Jeg har en form for spiseforstyrrelse. Spiser bar annenhver dag. Noen ganger hver tredje. Er tror det kunne være godt å være i gruppeterapi for folk spiseforstyrrelser

Hei. Det lyder til at du har det vanskelig. Har du gjort deg noen tanker om hva som får deg til å gå flere dager uten mat? Det må være utrolig krevende, og jeg kan bare tenke meg at det må være en sterk drivkraft som får deg til å holde ut sulten og hva annet det måtte medføre?

Har du snakket med noen du stoler på omkring hvordan du har det? Det kan være utrolig vanskelig å åpne opp omkring det, men det er første skritt mot å få det bedre

Men tro det eller ei, enklere enn å spise normalt. For da føler jeg meg så elendig at jeg bare ikke orker meg selv lenger. Jeg blir bedre i mage og fysisk form og utseende med fasting, så jeg ser ikke hva annet jeg skal gjøre. Folk rundt meg vet om det, men de bare forteller at jeg må spise mer og normalt. De skjønner ikke at jeg heller vil dø enn å gjøre det.

Takk for at du forstår at det må må være sterke drivkrefter bak

Hei. Jeg forstår godt hvordan du føler det når du spiser. Jeg blir selv veldig overveldet med spiseforstyrrelsens konstante bombandering av negative tanker dersom jeg spiser mer enn den ønsker eller ikke trener etc. Jeg blir i utrolig dårlig humør og mister livsgleden totalt. Men i disse vanskelige tider prøver jeg meg bare å minne meg selv på at det er spiseforstyrrelsen som gjør at jeg føler det på denne måten. Det er ikke meg, det er DEN. DEN er sinne og irritert fordi den ikke får sin vilje og derfor straffer den meg med negative tanker osv. for å få meg til å handle etter dens vilje neste gang. Dens vilje vil alltid medføre at jeg mister meg selv og mine egne verdier og gleder i livet fordi den isolerer meg, får meg til å takke nei til invitasjoner jeg gjerne vil takke ja til osv. Den gjør at jeg føler meg utenfor og alene i sosiale situasjoner fordi jeg lever et dobbeltliv og ikke har krefter til å gjøre det jeg selv ønsker. Spiseforstyrrelsen gir meg kortvarige gleder når jeg lytter til dens krav, når dens målsetninger osv., men det etterfulges alltid av at den stille nye krav og mål - den er ALDRI fornøyd og den vil aldri stoppe med å stille urealistiske krav og drenere meg for energi.

Det jeg vil frem til er at det i øyeblikket kan virke som at det å motsi spiseforstyrrelsens krav kan medføre at du føler deg dårlig, men i lengden er det det som vil gi deg livsgleden tilbake - og ikke minst FRIHETEN. Spiseforstyrrelsen vil ikke bringe lykke og glede i lengden, den vil bare fortsette i en ond sirkel av elendighet og negativitet. Den er ikke verdt å beholde.

Hvilke gleder hadde du i livet innen du fikk spiseforstyrrelsen i ditt liv, som du nå ikke lengre har? Har spiseforstyrrelsen påvirket ditt sosiale liv? Hvilke positive og negative sider har din spiseforstyrrelse?

Var ikke meningen å vente så lenge med svar. Alt du sier om spiseforstyrrelsen føles 100% rett. Det er bare det at livet mitt var i stor grad sånn selv før spiseforstyrrelsen. I så stor grad at jeg heller velger den. Det er ikke noe liv å gå tilbake til for meg. Jeg spiser ikke så lite at jeg er farlig tynn. Jeg bare faster veldig lenge mellom spisingen for å føle meg litt bedre. Det ødelegger muligheten for liv akkurat som du sier, men det er et liv jeg ikke har uansett. Jeg lurer på om det finnes noen som bare skjønner og aksepterer oss som vi er...