Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

lite verdt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

lite verdt

juli 16 2014 - 17:44
Føler meg lite verdt for kjæreste gjennom 10 år.
Jeg har vært dum selv som ikke har gått fra han, men vet jo innerst inne at jeg fortjener ikke ting han gjør osv mot meg.
Jeg er imot narkodrit, Og han greide å bli narkoman for 4 år siden.
Det har blitt noe innleggelser og mye avstand mellom oss. Han har såret meg masse, også før han ble narkoman.
Han har aldri satt meg først. Andre folk, rus osv har kommet først.
Bursdagene mine har han gitt faen i. at jeg har vært desperat til slutt og omtrent gråter meg ihjel har han driti i.
Slått av mobilen og lagt seg for å sove mens jeg har hatt det vondt pga av han, latt være å ta telefon mens han sitter hos venner når jeg gråter etter at han har såret meg osv.
Når mora hans har bursdag forex setter han himmel og jord omtrent i bevegelse for å dra dit, ordne gave osv.
Mens når jeg har bursdag har han dratt bort og ruset seg osv. Skal nevnes at jeg feirer alene med han. Og har egen feiring med mora mi og bestefar så han slipper å bli med.
30 års dagen min ifjor ruset han seg i oslo dagene før og ble lagt inn på sykehuset etter overdose og nyresvikt.
Han prater om dårlig samvittighet for alt han har gjort mot meg osv. Men viser ingen forståelse når jeg prøver å få det om det er noe jeg blir mistenksom for eller at jeg blir lei meg for noe han har gjort.
Nå er han igjen innlagt. Vi har ikke sett hverandre noe særlig på drøye 2 måneder.
Til helga får han perm, og han planlegger alt annet enn oss..
Det sårer.. Trodde jo at jeg var viktig. Men føles ikke sånn. Kompiser, mora og tanter og onkler er hans prioritet.
Jeg synes da jeg er viktigst. Tid med meg endelig, etter så lang tid fra hverandre.
Jeg blir lei meg og han bryr seg ikke....
Avatar

Re: lite verdt

juli 16 2014 - 22:32
Hei:-)
Jeg vet det ikke er lett når man elsker noen som ikke elsker igjen.
Men det er ikke så mye annet å si om det du beskriver. Hadde det bare vært etter at han ble narkoman, kunne man jo kanskje snakket om at han elsket dopet høyere enn noe, og at det ikke handlet om at han ikke elsker deg. Men utifra hvordan du sier han prioriterer, så må jeg bare si at det høres ut som om du hadde fått det bedre uten han. Da gjør det vondt en stund, men så begynner det å gli sakte over, hvem vet kanskje du hadde fått oppleve å elske en annen. Mens nå høres det ut som om han får lov å "langpine" deg. Det du beskriver er respektløs og egoistisk fra hans side. Ingen skal trenge å oppleve sånt. Håper du setter deg selv først en stund og kommer deg unna. Du er god nok til å ha rett på et godt liv, en trygg og god hverdag fylt med forutsigbarhet og omsorg. masse lykke til:-)
Avatar

Re: lite verdt

juli 17 2014 - 01:01
Takk for svar og lykkeønskninger :-)
Har vel lenge tenkt at han ikke elsker meg. Han påstår at han gjør det, men det føler jeg ikke. Jeg burde selvfølgelig komme meg unna og alt det. Har lenge visst at det hadde vært best.
Men jeg klarer ikke.. Men jeg klarer heller ikke dette dritet med han når det blir sånn.
Jeg har logret med halen så fort han har gitt meg oppmerksomhet. Stilt opp for han og satt meg selv til side.
Han kommer i første rekke hos meg..
Jeg har blitt flinkere å sette meg selv først osv. Prøver å sette meg selv i respekt.
Men når ikke alltid gjennom.
Vet jo veldig godt at det er galskap at dette forholdet har fått leve. Det skammer jeg meg over/flau over..
Dette er vanskelig. Jeg klarer ikke å bare gå fra han pga de hersens følelsene.. Det blir isåfal lnoe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort...
Avatar

