Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

vold i familien

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

vold i familien

feb 20 2009 - 15:44
Jeg er ei jente på 18 år. Jeg har det vanskeligere enn jeg har hatt det noen gang nå. Jeg føler at nå er jeg stor og blir ikke lenger sett på som ett barn. Det er veldig vanskelig for meg å få hjelp og jeg er smart nok til å forstå at det trenger jeg ellers kommer jeg til å bli ett veldig trist og misslykka menneske. Jeg er klar for å legge ting bak meg og jeg er lei av å ta ansvar for noe som ikke er min skyld..

Jeg har aldri helt forstått hvorfor jeg har vært så redd for mørket, hvorfor jeg er så usikker på meg selv og hvorfor jeg er så lei meg. Det er vel kanskje ikke så greit å være liten og samtidig se en sammenheng mellom ting som skjer og hvordan jeg har hatt det.
Jeg har sikkert fortrengt mye av ting som har skjedd og jeg har tenkt at det er jo ikke jeg som har blitt slått og banka opp, så hvorfor skal jeg være lei meg? Istedenfor har jeg hatt dårlig samvittighet. Jeg er fyllt opp av dårlig samvittighet for absolutt alt og ovenfor alt og alle.

Da jeg gikk i første klasse på barneskolen er det første gang jeg kan huske at noe har skjedd som skremte meg veldig. Jeg og lillebroren min som er to år yngre enn meg våkna ei natt. Det er ikke så lett for meg å begynne å forklare fordi jeg på en måte skammer meg, selv over internett hvor ingen kan se meg og vite hvem jeg er. Pappaen min misshandla mamma veldig grovt hele natta, raserte huset og dro henne etter håret ned trappene. Han sparket henne mens hun lå krøket sammen i en dam av blod mens jeg og broren min så det og tryglet han om å stoppe.
Jeg var sikker på at han skulle drepe henne. Jeg gråter mens jeg skriver dette fordi det er vanskelig å engang tenke på det. Det er noe jeg prøver å glemme, men det går jo ikke an.

Jeg klarte nesten å hente hjelp hos en nabo men pappa oppdaget det og plutselig var han snill i stemmen og sa at alt gikk bra. Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand fordi jeg ringte aldri på hos naboen og jeg gikk tilbake. Der fortsatte selvfølgelig alt og vi ble stengt inne på ett rom alle fire mens pappa fortalte oss hvilket jævlig menneske mamma egentlig var. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg var så dum at jeg ikke klarte å ringe på hos naboen og han tvang oss til å sove endelig. Tidlig om morgenen våkna jeg av at mamma kom seg ut av et vindu og fikk hente hjelp.
Mamma var på sykehus lenge og pappa kom tilbake samtidig som mamma ble bedre.

Dette har jeg aldri fått lov å snakke om, vi har tiet om det. Jeg og lillebroren min har i stillhet grått over det. Jeg har også ei storesøster som er funksjonshemmet og en lillebror til. Jeg sov ikke alene før jeg var 12 og har fortsatt ikke sluttet å være redd for mørket. Jeg har alltid vært livredd for å ikke våkne om foreldrene mine skulle begynne å krangle, våkne om morgenen å finne ut at det er for seint.

Jeg har alltid blitt erta mye og det er ikke så rart fordi jeg har vært ei pingle. Ut av ingenting kunne jeg begynne å gråte hysterisk og ikke få puste engang og jeg visste ikke hvorfor. Jeg har vært redd for å overnatte borte fordi jeg har vært bekymra for hvasom da kunne hende med søsknene mine og mammaen min.

Etter denne hendelsen har det skjedd flere ting. Pappa har kastet kniver etter mamma en gang fordi vi spillte for høy musikk mens han helst ville sove. En gang da jeg var kanskje 11 (jeg husker ikke hvorfor) kastet han en full 1 1/2 liter brus etter oss og traff lillebroren min som da var 2. På det tidspunktet visste mamma at vi måtte komme oss vekk og vi var på vei ned kjellertrappa for å låse oss inne på ett rom.

Vi har hatt politiet i huset vårt ett par ganger men de har alltid kommet litt for seint. Vi har selv måttet få pappa ut av huset og prøvd å roe ned situasjonen for å ikke bli skada. Da jeg var liten var jeg redd mens nå blir jeg mer sint.

Jeg har lært meg å trå varsomt rundt pappaen min. Det er veldig vanskelig for meg å være sint når han egentlig er så snill. Jeg tror at pappa har psykiske problemer og det virker ikke som han vet hva han gjør, som om han blacker ut og ikke er til stede. Den gode siden av pappa er god, han er da den beste i verden. Derfor er det ekstra vanskelig. Men man vet aldri hvilken dag han har og humøret kan snus fra latter og sang til brøling og sinne på to sekunder. På grunn av filleting, som ett glass som ikke har blitt satt i vaskemaskin eller tannkremrester i vasken.

