt magreste og var bestemt og overbevist om at jeg var altfor, altfor stor og tung, måtte ned i vekt etc. - så tok jeg så inderlig feil. Mennesker sa dette. De så dette. Men ikke jeg. Hva om dette gjelder andre ting også.
Jeg har en slagst angst alt som innebærer å leve, og til stadighet en idè om at livet ikke er for meg.

Dagene er fylt med tankekjør og jeg er bekymret for at dette skal være en selvoppfyllende profeti. Jeg er frisk, men jeg er ikke frisk. Jo - jeg er det. Men jeg er ennå bekymret for kropp og for mat og for vektoppgang. Så hva nå - i kjølevannet av spiseforstyrrelsen. Hva og hvem er jeg nå, og hvor går jeg herfra?

Kan andre kjenne seg igjen?