Re: lite verdt

juli 17 2014 - 15:08
Jeg forstår så inderlig at det ikke er lett. Virkelig altså. Jeg håper ikke du følte at jeg sa "ta deg sammen" eller noe sånt. Hvis du klarer å gå fra han, så tror jeg på at det er det vanskeligste du noensinne har gjort. Det er bare så vondt å lese det du skrev. Kjenner så igjen det med å bli skuffet og dårlig behandlet. Men fordi som du selv sier at oppmerksomheten man av og til får fra de er så god, så gjør man liksom alt for å få det igjen. Å det var derfor jeg skrev at du fortjener forutsigbarhet og omsorg.
Ikke vær flau over eller skam deg for noe som helst. Ingen andre enn du vet hvordan din situasjon er, så ingen har lov til å dømme deg på noe vis.
Man blir liksom gående i en slags tåke i sånne relasjoner. Det er ikke så lett å se klart, huske hvordan man følte ting før man traff vedkommende, eller hvordan man opplevde seg selv osv. Hvis man på toppen av det hele er vandt til å bli tilsidesatt hjemme og /eller har andre opplevelser med seg fra før som gjør at man har dårlig selvtillitt og lignende, da er det sannelig ingen enkel sak.
Hvor lenge har dere vært sammen? Hvor gamle er dere?
Avatar

Re: lite verdt

juli 17 2014 - 19:31
Nei, det følte jeg ikke at du sa :-)
Du sa ting som jeg selv ville sagt om jeg hadde hørt eller lest om noen som hadde det sånn som meg.
10 år i år.Vi er 31 år.
Tenkte å prøve å sende deg melding, men skjønner det ikke helt jeg.;-)
Jeg ble ufør i november 13. Slitt psykisk i mange år pga misbrukt som barn, bråk hjemme som endte i skillsmisse da jeg var ca 9 år eller noe.
Mobbet på skolen, og vært uheldig med kjærligheten tidlig..
Så jeg er mye sliten, lite nettverk/venner, sosial angst og engstelig, lav selvtillit, flink og veloppdratt.
Tør å si meninga til han osv. Jeg kan bli ofte sint/forbannet og kjempeskuffa og tør å vise det, men hva hjelper det når man ikke blir hørt/forstått/respektert osv. for ting man normalt ville blitt det...




Avatar

Re: lite verdt

juli 17 2014 - 19:33
Trykket på den rød bjella.. Trodde den var for å si fra til den jeg sender til har fått svar ;-) ooops..!!
Avatar

Re: lite verdt

juli 22 2014 - 19:20
Er jeg på jordet??
Jeg ble sexuelt misbrukt da jeg var yngre.
Som er mye av årsak til mine problemer sammen med mobbing osv.
Typen min kjenner tilfeldig vedkommende som har gjort dette mot meg.
Om denne har vært i nærheten av huset her eller om møter denne blir jeg fysisk dårlig osv.
Jeg orker ikke se vedkommende, eller høre om denne..
Typen min kjenner ikke denne så godt og aldri vært kompiser, men heller bare slått av en prat osv.
Han fikk vite om mine problemer tidlig og er klar over åssen jeg har det angående denne..
Hvis typen min tilfeldig møter denne så liker jeg veldig dårlig at de prater, eller hvertfall om det blir tatt initiativ til det fra typen min hvis han synes han ser vedkommende/en som ligner.
Jeg vil ikke bestemme hvem han prater med, men regner med automatisk respekt for meg ved å kanskje la være å gå bort for å prate med denne?
Vedkommende er familie med meg...Det ødelegger mye for oss når jeg blir dårlig og sliter pga overgrepene bare ved å vite at denne har vært i nærheten av meg. Og ekstra vanskelig for meg når typen min har vært i hans nærhet. Da tar det helt av for meg.
Og da synes jeg selv at det viktigste er meg og forholdet vårt, enn en prat med denne.. Føler meg sviktet og føles som jeg må spy når det er sånn.
Avatar

Re: lite verdt

juli 23 2014 - 11:02
Hei alle. Dere er velkomne til å lese bloggen vår om psykopater her: http://kranglepetterne.wordpress.com

Håper du finner noe som er nyttig for deg!

