Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fra anorexia til overspising

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fra anorexia til overspising

april 9 2018 - 05:25
19 år gammel jente.
For snart 3 år siden fikk jeg anorexia. Etter en stund bestemte jeg meg for å søke hjelp. Jeg fikk behandling og kjempet så hardt for å spise igjen. Men jeg startet å noen ganger overspise. Da ble jeg redd å kastet opp. Etter en stund bestemte jeg meg for å slutte å kaste opp. Det var utrolig vanskelig men etter en stund greide jeg det. MEN nå overspiser jeg fortsatt! Jeg har prøvd å slutte i flere måneder men mislykkes.

Jeg veide 55 og nå veier jeg 73. Jeg er ikke overvektig, men mye tykkere enn jeg var.. Om jeg ikke greier å slutte så kommer jeg til å bli for tykk for min kroppstype.

Jeg hører sjeldent om noen i samme situasjon som meg.. Føler alle som har hatt anorexia ender med å være veldig fit etterpå.. Er det noen i samme situasjon som meg?
Avatar

Re: Fra anorexia til overspising

mai 31 2018 - 04:18
Jeg har faktisk opplevd det samme. Jeg veide 50 på en høyde av 169, deretter skjedde en vondt hendelse og så gikk jeg opp 10 kilo på maks to uker. Nå klarer jeg ikke å gå ned igjen siden kroppen min har blitt vandt til å spise mer...
Avatar

Re: Fra anorexia til overspising

okt 13 2018 - 11:08
Jeg får helt vondt av å lese dette fordi dette er akkurat det som skjedde med meg. Jeg tror det er helt normalt.. Grunnen er vel fordi man fornekter kroppen å spise noe, og når den endelig får næring går kroppen i en slags forsvarsmekanisme for å overleve/fungere normalt. Jeg hadde orthorexia, som gikk over til anoreksi, også til bulimi og binging-disorder (som du snakker om) og tilbake til bulimi. Nå sliter jeg ikke med en spesifikk spiseforstyrrelse, men har en unormal ubalanse i kroppen og et veldig dårlig forhold til mat..

Send meg gjerne en melding hvis du vil snakke mer. Jeg vet hvor ensom man kan bli med en spiseforstyrrelse, spesielt binging og overspising.
Avatar

Re: Fra anorexia til overspising

aug 8 2019 - 23:37
Blir helt overrasket over å høre at det er så mange som sitter i samme båt. Det er vel en av grunnene til at mange fort kan føle seg så annerledes, ensom eller alene og i mangel på forståelse, nettopp denne uvissheten om alle andre som befinner seg i samme bås og dette tabuet om å kunne snakke om det. Altså i min livssituasjon akkurat nå så har jeg både gode venner og en trygg familie, i tillegg til å ha fått psykisk helsehjelp tidligere, men allikevel sitter skammen for dypt til å snakke med noen om dette. Ettersom jeg har vært alvorlig syk tidligere, føles det ut som om alle bare stemplet meg som frisk etter alle fysiske symptomer på det jeg var syk for var borte. Det få visste var at kampen om å bli frisk bare så vidt hadde startet, for nå måtte jeg kjempe på egenhånd. Men nå har jeg kjempet i fem år og klarer ikke lenger å kjempe på egenhånd, jeg må finne en ny måte å tenke på! Og det skal ikke glemmes at uspesifikke spiseforstyrrelser kan gjøre fullt like vondt som "vanlige" spiseforstyrrelser.
Avatar

Uspesifisert spiseforstyrrelse

aug 15 2019 - 10:59
Hei.

Jeg sliter med noe av det samme.

For tre år siden var jeg undervektig. Spiste lite og trente masse.

Begynte etter hvert å få en ukontrollerbar sult. Jeg hadde mistet menstruasjonen og hadde lavt blodtrykk og puls på grunn av vekten jeg hadde. Var ikke veldig undervektig mtp BMI, men for min kropp var jeg alt for tynn og selv om jeg ikke så det da så ser jeg på bilder at jeg var sykelig tynn. Fikk kommentarer på det også. Når jeg begynte å få disse episodene med overspising så begynte jeg også å kaste opp.

Så ble jeg langtidsinnlagt i akuttpsykiatrien på grunn av alvorlig depresjon og selvmordsforsøk.

Da klarte jeg ikke opprettholde den restriktive spisingen, jeg sluttet å trene for jeg var omtrent sengeliggende av sykdommen og en kombinasjon av 4 måltider hver dag på sykehuset, masse trøstemat og overspising så begynte jeg å gå opp. I starten kastet jeg fortsatt opp, men etter hvert orket jeg ikke det heller. Jeg ville jo bare dø så hva hadde det å si?

Etter nesten 7 mnd. Innlagt ble jeg skrevet ut. Her tok overspisingen helt av i tillegg til høyt alkoholinntak (ca 30 øl i uka).

Så fra jeg ble innlagt tok det ni måneder å gå opp 30 kg.

Kom meg etter hvert ut av den mest alvorlige depresjonen og panikken over vektoppgangen kom. Begynte da å spise restriktivt igjen og i løpet av 9 måneder gikk jeg ned 25 kg. Veide da 65 kg på 174 cm.

Gikk etter hvert videre ned til 62 kg. Ingen muskler da jeg ikke trente på den tiden. Så hadde jeg på ny en innleggelse etter en helvete periode med mye rus og jævelskap. I løpet av 4 mnd gikk jeg opp til 68 kg.

