Litt om meg: Jeg er 24 år og har atypisk anoreksi. Jeg har hatt en vanskelig barndom med mange relasjonelle traumer og tror egentlig at spisevegringen min handler om å bli konvensjonelt attraktiv slik at folk blir snillere mot meg og interessert i meg som person. Jeg har hørt så mange historier om folk som har gått ned mye i vekt og hvor forskjellig folk behandlet dem. Jeg vil bare at folk skal være snill mot meg og ha verdi i samfunnet. Det er en tung byrde å bære nå som jeg prøver å bli bedre og spise normalt. Å spise eller å bli satt pris på?

Hadde vært interessant å høre fra flere siden spiseforstyrrelser kommer i alskens farger og fasonger.

dette med mat og vekt / utseende er ikke enkelt
jeg ble som liten mobbet bla fordi jeg var tykk
dermed gjorde jeg det innlysende: jeg slanket meg masse
etterhvert begynte jeg i voksen alder å slite alvorlig psykisk igjen
dermed føyk da vekten høyt høyt oppover
for jeg begynte nemlig å overspise grovt igjen
det føltes lettere å håndtere fysisk kvalme
enn all psykisk smerte som feks selvforrakt
men vit: det er ingen motsetning mellom å spise og bli satt pris på
du kan fint spise og samtidig bli satt pris på nemlig
stol såpass på deg selv og din egenverdi ;)

Jeg bare føler meg ikke som meg selv hvis jeg er tjukk. Jeg må være tynn/ spise lite for å føle meg som meg selv og for å ha det bra i hodet. Jeg var også veldig tjukk som unge og fikk noen kommentarer her og der som også kanskje kan være litt av grunnen til at det ble sånn her.

Jeg har alltid vært typisk flink pike. Slank og aktiv i barneårene. Det mange vil kalle et skolelys. Likevel spiste jeg til slutt så lite mat at det jeg måtte bli innlagt. I flere år tviholdt jeg på kontroll over matinntaket som en svært destruktiv mestringsstrategi. De siste årene har spiseforstyrrelsen gått over til atypisk spiseforstyrrelse, med store overspisingepisoder. De er svært smertefulle og gjør meg psykisk utslitt. Episodene opplever jeg som en distraksjon fra andre overveldende følelser som livet har å by på. Videre har vektøkning, inaktivitet og sultperioder ifb. periodevis objektivt svært stort matinntak ført til en selvforakt og et kaotisk spisemønster som gjør at spiseforstyrrelsen i seg selv er selvopprettholdene. Dermed opplever jeg at det etter 10 år med sykdom er viktigere å spørre seg hva det er som opprettholder spiseforstyrrelsen.

Jeg pleier å si at som ung hadde jeg lav selvfølelse, men høy selvtillit. Jeg fikk til skole, trening og mat, men investerte lite i andre områder. Etterhvert som jeg har blitt eldre har selvtilliten sunket. Jeg har ikke lengre like god kontroll, har lett for å holde sengen en hel dag og generelt mye mindre tro på meg selv. Samtidig har jeg blitt eldre og fått dypere relasjoner, noe som gjør at jeg føler meg trygg på at det er mennesker rundt meg så ser meg uavhengig av mine prestasjoner. Likevel har jeg hatt en spiseforstyrrelse som tidvis har vært svært ødeleggende gjennom alle disse årene. Dette er med på å understreke forskjellen/betyrningen av de selvopprettholdene faktorene som viktig fokusområder for behandling.

Jeg har alltid vært typisk flink pike. Slank og aktiv i barneårene. Det mange vil kalle et skolelys. Likevel spiste jeg til slutt så lite mat at det jeg måtte bli innlagt. I flere år tviholdt jeg på kontroll over matinntaket som en svært destruktiv mestringsstrategi. De siste årene har spiseforstyrrelsen gått over til atypisk spiseforstyrrelse, med store overspisingepisoder. De er svært smertefulle og gjør meg psykisk utslitt. Episodene opplever jeg som en distraksjon fra andre overveldende følelser som livet har å by på. Videre har vektøkning, inaktivitet og sultperioder ifb. periodevis objektivt svært stort matinntak ført til en selvforakt og et kaotisk spisemønster som gjør at spiseforstyrrelsen i seg selv er selvopprettholdene. Dermed opplever jeg at det etter 10 år med sykdom er viktigere å spørre seg hva det er som opprettholder spiseforstyrrelsen.

Jeg pleier å si at som ung hadde jeg lav selvfølelse, men høy selvtillit. Jeg fikk til skole, trening og mat, men investerte lite i andre områder. Etterhvert som jeg har blitt eldre har selvtilliten sunket. Jeg har ikke lengre like god kontroll, har lett for å holde sengen en hel dag og generelt mye mindre tro på meg selv. Samtidig har jeg blitt eldre og fått dypere relasjoner, noe som gjør at jeg føler meg trygg på at det er mennesker rundt meg så ser meg uavhengig av mine prestasjoner. Likevel har jeg hatt en spiseforstyrrelse som tidvis har vært svært ødeleggende gjennom alle disse årene. Dette er med på å understreke forskjellen/betyrningen av de selvopprettholdene faktorene som viktig fokusområder for behandling.