Hei! Jeg er langt oppe i tyveårene, men strever en del med mat og slikt, uten å noen gang ha blitt diagnostisert med en spiseforstyrrelse (hovedsakelig fordi jeg aldri har snakket ordentlig med noen om det vil jeg tro). Saken er det at jeg hater kroppen min så intenst mye, og vegrer meg noen ganger for å gå ut døra fordi jeg er så ekstremt misfornøyd med kroppen min. De påstår at det kun er forbeholdt ujngdommer å føle på kroppspress, men her er jeg på snart 30 og skammer meg over kroppen min fordi den ikke stemmer overens med samfunnets kroppsidealer og hva som liksom skal være attraktivt. Er det noen som har noen tips til hvordan man kan klare å forholde seg til kroppen sin uten å bli fysisk uvel og nærmest suicidal?

Hei! Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du skriver. Jeg nærmer meg 30-årene selv.

Nå skriver du ingenting om hva du ikke liker med kroppen din og hva du anser som feil, men det er egentlig ikke så viktig. Jeg tror vi alle har ulike oppfatninger av hva som faktisk er idealet. Det kan se ut som idealet i samfunnet lenge har vært stor, veltrent rumpe, smal midje og store pupper - for mange urealistiske proporsjoner, dette tok helt av etter at Kardashians ble populære. Når jeg vokste opp (jeg er født i 1995) var idealet å være tynn. Man skulle være så tynn som mulig - hofteben skulle være fremtredende, hadde du synlige kragebein var du attraktiv og bare litt fett på magen betydde at du var tjukk. Hva som er idealet nå i 2023 aner jeg ikke, men jeg tror det å være tynn og slank for alltid vil være et ideal uansett hvor man vender seg.

Jeg har alltid hatt et problematisk forhold til kroppen min da jeg aldri har passet inn i disse idealene. I mine øyne er alt med kroppen min feil. Jeg klarer ikke være intim på grunn av forakt for kroppen min og jeg syns det er vanskelig å kle seg fint. Når jeg ser tilbake på bilder av meg for 10 år siden blir jeg lei meg, fordi jeg syns jeg så fin ut da. Der og da husker jeg at jeg hatet kroppen min intenst, men når jeg ser på hvordan jeg så ut da, ser jeg ikke noe galt. Jeg husker jeg var så opphengt i at jeg var tjukk. Jeg hadde bare litt ekstra, bokstavelig talt, jeg var langt unna tjukk. Litt fyldige lår og litt på magen, det var det.

En ting kan jeg garantere deg; hele verden ser ikke deg nøyaktig slik du ser deg. Ja, det kan godt hende noen tenker negativt om hvordan det ser ut. Det kan godt hende alle tenker noe negativt om noen. Det er helt greit, dette er jo bare tanker, det er ubetydelig for meg og deg hva fremmede mennesker tenker om oss. Det kan også godt hende at noen ser på noe ved deg med beundring. Kanskje du har noe andre skulle ønske at de hadde. Dette vet du jo ikke, for ingen forteller deg det. Man snakker ikke alltid om slikt.

Både jeg og du lever bare èn gang. Vi har de kroppene vi har. Er det ikke litt meningsløst og rart å skulle skamme seg over det man har, og hate seg selv resten av livet? Selvhat er noe føler sterkt på, daglig - det er vanskelig å takle, men skal jeg se objektivt på det så er det jo fullstendig meningsløst. Selvsagt skulle jeg ønske at jeg var tynn, fit, hadde perfekte pupper, synlige kragebein og hele den pakka der, kunne jeg valgt hadde jeg valgt et helt annet utseende. Men nå har jeg det jeg har, og det er lite jeg kan gjøre med det. Det er bare så og så mye man kan gjøre med trening og hvilket utgangspunkt man har, vil så klart ha noe å si. Lider man av fedme (slik jeg gjør) er det umulig å få en tynn og stram kropp. Der er for mye hud til at det blir mulig. Det kan fjernes kirurgisk, men det strammer ikke huden på noe som helst måte. Det fjerner bare det som er i overflod. Man kan benytte seg av plastisk kirurgi, men ærlig talt... Skal man operere seg for å gjøre andre fornøyde? For misnøyen du føler over for deg selv, kommer av et press samfunnet pålegger deg. MEN, du tar dette presset til deg også. Det burde du ikke gjøre.

Vi trenger å gi mer faen, bli glade i oss selv og bry oss litt mer om det som faktisk betyr noe. Hva så om vi ikke har flotte kropper. Vi kan være flotte mennesker og leve flotte liv for det om. Hvorfor skal jeg bry meg så mye om hvordan JEG ser ut, når jeg bryr meg så lite om hvordan andre ser ut? Jeg kan møte mennesker jeg syns er pene, har bra kropp og den slags, men jeg legger ikke noe mer i det enn det (så klart, har jeg en dårlig dag begynner jeg å sammenligne meg selv med de, noe som er latterlig og unødvendig).

Gi kroppen din kjærlighet i form av fysisk aktivitet, sunn mat og omtanke, ta vare på deg selv, vend fokuset mot viktigere ting i livet og aksepter at du er som du er. Det tror jeg er den beste måten å forholde seg til kroppen sin på. Kroppen din gjør så vanvittig mye for deg hver dag, hvordan den ser ut er jo det minst viktige. Jeg sliter veldig med forholdet til min kropp etter at jeg ble overvektig, jeg skammer meg over skadene jeg har påført kroppen min og det er bittert å vite at om jeg går ned mye i vekt så vil jeg ha mye hud til overs. Men det hjelper ikke å være bitter og lei seg for det, det er jo som det er. Jeg jobber med dette selv, og til tross for at selvhatet mitt er ganske ekstremt fortsatt, så er det LITT bedre. Jeg kan finne små ting med kroppen min som jeg liker og tenker er positivt. Det kunne jeg ikke for noen år siden.

Kroppen din er hjemmet ditt. Du vil ta vare på hjemmet ditt. Jeg er sikker på at du er fin som du er og hadde du stått foran meg hadde jeg ikke sett på deg slik du ser deg selv. Og, om noen skulle syns du er uattraktiv og ikke like deg: hva så..... Hva med de som faktisk liker deg? Det er jo mye bedre å bry seg om de. De finnes garantert, selv om du ikke tror det.

Og så vil jeg slenge med en advarsel om å ikke bite på kroken til grisemenn her inne som vil se kroppen din og gi deg tilbakemelding... Skal du måle verdien din i hvordan de ser kroppen din, da vil du aldri føle deg verdifull. Da vil du bare føle deg som et objekt. Dette er et forum for psykisk helse men har fått et par meldinger i innboksen fra voksne menn som er veldig gira på å utnytte sårbarheter (men har også hørt fra de som oppriktig ikke har noen baktanker!!).

Håper det ordner seg for deg.