Mvh Tom Aage
Avatar

forårsaket sjalusi/utrygghet

aug 1 2014 - 08:17
Jeg vet det er helt idiotisk å være sammen med han.. Bare så det er sagt.
Vil bare ha svar på noe angående sjalusi/utrygghet i forholdet.
Ja, han har vært utro.. Og andre ting gjennom årene med det andre kjønn.
Han forstår at jeg er såret, men har vel aldri tatt ansvar for sin oppførsel osv.
Når jeg blir usikker og mistenksom til noe blir jeg møtt med at han blir irritert og svarer spydig og blir drittsekk. Er såret fra før og så blir han sånn i tillegg i lignende situasjoner.
Da blir jeg enda mer såret og helt knust over at han blir sånn.. Jeg mener/har en oppfatning av at den som gjør noe galt eller bryter tilliten osv burde vise forståelse og omsorg når sånt skjer. Og at det er med på å bygge opp igjen tilliten den har revet ned osv.
Men jeg blir jo i hans øyne sykelig sjalu, mens jeg selv føler at min utrygghet er forårsaket av han og hans fraværende ansvar for det.
Tillit er grunnleggende, men bryter man den må man bygge den opp igjen ved å ta ansvar for sine handlinger, vise forståelse og omsorg, respektere sårede følelser. Det kommer da ikke av luft liksom...
Min såkalte sjalusi vil jeg selv si, er som sagt heller et resultat av hans oppførsel
Avatar

forårsaket sjalusi/utrygghet

aug 1 2014 - 08:35
Fikk ikke skrevet ferdig før jeg greide å trykke på publiser.. Ooops ;-)
Hadde det vært meg så hadde jeg gjort hva som helst for at vedkommende sku stolt på meg igjen.
Det er da forskjell på reell utrygghet enn sykelig sjalusi... At det er sykt ja, men forståelig at man har blitt ekstra oppmerksom på ting og utrygg.
Hadde jeg blitt sjalu og tullehue for ting hvis alt hadde bare vært bra da hadde jeg selvfølgelig visst hvor "feilen" ligger.
Men feilen ligger jo på meg uansett siden jeg er dum som fortsatt er sammen med han da.. Flaut....
Avatar

huff..

aug 16 2014 - 21:55
Dumme meg...igjen sitter jeg med tårer og er ødelagt etter vonde følelser og dritt pga han..
Han har nylig jugd om ting som jeg ble såret for(fant dop igjen, og han som liksom skal begynne et nytt og bedre liv med blant annet hjelp fra lar(legemiddelassistert rehabilitering).
Jeg har vært hos han litt i helgene etter han ble utskrevet. I uka har han ragget rundt med kamerater osv. Og glemt meg..når jeg prøver å ikke mase og prøver å gi han muligheten til å vise ting han har sagt til meg om at skal bli mye bedre osv så hører jeg ikke en dritt.. Og i tillegg prøvde jeg å ringe når det ble veldig seint. Vi hadde nettopp sendt en sms og jeg fikk ikke svar. Jeg ringte leenge uten svar. Han vet jeg blir nervevrak når det skjer på den måten. Han ragget jo rundt med en kompis med rusproblemer og har nettopp blitt fersket med det.. Så jeg hadde grunn til å bli urolig. I tillegg til at han ikke viser forståelse for det, hvertfall ikke som han følger opp med handlinger og måten å prate til meg etterpå.. Da var jeg helt på trynet og gråt og var desperat..noe han vet godt skjer.. Som tidligere nevnt dette med bursdagene mine så hadde en ny kompis av han bursdag nå. Og selvfølgelig satte han himmel og jord u bevegelse for å dra dit osv. Og hele uka har vi vært fra hverandre, vi bor ikke sammen.. Så vi har ikke sett hverandre siden snart ei uke. Og jeg var lei meg idag og ting er veldig kritisk..og jeg trodde han sku sette av tid på meg og oss etter denne vonde uka og dritt..men mens jeg gråter sier han at en kamerat sliter og han må dra dit.. Altså han setter meg og forholdet som er i krise og gråter meg ihjel til side for å være der for kameraten enn å være der for meg nå som jeg er langt nede,gråter og alt er krise.. Hadde alt vært bra og normalt og jeg bare hadde forstuet foten og var lei meg for det så selvfølgelig er det greit å stille opp for han kameraten. Men jeg synes da jeg og oss er viktigst akkurat nå når det er så alvorlig osv. Han kameraten har flere å støtte seg på så han kunne fint ventet noen dager synes jeg... Jeg vet jeg må gå fra han og at det ikke skal være sånn og alt det der.. Men nå er situasjonen sånn.. Får ikke i meg mat, sover dårlig fra før,men dårligere nå som der sånn. Orker knapt å gå i dusjen osv. Er sliten og ødelagt... Jeg fortjener det vel når jeg ikke klarer å gå fra han..jeg vet. Skammer meg over dette. Men sånn er det..
Avatar

deprimert/sviktet?

