Hei

Nå begynner jeg sikkert i helt feil ende, menmen.

Kjæresten min tok opp at meldingene jeg sender ham får ham til å fremstå som en hustyrann. Underdanige liksom? Han syns det er ubehagelig, og tok også opp hvordan dette vil fremstå hvis en av oss skulle dø under omstendigheter som gjorde at noen skulle lese meldingsutvekslingen vår.

La oss si jeg skjønner litt hva han mener med underdanige meldinger, for ikke å spore av for mye.

Jeg syns det er greit å bruke meldingene som inngangsport til å sjekke om forholdet er ok. Men å være anklagende, og å fokusere på at meldinger aldri kan garanteres å være private - er ikke det snålt?

Med min mest generøse tolkning tenker jeg at han "egentlig" reagerer på manglende engasjement hos meg. At jeg heller går litt på eggeskall enn å gidde å krangle om (små?)ting jeg oppfatter som urimelige, selv om dette ikke er en langsiktig løsning. At jeg kanskje ikke tar ham seriøst nok. Er klar for å undersøke den muligheten.

Med min minst generøse tolkning er jeg rett inn visse fyllesituasjoner som gjentar seg med ujevne mellomrom. Der han er jævlig cocky og småfrekk - sånn helt på grensa hele tiden liksom - og jeg må balansere på en tynn line for å ikke bite ordentlig på så det oppstår en krangel, men samtidig svare såpass tilbake at han ikke får følelsen av at jeg ignorerer ham.og at han bare er en slem dust. Dette er bare hans skyld, det er virkelig som å spille sjakk med en anabol due å skulle gå inn i en argumentasjon med ham der - føler ikke noe skyld for at jeg "håndterer" og manipulerer så godt jeg klarer når han er i det humøret. Altså - den tolkningen er at han trives med å dominere så lenge det ikke blir overtydelig - og at han anklager meg for å ikke være flink nok til å balansere sånn at han kan fortsette å dominere uten å få et ubehagelig bilde av seg selv.

Han har sterkere og ofte mer gjennomtenkte meninger enn meg, både om politikk og bilkjøring og løsninger i huset. Det er særlig de tingene som fører til ekstraarbeid for meg som jeg innimellom sier ja og ha og tja til, som i praksis fører til at jeg fremtrer litt piska. Men også hvis det er noe politisk/ideologisk så tror jeg ikke vi er så god match. Vi har stort sett like verdier, men han liker å snakke om ting han er irritert for og allerede har gjort seg opp en mening om, mens jeg liker å snakke om ting som er litt for vanskelige for meg slik at jeg stotrer og begynner fra forskjellige vinkler og trenger tålmodighet og kanskje litt hjelp for å formulere meg. Selvfølgelig hjelper det ikke at han er mer reflektert og oppdatert på samfunnsspørsmål. Ender kanskje med at det fremstår som at jeg blir overkjørt, og ikke har meningers mot. (Selv om jeg med jevne mellomrom prøver å avklare med ham at det er ok at jeg er litt bevisstløs på noen områder.)

En annen ting jeg har lurt på er. Er det normalt og uskyldig, eller er det ikke forenlig med å opprettholde respekten for partneren - hvis man syns at partneren ofte er veldig teit i fylla? Alle er vel teite i fylla for folk som ikke er fulle? Sånn - overdreven tro på eget intellekt, glad i egen stemme og veldig fascinert av hver tilfeldige tanke som detter inn i hodet? Lurer på hvor gærnt det er hvis vi begge merker at jeg blir utålmodig og lett irritert.

Hei hei.

Ser at du har ikke fått noe veldig utdypende svar her, så da skal jeg gjøre et forsøk. Det jeg lurer litt på er om du elsker denne mannen, og om du har det bra sammen med han. Du skriver jo noen ting her, men omfanget er ikke så veldig tydelig. Er du irritert for ting som har skjedd i det siste, sånn at dette ble skrevet i et øyeblikk med mye irritasjon, eller har det vært mer langvarig? For svarene mine vil variere ut fra dette.

Altså du kan kreve at han slutter å drikke, om han ikke klarer å oppføre seg. Jeg sluttet selv å drikke på grunn av at jeg ikke kan stole på meg selv når jeg drikker, og jeg tror ikke jeg kunne hatt en partner som drikker heller. Jeg stoler ikke på noen som drikker alkohol, og ikke liker jeg lukten av mennesker som har drukket heller, så for meg er dette helt uaktuelt tror jeg. Nå kan ultimatum være ganske så vanskelige da, om det står mellom to ting man liker, så dette kan i seg selv skape konflikt, men jeg tenker jo at du har en god grunn så hvis du ønsker å kjempe for forholdet så kan jo dette være en retning å gå.

Men egentlig så virker det som om dere mangler kjemi på mange områder, så kanskje det beste hadde vært å avslutte forholdet? Om det uansett er stort sett giftig stemning ganske så ofte så kan det jo kanskje være like greit å være alene. Det finnes helt sikkert andre der ute i verden som ikke føler for å krangle og diskutere med deg om hver minste lille ting, og de klarer sikkert fint å respektere dine tanker og følelser også når dere først skulle finne på å ta en diskusjon.

Vi passer ikke overens med absolutt alle, og sånn er det bare. Det går jo an å tilpasse seg sin partner i en eller annen grad sånn at man passer bedre, men dette er jo ting som i så fall må kommuniseres tydelig om det skal skje. På noen områder er det kanskje du selv som må tilpasse deg igjen, og hvor mye eller hvor villig du er til det må du nesten finne ut av selv.

Jeg kan bare si det du sikkert har hørt tusen ganger allerede. Gode relasjoner kan bare bygges ved å snakke. Når begge sider er så ærlige som mulig og er interessert i å jobbe med forholdet. Hvis en av partene kjemper, prøver en million forskjellige alternativer for å formidle sine følelser og tanker, og den andre siden ignorerer, skjeller ut eller bare vitser, er det neppe mulig å snakke om sunne forhold. Jeg snakket ikke om situasjonen din, bare generelt. Og hovedideen er å snakke og analysere oppførselen din