Hei, jeg er ei jente som går 1 vgs (16 år) I en god stund nå har jeg spist mye mindre enn jeg pleier. I august veide jeg rundt 62 kg (168 cm høy), nå veier jeg rundt 52. På bmi kalkulatoren er jeg på "litt undervektig". Når jeg tenker etter begynte det som en plan om å prøve å spise "vanlig mengde mat", selvom jeg aldri har vært i nærheten av overvektig, men en kommentar fra en veninne om at jeg spiste mye på en hyttetur starta en tankerekke med usikkerhet rundt mat. I løpet av det siste halve året har jeg følt meg ensom blant folk, likegyldig og ikke sett så mye vits i gjøre ting alltid(hadde noen bra dager, men dette var majoriteten).
Fokuset mitt har vært på å spise lite, og når jeg klarte det ble jeg fornøyd med meg selv. Et ønske om å bli tynnere vokste i meg, og en del av meg ville på "undervektig" på bmi kalkulatoren. Samtidig søkte jeg opp anorexia bilder, men ønsket ikke å bli på langt nær så tynn som jentene på bildene som kom opp.
På dagene jeg er mest nede vil jeg ikke ha hjelp fordi jeg vil veie 52 og ikke bli tvunget til å spise mer, men jeg vil ha hjelp til å slutte å føle meg slik som jeg gjør. Er ofte sliten og blir fort svimmel for tida selv om jeg drikker masseee vann. Jeg kan bli helt stressa rundt middagsbordet, og ved frokosten er jeg ubestemmelig over hva jeg skal spise. For jeg spiser frokost, lunsj og middag, men ikke så mye. Men så blir jeg forvirret av "what I eat in a day" videoer fordi de spiser jo nesten like mye som meg. Men de rundt meg hjemme sier jeg spiser lite. De dagene jeg har spist lite føler jeg at jeg fortjener hjelp til å få det bedre med meg selv, men sånn som i dag når jeg har spist 1 skive og 1 egg til frokost bare 4 timer før vi skal ha middag og er gansje mye mer emosjonelt stabil enn vanligvis tenker jeg at jeg ikke har spiseforstyrrelse og har det ikke fælt nok til å få hjelp.
I det siste har folk på skolen og familien sagt at jeg er blitt veldig tynn, men jeg sier bare nei og når de spør hvordan det går med meg sier jeg bare bra fordi jeg aner ikke hva jeg tenker og hva som egentlig skjer og om jeg egentlig har det fælt. Vet ikke om dette gir mening, men etter fundering på hva som egentlig foregår oppi hodet mitt lurer jeg på om tankene om at jeg vil ha spiseforstyrrelse handler om at jeg vil ha en grunn til å få hjelp psykisk. For jeg har egentlig følt meg ensom sammen med mennesker osv i et par år
I går (lørdag) spiste jeg 1/2 tortillalefse med litt grønnsaker, 1 spekeskinke og litt smøreost, til lunsj spiste jeg sånn 10 mandler, til middag i 9 tida hadde jeg litt ris (prøver å unngå) og litt kylling og grønnsakssuppe. Pluss 1 klementin. Vanligvis pleier jeg å spise en skive til lunsj da.
Jeg trengte bare å få tankene ut. Takk til du som leste, og blir veldig takknemlig for svar som kan hjelpe meg å skjønne det som skjer med meg mer og om jeg egentlig har spiseforstyrrelse.

Det er en veldig god idè om du snakker med noen om hvordan du har det, som helsesøster eller lege (gjerne også foreldre hvis du greier det), så du kan få hjelp til å håndtere de vanskelige tankene og følelsene på en god måte.

En spiseforstyrrelse handler i bunn og grunn om at man har et anstrengt forhold til mat i så stor grad at det går utover ens livskvalitet, noe det høres ut som det gjør for deg, sånn som du beskriver det. Du sier at du har følt deg ensom sammen med mennesker i et par år, noe som er grunn nok i seg selv til å oppsøke hjelp. Spiseforstyrrelser kan gjerne oppstå som en reaksjon på at man ikke har det bra med seg selv, gjennom et ønske om å føle kontroll ved å følge ulike regler for hva og/eller hvor mye man kan spise og hvor bra man kan tillate seg å føle seg avhengig av dette.

Og det er ikke avgjørende om du teknisk sett har en spiseforstyrrelse eller "bare" vil ha det, fordi det handler om at du fortjener å ha det mye bedre med deg selv enn hva du gir uttrykk for. Jeg var selv innom noe lignende da jeg var i samme alder og hadde det veldig dårlig psykisk uten å forstå det, og jeg skulle ønske jeg var klar at det var noe jeg kunne be om hjelp til å takle så tidlig som mulig. Derfor vil jeg absolutt råde deg til å gjøre det nå!

Ps. det med at du føler deg sliten og svimmel kan ha å gjøre med at du kroppen din ikke får i seg nok av enkelte vitaminer og mineraler, så det er veldig lurt å få tatt en blodprøve for å få sjekka det ut så du kan ta noen tilskudd for å bedre balansen (uten at det skal fullstendig erstatte et sunt og variert kosthold).