aug 17 2014 - 03:46
Pratet litt med han seinere da han dro hjem. Han forstår ikke at dette er alvorlig eller tar mine sårede følelser på alvor. Og klarer til slutt å lire fra seg at jeg er deprimert......
Ja, jeg har depresjoner osv som ikke angår han /forholdet pga mine egne problemer. Men ja, jeg er også deprimert i forholdet, bare at det er jo at jeg er blitt sviktet og såret som kunne vært unngått om han hadde vært glad i meg... Og jeg hadde jo kommet meg ovenpå igjen i forhold til forholdet hvis han hadde begynt å ta vare på meg og tatt ansvar for alt han har såret og sviktet meg med. Men for han er det bare kjas og mas.... Jeg går da rundt med dobble problemer istedefor å kun ha mine egne. Sku ønske han våknet og innså hva han har og blitt snill og tatt sitt ansvar og kjempet hardt for meg og vært der for meg på normal måte. Og passet på han aldri mer sårer meg, men er der hvis jeg trenger han osv. Jeg har lyst at det skjer snart sånn at jeg kan komme meg videre, og vi komme oss videre og ha det fint sammen fremover....
Avatar

uff nå igjen....

aug 31 2014 - 18:05
Ja ja...jeg vet.....dumme meg.....
Igjen har vi hatt tid fra hverandre i mange dager.. Sist vi så hverandre var ting selvfølgelig dårlig. Han sårer meg, jeg blir lei meg, og han bryr seg ikke..
Vi ordnet på en måte opp litt. Trodde jeg.... Så var det disse kompisene da. Det er viktig å ha venner, selvfølgelig. Setter venner høyt jeg også. Men typen min og forholdet går foran når ting skranter... Det er da vel en selvfølge? ...
Siste uka nå er enda et eksempel på hvor dårlig det står til.. Han har sagt at han skal skjerpe seg, være ærlig, kontakte meg/vise normal oppmerksomhet når vi er fra hverandre, vise forståelse, bry seg normalt og ta meg og forholdet på alvor...
Han sitter med enten pc'en eller spiller spill med headsett på mobilen når vi endelig skal ha tid sammen og prøve å ha det bra sammen..
Over til dagene vi var fra hverandre. Dette har begynt mer og mer etter utskrivelsen.
Vi pleide å ringes/ha Jevn kontakt daglig når vi ikke var hos hverandre.. Men nå er det mer og mer at jeg knapt hører noe fra han, når vi endelig ringes(jeg ringer) så har han ikke tid,eller uansett må legge på eller prater med andre folk som er sammen med han mens jeg er på tråden. Og sier 'jeg ringer deg seinere', og alltid hast å legge på hvis jeg i heletatt hører noe eller får tak i han.. Hører selvfølgelig ikke en dritt.. Når han endelig er hjemme og klar for å kunne prate med meg så må han ditt og datt, spise(selvfølgelig skal han få spise)..,og han er trøtt el virker dopatrøtt. Og sovner mens jeg er i tlf.. Dette skjer uavhengig om jeg er lei meg og trenger han osv etter all avstand og alt vondt som har vært.. Han virker ikke å bry seg om å ha et forhold som skal være bra når vi er fra hverandre, eller når vi endelig ses..da er han opptatt med pc eller spill på mobilen..
Og i helgen ble det selvfølgelig sånn igjen.. Den eneste kvalitetstiden vi hadde var fredag kveld et par timer... Igår dro han bort i 3 timer og da han kom tilbake var han opptatt med pc og mobilspillet igjen lenge.. Så tok han oppvasken siden det trengtes. Og da han var ferdig var han rett i pc'en igjen.. Da brast det for meg....som har skjedd før..
