Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

problemer med samliv og megselv...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

problemer med samliv og megselv...

mars 15 2018 - 14:18
Hei,

Jeg er en mann i som har en flott samboer jeg har vært sammen med i snart 15 år. Vi har to barn sammen.

Nylig kastet vi omsider en stein i vannet som fikk den blikkstille overflaten til å bevege på seg. Vi har det ikke godt slik hverdagen og forholdet oss i mellom er og har vært i lengre tid.
Det er ikke slik at vi krangler og er stygge med hverandre. Hverdagen fungerer igrunn veldig bra, siden vi er flinke til å samarbeide om oppgavene i hjemmet, barna og slikt.

Vi har idag en veldig rutinepreget og "ansiktsløs" hverdag, som i stor grad går ut på starte dagen, få levert barn, komme seg gjennom arbeidsdagen, hjem til middag og få barn i seng. Når vi omsider får kvelden "fri" blir det enten å sitte å glane på tven eller hun gjør sitt og jeg spiller data. Det er lite latter, gode samtaler etc.

For meg er det det og har vel så lenge jeg kan huske, vært vanskelig å sette ord på følelser. Vi ble enig da om at jeg i første omgang prøver å setter ord på hvordan jeg har det og hvordan jeg føler det ved å skrive om dette. Når jeg skal snakke om vanskelige tema blir det bare et kaos inni meg, et hav av ulike tanker og følelser som fyker i alle retninger, jeg får fysiske ubehag som trykk/hodepine og blir ofte bare stille som en østers.

Jeg kjenner at dette gjør denne prosessen vi er i nå vanskelig, jeg føler jeg ikke kan stole på meg selv og mine egne føleser. Siden vi er der vi er, vil jeg så indelig at jeg skal komme gjennom det på ene eller andre måten, trygg på at jeg har gjort det rette.

Det er ingen tvil om at jeg er glad i min samboer, hun er en fantastisk flott personlighet. Jeg elsker mine barn. Likevel klarer jeg ikke å kose meg med dem. Jeg drømmer om å være alene. Jeg har ingen tanker om at jeg ville fått det bedre med noen annen, jeg har heller ingen tanker om at jeg ønsker noen annen. Jeg ønsker bare å være meg. Tanken på å ha barna en uke og så en uke bare meg og mitt. Skinner som sola en midtsommerdag uten skyer.

Men er det virkelig det jeg ønsker meg? Den hverdagen har en kostnad som vil påvirke livet til tre personer jeg er glad i og ønsker alt godt ganske mye.

De siste åra har det vært lite nærhet mellom meg og min samboer, vi har pr i dag eks ikke hatt sex siden jula 2016. Jeg har igrunn sluttet å bry meg om den type nærhet. Ikke fordi jeg har mistet lysten, jeg ville nok ikke takket nei om jeg fikk muligheten. Men jeg har ingen behov eller lyst til å ta initiativet til det. Jeg har ikke det begjæret jeg en gang hadde, hvor jeg ville ha henne hele tiden og når som helst.
Jeg har alltid hatt en sterk seksuell lyst, som hadde det godt de første åra vi var sammen. Etterhvert ble det mindre, jeg har hatt mang en stund hvor jeg har måtte lukke øynene, trekke pusten dypt og innse at det ble nok en avvisning. Dette er nok noe av grunnen til at jeg er der jeg er i dag.

Det har nok gjort at jeg har begynt å bygge murer, for å beskytte meg mot skuffelsen, savnet etter nærhet. Jeg har ikke vært flink å formidle dette til min samboer, altså hvordan dette påvirket psyken min. Jeg har heller ikke vært flink til å spørre hvordan hun har det, ettersom hun i flere år har knapt vist tegn til å ha noe lyst.

Det er selvsagt mer som bølger i overflaten enn mangel på sex og som gjør at jeg sitter i dag og er usikker på hva jeg føler for henne og hva jeg ønsker. Hadde det bare vært så enkelt at jeg kunne plukke ut alt av følelser og få alle svar jeg søker. Jeg er redd for at jeg i frykt for å såre og skuffe skal fortsette og så visner det hen i løpet av noe tid. Eller at jeg skal gå fra henne og angre.