Høytider og bursdager, samt andre stressende dager har ofte endt med krangling. Bilturer der pappa har klikka og kjørt villmann i 150 km i timen, mens jeg har sittet i baksetet og bedd til gud. Jeg har vært så redd så mange ganger..

Nå bor jeg ikke hjemme lenger fordi jeg ikke hadde andre valg. Lillebroren min som nå er 16 lider av tvangshandlinger og er mye deprimert. Broren min kommer ikke så veldig godt overens med faren min fordi han er veldig sint på han, de krangler mye og jeg orka det ikke mer. Egentlig var jeg kanskje ikke klar for å flytte for meg selv fordi jeg føler meg utrygg når jeg ikke kan passe på familien min. Men det er jo ikke mitt ansvar?

Jeg har så mange spørsmål og tanker og jeg lurer på hvorfor ingen har tenkt på oss? Hvorfor ingen har grepet inn? Jeg sliter med litt sosial angst og spiseproblemer. Jeg ruser meg for å glemme at jeg er den jeg er. Jeg har ingen venner omtrent, sikkert på grunn av måten jeg oppfører meg på. Usikkerheten min gjør meg mistenksom. Jeg er redd for å stole på andre og tror ikke på at noen vil meg godt. Innerst inne er jeg jo ikke dum og jeg vet at det finnes mye fint og positivt her i livet.

Det er bare veldig vanskelig å snu en slik tankegang som har fulgt meg hele livet. Min måte å takle vonde følelser på er veldig destruktiv og jeg skylder alltid på meg selv...
Jeg vet at det er flere som har det slik rundt om kring og det gjør meg trist. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at jeg ikke er som pappaen min, men jeg er redd for at usikkerheten min og tankene mine skal gjøre meg slik. Bitter og sint på alle eller at jeg skal ødelegge meg selv helt.. :( Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke stå på venteliste i to år for å snakke med en psykolog og jeg er redd foreldrene mine skal få vite det om jeg snakker høyt om dette...hilsen meg
Avatar

Re: vold i familien

juli 12 2009 - 19:59
Du høres ut som ei sterk jente men en ting vet jeg av livserfaring,Rusing er ikke bra.Vill du virkelig ødelegge kroppen din å psyken enda mere.Nei det vill du ikke,å etterhvert mister du andre sunne interesser som du har.For kommer man langt nok inn i rusens grep,kommer du aldri ut igjen.Det hjelper ikke heller,for nissen følger med på lasset.Det beste du kan gjøre er å ta kontakt med sykehus eller kommunen.Begynn behandling nå så slipper du å utsette det å da får du det verre.Du skal ikke ha dårlig samvittighet for pappan din,hører du det.Men nå må du tenke på deg selv,å du må heale deg innvendig.Først da etterhvert kan du få et bra liv.For jeg regner med at du har lyst til å gifte deg å få egne barn.Pluss en jobb du vill trives i.Du har så mange år igjen av livet ditt,å ikke minst er du et forbilde for dine søsken,kanskje de vill følge etter deg.Jeg regner med at du ikke vill at søskene dine skal misbruke rusmidler.Jeg har vært der å det var så nedvergende,sånn unner jeg ikke ei ung flott jente.For jeg hører at nå har du begynnt å vri nøkkelen til et bedre liv,forsett med det.Jeg er bare 30år,får livslang medisinbehandling,har sliti masse i oppveksten,å jeg vet hva slit er.Men er det noe jeg angrer på er det Rusen.Den har tatt fra meg et barn,Har gitt meg gjeld,har tatt vekk venner å ikke minst gitt meg enda mere psykiske problemer.Så du unge jente hør på de som har levd litt lenger,de vet hva de snakker om.Ønsker deg masse lykke til.
Avatar

Re: vold i familien

juli 26 2009 - 02:49
Uff, nå ble jeg veldig lei meg :(
Det er noen ting som jeg kan kjenne meg igjen i. Faren min er veldig 'hardhendt' og jeg har alltid vært litt redd for han. Jeg vil helst ikke være alt for nærme han, fordi jeg vet ikke om han vil klemme meg for hardt, eller vri hånden min litt for hardt rundt til at det kan være tull.

Jeg tør heller ikke si til noen at jeg er redd for faren min, fordi jeg er jo glad i han og han tenker og oppfører seg mye som meg. Jeg vil ikke lage problemer for han. Og jeg er ikke så flink til å snakke om hvordan jeg har det.

Jeg kan egentlig ikke gi deg noen gode tips til hva du burde gjøre, men det er alltid fint å vite at noen føler det litt som deg. Og jeg vil også si at det er viktig å være et godt forbilde. Selv har jeg en storesøster som er 8 år eldre enn meg som er mitt største forbilde, og en av de personene jeg er mest glad i her i verden.

Hilsen Jente, 14 år
Til forsiden