Forholdet trenger sårt næring og jeg har blitt jugd til og blitt gitt faen i, og der satt jeg som et møbel i stua... Sa ifra at det sårer meg når han er sånn..at vi trenger balanse i forholdet, at han må begynne å bry seg om meg og forholdet osv. Jada, han innså selv at han hadde vært kjip og såret meg.. Idag våknet jeg til dritt..jeg trodde og håpet at vi sku ha en fin dag sammen, prøve å rette opp i ting. Og så også for meg at vi sku ha mårradagen siden vi trenger tid sammen og få balanse i dette.. Men plutselig sier han at han ene kompisen skal komme idag... Som han var med sist uke hele dagen og kvelden i tillegg forrige helg i mange timer tross at vi hadde en 'oppvask' gående..
Da ble jeg helt matt..følte meg uviktig og at forholdet er uviktig.. Da ble han sur og ringte han og sku utsette til imårra.. Da spurte jeg om de heller kunne vente til tirsdag/onsdag siden jeg må hjem pga ting uansett. Har avtale på dps og planlagt å prøve å få kommet meg på den sosiale møteplassen. Dette er ting jeg prøver hardt å vedlikeholde og ha u mitt eget liv, altså ha egne ting å gjøre for min egen del, i tillegg til å kanskje få møtt støttekontakten min som også er ei gammel venninne jeg har fått igjen litt kontakt med, som det passer best for å treffes på en ukedag. Men da plutselig skal de møtes tross det jeg sier om mine avtaler og at vi trenger disse dagene sammen nå..og sier at vi kan treffes onsdag, men da passer det ikke sa jeg jo..og torsdagen skal jeg ting for min del og siden ingen av oss kjører bil og det er få busser så må jeg være hjemme for å få kommet meg til den møteplassen dagen etter.
Jeg blir frustrert og lei meg,helt vrak og utrøstelig..nervene er på 'topp' og jeg brekker meg, har kastet opp tidligere i uka pga sårede følelser pga sviktet av han..
Han begynner å bable om at jeg er deprimert og vi sku reist til syden og masse tull.. Er som tidligere nevnt deprimert, både for andre grunner men også i forholdet. Men at jeg er deprimert i forholdet kommer jo av at han ikke bryr seg om meg og forholdet..det sier seg selv.... Og en sydentur løser da ikke en dritt.. Han må begynne å bry seg normalt og kontakte meg normalt, forstå alvoret av det han selv gjør og sårer meg med..og vi trenger tid og ro sammen nå.. Jeg ber bare om normal tid og kontakt, balanse...
Sku ønske jeg var viktig..for han.... Hadde det vært motsatt så hadde jeg gjort alt for å få det i balanse, satt han først, prioritert oss foran andre ting en periode.. Jeg ville gjort alt for å bevise det for han om det var meg..
Da han har slitt med sine problemer har jeg stilt opp for han. Da han var innlagt ringte han meg 10 ganger hver dag og jeg tok tlf og var der for han når han trengte meg..
Jeg har gjort alt for han. Har han vært utrygg på noe har jeg gjort alt for å få han til å være trygg..har han vært lei seg eller uansett trengt meg har jeg stilt opp så godt jeg kan....
Det er vondt når han ikke ser selv at han vanskjøter meg og forholdet, det er vondt når jeg brister over i tårer og må forklare alt og han ikke bryr seg..det er vondt når han pga det gjør meg enda mer lei meg og ikke forstår...
Dette er helt sykt og ikke normalt..
Men som min behandler på dps sier så er det helt normale reaksjoner på unormale opplevelser.... Jeg er svak, dum og burde gitt opp forholdet for leeeenge siden, det vet jeg godt..men nå er situasjonen sånn den er.
Jeg fortjener ikke dette selvom jeg har fortsatt forholdet etter alt som har vært..
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men håper noen forstår meg litt.....
Huff..trenger en klem...........
Avatar

faen er det med folk?!!

