Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

livet mitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

livet mitt

aug 10 2009 - 16:28
Mye rart som surrer i hodet mitt for tiden..

Jeg har hatt en ganske spesiell oppvekst som har satt sine spor,
tanken nå er at jeg skal prøve å lesse av meg litt for å fungere bedre i hverdagen.

Bakgrunnen min er at jeg har vokst opp i ett hjem der min mor endte opp med å måtte flytte fra oss da jeg var i en alder av 12-13...
Hun endte opp med kraftige rusproblemer hvor hun prøvde å ruse vekk angsten og problemene i hverdagen (det tror jeg ihvertfall), siste stoppet før hun mer eller mindre forsvant fra livet mitt var en rekke episoder med heroin og alkohol... jeg følte meg plassert i midten og måtte passe på henne endel år.. jeg regner med at dette var fra jeg var en 9-10 år... hun begynte å "forsvinne" mer og mer, og jeg fikk stadig flere oppgaver... jeg forsto aldri hva som hadde skjedd, jeg skjønte det først helt på slutten av samlivet til foreldrene mine... Jeg regnet meg selv som en person satt i omsorgsposisjon (??) men min far var mye på reise og jobbet mye... antagelig delvis for å fortrenge eller for å skyve ting unna seg...

Etterhvert når jeg vokste opp, fra jeg var 5-6-7 år, var jeg mer og mer klar over min fars voldsomme natur, voldsomme stemningsforandringer, innadvent oppførsel og eksplosiv sinneutbrudd som manifesterte seg ved verbal og fysisk dominering både mot min mor og meg... (antagelig min bror også men han kom litt lettere unna tror jeg)
jeg regner med at jeg ikke trenger å si så mye mer, at dere forstår litt omrisset i situasjonen....

Jeg vokste opp som en gutt som var litt avvikende og tidvis redd/aggressiv... det endte med endel mobbing og senere til rus...

Jeg greide meg rimelig godt på skolen til en alder av 12-13, men falt av skolelasset er skilsmissen og opplevelsene rundt den tiden... rett etter bruddet innledet jeg ett slags forhold til en hushjelp som var 8 år eldre og som jeg føler satt mitt sexforhold og senere forhold litt ut av spill... selv om jeg har hatt en rekke forhold og kjærester..da... tross alt.

Jeg er nå en kar på 27....

Tidene har gått, jeg har i en periode fra jeg var en ca. 14-15 år fram til fylte 23 år vært mer eller mindre inne i en slags psykose...
Det begynte med at jeg så svarte hull i veggen på gutterommet og så for meg at jeg svevde avgårde inn i hullet og ble der...
Mine tanker har flydd fra det ene til det andre, og til tider har jeg absolutt iikke vært meg selv...
Jeg har vært en person jeg iikke kan identifisere megselv med nå idag, gjort ting som var grusomme, både mot megselv og andre...
(vært voldelig mot andre, skjært kraftig i min egen kropp med spisse gjenstander)


Jeg endte til slutt opp med samboer og barn, etter en kraftig forelskelse.... Det var ganske fint i starten, men jeg var enda ikke kommet ut av psykosen...

Det endte som ett forhold hvor jeg gjorde grusomme tiing mot min ex... noe som forsåviidt kan sammenlignes med min far...

Men likevel, jeg prøvde å gjøre noe ut av livet, etter at jeg fikk barn forsøkte jeg å jobbe mere igjen.. arbeidslivet... det gikk opp og ned, arbeidsledig, jobb, arbeidsledig, jobb.. osv...
Men jeg fikk fullført bil lappen, og greide å ta en eksamen til omsorgsfag, (men fikk aldri fagbrevet)

Til slutt greide jeg å ta til fornuften og innse at jeg ikke var en bra person i dette forholdet, så jeg gjorde det slutt, flyttet til min familie i en kortere periode... begynte å trene mye...begynte å jobbe fulltid... det var mange problemer omkring å prøve å få være med min datter...
(det skal sies at jeg alltid har vært veldig flink med min datter og gjort alt for at hun skal ha det fint, der har jeg utrolig ren samvittighet)
Til slutt nå som jeg har jobbet 1 år med telefonsalg, så raknet det mot slutten, en siste konflikt med exen... jeg brøyt sammen på jobben, fikk refs pga. oppførselen min og greide ingenting mere, dårlig resultater... jeg så jeg måtte slutte før det var oppsigelse som gjaldt... Så nå er jeg arbeidsløs igjen... prøver å finne en ny jobb, holde motet oppe...

Fått meg kjæreste igjen, som jeg har vært ærlig med... jeg prøver å gjøre det slik at jeg prater om ting som plager meg, det hjelper... det blir liksom litt lettere...
Jeg føler at jeg må kvitte meg med noen venner igjen, som bare vil ha og ha men aldri gi...

Ja men nå var det helt slutt...det var dette jeg ville skrive idag... kommentarer er velkomne om de er konstruktive.
Avatar

Re: livet mitt

aug 10 2009 - 22:50
Hei,
Takk for at du delte tankene dine og håper at det kan være til god hjelp for deg - å nettopp få tankene ut..Ikke la de kverne rundt i hodet og ikke få komme ut. Fint å høre at du velger ærlighet i forholdet. Det er nok en lang prosess du har forran deg, for å lege alle sår fra barndommen....men høres ut som du har startet på riktig vei. Det å få barn kan være en milepæl for mange, livet får en annen mening. Uansett hva man har med seg av bagasje så langt i livet, så vil jo bare det barnet ha en mor og en far som er glad i det - og viser det.

Ingenting er så uskyldig og rent som et barn.....har selv fått to og føler meg som et bedre menneske nå.....Jeg får fram sider i meg som jeg ikke viste fantes nesten.......og den omsorgen man føler og ikke minst kjærligheten gjør så godt. Selv om du opplever problemer i ditt eks forhold og kanskje ikke får treffe datteren din så ofte du vil, vet hun at du er faren og hun vil alltid stille opp for deg og være glad i deg - akkurat for den du er....sålenge du fortsetter å vise henne den gode og oppriktige siden av deg selv.

Lykke til videre.....og sats på kjærligheten.
Til forsiden