Da tok jeg igjen tak og begynte både å trene og spise mindre/sunt. Gikk ned til 65 kg og da begynte tendenser til overspising å ta tak igjen. Jeg kompenserte med mye trening og mindre mat i etterkant av hver episode. Planen min var å holde meg på 65 kg. At jeg ikke skulle bli tynnere. Gikk greit en periode. Jeg gikk ned i fettprosent, men økte muskelmassen så jeg holdt vekta. Selv med regelmessige overspisinger med/uten oppkast.

Etter hvert spiste jeg ubevisst mindre og gikk ned til 64 kg samtidig som muskelmassen økte. Fant da ut at 64 skulle være min vekt. Selv om jeg hadde satt en grense på 65. Den klarte jeg å holde i 1-2 måneder med mange runder med overspising, men med mye kompensering. Så skjedde det igjen at jeg gikk ned ett kg. Så nå er jeg på 63 kg og har igjen satt det som min nye vekt i stedet for å gå opp til 64 kg som var min forrige grense. Sier til meg selv at jeg ikke skal mer ned nå, men ubevisst jobber jeg nok for nettopp det. Hadde jo vært fint å veie 62. Sist jeg veide 62 hadde jeg jo ikke muskler. Nå på 63 kg er jeg veldig sterk i beina og har godt med muskler. Så fettprosenten er lavere selv om jeg har 1 kg høyere vekt.

Jeg er fanget i en konstant spiral hvor jeg veier meg nesten daglig, skriver opp det jeg spiser, hvor mye jeg forbrenner på trening, så kommer overspisingen hvor jeg spiser omtrent hele kvelden. Da må jeg stramme inn ekstra i dagene etter for å gå ned. Jeg er livredd for å gå opp i vekt. Selv om jeg ligger to kg under den nederste grensen jeg egentlig satt. Det handler om mat og trening fra jeg står opp til jeg legger meg, og min største frykt er å miste kontrollen fullstendig igjen og gå opp 30 kg på nytt. Det vil jeg virkelig ikke. Jeg spiser aldri frokost for å ha mer å gå på i forhold til overspisingen. Det pluss at jeg spiser gjerne sånn 1500 kcal pluss trening omtrent hver dag gjør at jeg ikke går opp i vekt av de dagene overspisingen tar over, men periodevis er det så vidt at jeg klarer å holde vekten uke for uke. Fram til jeg har en periode hvor jeg klarer meg uten overspising. Da går jeg fort ned i vekt.

Jeg er på en måte en mislykket anorektiker fordi jeg ønsker å spise lite, ønsker å være tynnere, men overspisingen gjør at jeg ikke blir like tynn som jeg var. Likevel er jeg visst tynn. For jeg får nå stadig vekk kommentarer på det og spørsmål om jeg ikke burde gå litt opp i vekt. Jeg mister mensen på rundt 62 kg og har allerede begynt å få sterke blodtrykksfall og besvimelser igjen så jeg har for lav vekt i forhold til hva kroppen min tåler, men. Jeg blir liksom ikke tynn nok. Selv om jeg vet at det ikke er fint når jeg er så tynn som jeg var. Og det er bare noen kg unna. Var vel 58-59 kg på det tynneste. Nå er jeg på 63, men med mer muskelmasse.

Selv om det ikke vises på meg lenger at jeg overspiser så er det et stort problem. Det er grusomt å kjempe mot den enorme trangen til å overspise og det er jævlig etter at jeg har sprukket og gjort det. Alle de vonde og negative følelsene jeg får mot meg selv. Noen ganger kan jeg bli så sint på meg selv at jeg må straffe meg selv med selvskading.

Det som er det viktigste for meg for å unngå å overspise er å holde fast på matrutinene mine. Hvis jeg spiser dagens første måltid før kl 12, så er rutinen allerede brutt og jeg har mye lettere for å gi etter for overspisingen. Det blir litt sånn at dagen er allerede ødelagt så hva har det å si...Fram til jeg kommer ut av transen og får panikk over alt jeg har spist. Det og å ikke spise alt for lite jevnt over. Når kroppen sulter så kommer jo ulvehungeren. Så jeg har prøvd å legge meg på 1800 kcal daglig en periode nå og litt mer i helgen. Siden jeg trener mye er det fortsatt egentlig litt lite, men det er det meste jeg klarer å tvinge meg selv til nå, men jeg har jo gått ned i vekt etter jeg økte til 1800 kcal siden det da har blitt litt mindre overspising. Så egentlig bør jeg øke enda mer. For jeg burde ikke gå mer ned i vekt.

Burde ikke... :p

Dette ble langt, men slik er det nå min spiseforstyrrelse er, og jeg får ikke så mye hjelp for det for jeg er jo ikke undervektig og heller ikke overvektig. At jeg har en usunn vekt i forhold til min kropp og at jeg styres av dette døgnet rundt legges ikke så merke til. Skal få ny behandler snart da så skal prøve å få fram hvor mye jeg plages, men er usikker på hva slags hjelp jeg kan få for det. For å gå opp i vekt er ikke et alternativ. Vil ha en mirakelkur hvor jeg slutter å overspise, men kan fortsette å spise lite jevnt over uteb ubehaget sulten gir meg. :p
Til forsiden