okt 6 2014 - 19:02
Jeg hater meg selv fordi jeg er så dum som befinner meg i dette dritet her...!! Jeg fortjener da ikke bli behandlet som dritt bare fordi jeg selv er dum som blir og blir, gir sjans på sjans på sjans...........
Vi bor ikke sammen. Hele høsten fra han ble skrevet ut har han vært dopatrøtt og sovet når vi har møttes. Jeg er da hos han kanskje 3 dager.,og fra hverandre ellers. Når vi er fra hverandre er han våken opplagt og har masse kvalitetstid med alle andre. Knapt tid el bry seg om å prate med meg i tlf, noe jeg må argumentere meg til...
Når vi har vært sammen har han som regel duppet av timen etter jeg har kommet. Eller spillt spill på mob, drive med pcen eller uansett noe annet enn meg...
Når hjemmesykepleien kommer på mårran med lar-medisin/subutex osv er han snill og sjarmerende. Som han er mot alle andre...
Men meg gir han faen i. Han røyker litt hasj ved siden av. Jeg er imot og vi har blitt ENIGE om at hvis han vil røyke, kan han gjøre det når vi er fra hverandre..!
Han har brutt tilliten millioner av ganger... Om vi ikke sitter sammen mens han sover så krangler vi. Dette er et eksempel. Han ser selv sine feil og lover at det blir bedre, og ikke skal gjenta seg ETTER at jeg har blitt lei meg, frustrert og sint osv når jeg har funnet ut hva han har gjort bak ryggen min..
Og dumme meg håper det blir bedre, at ting blir fulgt opp som blitt enige om...
Jeg kommer da til han om håp at 'nå skal det kanskje bli en bra helg'.. Jeg aner fred og ingen fare helt til jeg finner ut hva han har gjort mens jeg er der.... Da blir det konsekvenser som han vet...at jeg kaster det jeg finner.. Han har brutt tilliten såpass at uansett hva han sier tror jeg han ikke, og lar ikke han få manipulert meg å tro ting han sier som sier for å redde seg selv..
Han påsto at han ikke røyket driten sin da jeg fant pipa hans som plutselig lå ved sofaen etter jeg var på badet.. Den lå ikke der tidligere eller noe annet sted u det
rommet fordi jeg ser alltid over stua om kattungen hans har bæsjet der... Det har den nylig gjort.
Så innrømte han at han holdt på å drite seg ut men lot være, før det sa han at han la den der fordi han bare flyttet på den, så plutselig var han ærlig igjenliksom og sa at han tenkte å røyke mens jeg var på badet el noe.
Det siste ble sikkert sagt litt før men han anklager meg for at vi krangler, at ting er dårlig osv. Så skylder liksom jeg han penger for driten som bli borte??? Hallo?konsekvenser for sine handlinger?? Å bry seg om meg og oss da når ting har vært så dårlig denne høsten osv? Nei, her må jeg forklare at jeg burde være viktig for han.. Jeg nekter han ingen ting og kun ber om bli elsket og brydd om på normal måte.... En kamerat av han sku komme til han idag mens jeg er der. Så orket ikke han å komme. Da sku plutselig typen min dit istede. Det er greit det, men sku jo ønske han hadde ønske om bli med meg i stedet når han ikke kommer hit likevel han kameraten. Siden ting har vært dårlig osv. Og for å bry seg om forholdet og ikke bare alle andre..
Det tar jo nesten pusten fra meg når han blir sur når jeg sier fra om det.. At han kunne heller følt seg glad for å kunne benytte par timer ekstra med meg..i våken tilstand..istedefor å sku dra bort mens jeg er her. Imårra tidlig drar han til en annen kamerat som bor langt unna osv. Jeg har ting jeg må gjøre onsdag og torsdag. Til lørdag har jeg sagt ja til en tur ut osv som er krevende for meg psykisk osv. Ting er betalt og avtalt for lenge siden osv. Da orker ikke jeg å dra fram og tilbake til han når jeg er sliten etter uka og har fredag å 'komme meg' på..
Det vet han godt... Så da blir det igjen en stund til vi ses.. Og dette her også sliter meg ut ved siden av... Han bryter tilliten, jeg finner det ut og gir konsekvenser. Han skjønner det plutselig ikke og skylder på meg at jeg ødelegger for han osv. Etter at han flere ganger med samme opplegg har skjønt at han selv som fucker det til.... Så er det JEG som er vanskelig?? Sier kun hendelseforløpet som det er, hvordan det sårer meg, at han må være mer seriøs og ta ansvar for sine handlinger og stå for ting han selv har sagt seg enig i... Han blir sint på meg??? Det er jo han selv som roter det til for seg selv. Og jeg må sette grenser!!! Jeg må si fra når han bryter tilliten og sårer meg!!
Så blir han sur på meg??!!
Det også sårer noe helt jævlig..... At jeg må forklare alt dette som sier seg selv er vondt og han blir sliten av meg??av hva? Sannheten???!! Må vel gå an som snart 31 år mann og se selv hva han steller i stand og ta sitt ansvar???!!! Mitt eneste ansvar her og vært heletiden er at jeg burde gått fra han......det VET jeg.....!!
Men faen det må vel gå an å ta ansvar for sine egne handlinger og slutte å skylde på at jeg kjefter/bråker?? Er jo ikke bråk el kjefter uten grunn??!! Det kunne vært så enkelt som at han ville at vi og jeg skal ha det bra. Bry seg...,holde seg unna drit mens jeg er der, respektere det vi har blitt enige om!!! Være ærlig og behandle meg som en kjæreste, være interessert i meg/ha det fint sammen..
Men det skal liksom en ferietur fikse???? Hallo man må jo fikse selve problemet i hverdagen, en tur løser ikke noe alene..!!! En tur hadde vært koselig, men da må man ha ting fikset på først, problemet burde heletatt vært ordnet opp først. Da kan man nyte hverandre på turen etterpå og finne tilbake til hverandre igjen.. Måtte bare få ut driten....
Avatar

