Jeg har hatt litt trøblete forhold til mat i ca 2 år. Første året var det mest oppmerksomhet jeg ville ha. Dermed ble jeg passet på, og gikk ikke noe særlig ned i vekt tror jeg. Jeg ga det hele litt opp, til i fjor høst da jeg begynte å kaste opp. Jeg var strålende fornøyd med løsningen, selv om jeg gruet meg til hver gang. Desverre kom min trang til oppmerksomhet, og så satt jeg der med den tynne, pene og snille helsesøsteren. Hun endte opp med å si ifra til moren min. Jeg var på legen, som henviste meg til BUP. Dette var på grunn av det jeg drev med, ikke vekten. Den forandret seg ikke stort. BUP var unødvendig. Hatet å sitte og få høre at jeg så godt ut. Kjukk? Kjerringa sa at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, var bare damer i 50-årene som trengte å passe litt på, med treg forbrenning. Nei, jeg sluttet bare å kaste opp fordi moren min ble sint og bekymret. Og jeg hater å prate om problemer med foreldrene mine. Jeg sa alt var bra, det var vel det og jeg fikk slutte på BUP i vår. I sommer, når jeg var hos faren min sank vekten i følge min mors øyne, og hun tok meg med til legen. De overdrev voldsomt og kalte meg alvorlig undervektig. Moren min sa at hvis jeg ikke kom meg innenfor normalen(+3-4 kg) måtte jeg slutte med ballett, som jeg begynte med i høst. Ikke pga treningen, men for å ikke inspirere andre til å få dårlig syn på seg selv. Det er 2 mnd siden. Var nylig på legen, som sa han var positiv til fremgangen. Jeg vil jo ha en spiseforstyrrelse, ikke bare et lite vektproblem man vips har fikset. Det er en mnd til juleavslutningen til balletten. Jeg vil såå gjerne være med! Men jeg vil ikke opp i vekt. Jeg trenger å ha følelsen av å prøve å gå ned. Men foreldrene mine blir så skuffet, hvis jeg ikke klarer det, og må slutte. Jeg aner ikke hva jeg sjal gjøre, går jeg bed etter jul, må jeg jo slutte uansett. Jeg skjønner jo hvorfor hun sier det, det er faktisk eneste inspirasjon til å gå opp. Tror folk jeg er dum når de spør meg om jeg skjønner at hun ikke gjør det for å være slem? Men det er allikevel dårlig gjort å frata meg en av mine ordentlige gleder i livet. Synes jeg

Hva tror du oppmerksomhetstrangen kommer fra? Er det moren din, som påpeker at du må være sånn og sånn, for at hun skal ta deg på alvor?

Hei kjære deg!

Du belyser et tema som jeg mener er alt for lite vektlagt!

Oppmerksomhet!

Jeg tror det er svært mange som forsøker å oppnå oppmerksomhet ved å forsøke å «få» en spiseforstyrrelse. Jeg synes du er RÅTØFF som tør å innrømme det! De fleste forstår ikke denne følelsen når de kjenner den, skammer seg og undertrykker den.

Jeg gjorde det samme som deg i min ungdomstid. Hadde et enormt behov for å bli sett, oppleve omsorg og at noen bekymret seg for meg. Dette hadde jeg i mange år, til langt inn i tidlig voksenalder.

Jeg vil gi deg et tips!

Hvis du ser et voksent/ eldre menneske du ønsker å bli sett av:

Hva kan du gjøre for å få oppmerksomhet? Kan du finne ut om dere har en felles interesse, jobbe med å finne ut denne personens interesse og «grave deg ned» i tema, for å kunne komme i gang med en samtale og kanskje videre bekjentskap?

Jeg har lært noe viktig! Den oppmerksomheten du eventuelt klarer å få ved å slanke deg, er så smertefull MIDLERTIDIG! Du mister han/ henne til slutt. Om du så blir innlagt for spiseforstyrrelse, så vil du miste personene som gir deg oppmerksomhet når du blir frisk. Om det så går år og dag - en dag mister du disse personene som SÅ deg og HJALP deg. Det kommer nye pasienter hele tiden, personene i hjelpeapparatet også sitt eget private liv som betyr mer for dem en pasientene.

Slik er det med betalte relasjoner. Du mister dem! Lærere, helsesøstre, psykologer, leger. Det er smertefullt kan være, jeg vil på mitt sterkeste anbefale deg ikke å gå i denne fella!

Om du ønsker kontakt med noen, forsøk heller å komme inn i livet deres for alltid! Finn deg en annen vei enn gjennom spiseproblematikk!

Mennesker rundt deg sliter også med noe i livet sitt. Alle trenger noen, også de personene du ønsker å få oppmerksomhet av. Tenk deg hvor flott det ville vært, om den/ disse personene ble et mennesker som ble glad i deg - fordi du var der som et medmenneske!

Livet har omsider lært meg at det eneste som hjelper, er å bygge en relasjon til personer som også gir dem en gevinst med å ha deg i livet. Du må være der for dem/ den. De må også føle at de trenger deg som en trygghet i livet. Hvis ikke mister du dem til slutt.

Kort oppsummert:

Forsøk heller å få til et vennskap med noen du ser opp til.

Å være den personen som trenger hjelp, gir oppmerksomhet kun en kort periode. Du sitter igjen med et tap av relasjonen til personen tilslutt. Enten ved å bli frisk, eller å dø av spiseforstyrrelsen.