Ellers i livet har jeg ikke noe stort nettverk av venner, jeg har noen gode venner som jeg ser altfor sjelden. Jeg vet jeg kan snakke med dem om mer enn bare det hverdagslige, men gjør sjelden noe mer enn det. Jeg er ikke så flink med å ta kontakt/snakke med ukjente, ingen mingletype. Går for tom for noe å snakke om når standardfrasene er oppbrukt. Har vanskelig for å gi så mye av meg selv, før jeg blir godt kjent med mennesker.
Jeg koser meg veldig når jeg er alene. Jeg er ikke den typen som må være sammen med andre mennesker for å få energi. Trenger jeg å "lade meg opp" gjør jeg det best i mitt eget selskap. Min samboer er motsatt på det punktet. Jeg vet jeg har vært altfor dårlig til å være klar og tydelig på mine egne behov nettopp rundt dette. Mitt beste øyeblikk i år 2017 var helgen hun reiste vekk med barna og jeg fikk to dager for meg selv...i det daglige går vi nok altfor mye oppå hverandre. Vi har heller ingen felles hobby/aktivitet som vi koser oss med å gjøre sammen.

Jeg koser meg veldig med å spille data og har "alltid" gjort det siden vi fikk pc hjemme i første halvdel av 90-tallet. Siste året har det nok vært en medisinering/virkelighetsflukt hvor jeg har brukt for mye tid som uten tvil har gått utover søvn/arbeid etc.

Jeg har siste dagene tenkt på om det kunne være klokt av meg å gå til psykolog for å plukke ting fra hverandre og få hjelp til å få litt orden og system i topplokket. Er det andre som har erfaringer som har vært i lignende situasjon?

nå ble dette sikkert altfor langt....og tror jeg bare må stoppe.
Avatar

Re: problemer med samliv og megselv...

mars 20 2018 - 21:53
Hei!
Jeg ville bare si at jeg synes du reflekterer veldig godt rundt situasjonen deres! Vil virkelig anbefale deg å gå til en psykolog, som du selv foreslår, det er godt å få luftet og sortert tankene når det er noe som påvirker hverdagen så mye, og når man står overfor en potensielt veldig viktig avgjørelse som involverer flere enn kun en selv.

Parterapi kan også være en god mulighet for dere, siden dette er noe dere begge ser på som en problem, men som dere er villige til å jobbe med. Ekstern hjelp til å få forhold til å fungere burde nesten være obligatorisk for småbarnsforeldre! Det er jammen ikke bare bare når hverdagen spiser en opp og det er forventninger på alle kanter.

Heier på deg, og håper dere finner frem til en løsning som gjør at dere alle får det bra og kan være dere selv!
Avatar

Samliv

april 18 2018 - 13:14
Hei, kjente meg mye igjen i det du beskriver, om hverdagen som går sin gang, og det og finne tid til hverandre når barna har lagt seg, mitt forhold har snart vært 10 år, når skal det sies at vi hadde en hektisk periode med 3 tette barn, så tiden gikk unna etter hvert, nå kjenner jeg på at det har vært en utfordring og prøve og finne gode ting vi kan gjøre felles uten barna, men det har ikke vært enkelt, nå har jeg gått til samtaler på egenhånd, da jeg har vært i jobbutprøving, og litt helseplager, noe som har vært litt utfordring for meg og da itilegg føle at man sliter litt i parforholdet, gjør at man tenker mye på om hva som er best, men har tro på at samtalehjelp kan bedre for deg selv og forholdet, man ser ting litt i nytt lys, man forandrer seg innvendig, nye måter og se ting på ,så jeg kjenner at jeg må innse at begge har en jobb i forholdet, vårt, og det og ha en egen hobby er bra så lenge man ikke distanser seg helt fra hverandre, og intimitet må man jo pleie, men bare innse at man ikke kan ha det slik man hadde det før barna kom, finne en måte som passer for begge, det er ikke dumt og søke hjelp om man virkelig ønsker forholdet alt godt.
Til forsiden