hei:)

okt 10 2014 - 13:22
herregud. leste alt det du har skrevet. å jeg mener at du bør komme deg bort fra han og hannes omgangskrets. det kommer ingenting godt ut av å være i et forhold der du bare gir og gir av deg. å får ingenting tilbake. får at du skal noen gang bli bedre psykisk så må du være egoistisk, er ikke lett å være det men du må prioritere deg selv. Du fortjener kun det beste for deg selv. ikke det beste for han og andre. du må begynne å tenke på deg. er ikke lett men er veldig viktig vis man skal få glede av livet..du sitter fast i fortiden ved å være sammen med han siden han ikke respekterer deg..du må begynne å tenke på deg og din framtid..

ble rotete skrevet dette:) men er dette jeg mener om din situasjon:) håper du begynner å sette deg først:)
Avatar

:/

okt 10 2014 - 13:27
blir så sint på dine vegne......du fortjener sååå mye mer! du må tenke at du er den mest verdifulle personen i DITT liv....På tide å sette ned foten å begynne på nytt:) Er ikke lett jeg vet dette. men du må bare komme deg bort.....
Avatar

trønder28

okt 11 2014 - 00:00
Tusen takk for responsen.. :-)
Jeg vet så godt det du sier og mener. Og hadde jeg kjent noen i samme situasjon hadde jeg sagt det samme..
Jeg er svak og ødelagt..det er min egen feil at jeg ikke har kommet meg unna for lengst..
Hadde jeg vært sterk nok og turt å si noe for mange år siden til de få vennene jeg har og hatt noen rundt meg så hadde det vært lettere å komme seg ut.
Det å sette ned foten eller grenser u heletatt har vært vanskelig bestandig pga oppveksten. Jeg er også sint... Takk for at du ble sint på mine vegne. Det gjør godt i en sliten nervøs kropp.. :-)
Avatar

:)

okt 11 2014 - 01:41
skulle ønske jeg kunne ha hjulpe deg på noen måte:)
Avatar

:) takk

okt 11 2014 - 07:58
Du er et godt menneske. Takk :-)
Avatar

:)

okt 11 2014 - 23:22
du som er et godt menneske:)
Avatar

:) trønder28

okt 12 2014 - 03:16
Takk.. Jeg håper at jeg er det. Eller vil være det hvertfall.
Du dømmer meg ikke, og blir sint når du leser mine innlegg, en fremmeds ord og liv..,du bryr deg. Det hjelper litt og bli sett og hørt. Det er så viktig..
Ikveld har denne slitne kroppen stablet seg på fest og konsert, og fått noen gode minner og opplevelser ikveld. Godt å komme hjem pga helt ødelagt form..(drukket kun brus. Alkohol ga jeg opp for mange år siden)..men også trist å komme hjem. Hjem til vonde tanker osv. Lettere å late som, og skyve under teppet når jeg er med venner og kjente og det skjer litt. Sånn at jeg er nødt å legge vekk virkeligheten litt.Prøve å få i seg litt mat før søvn..gått ned litt i siste. Er tynn nok fra før. Ikke lyst å bli sykelig tynn. Så håper jeg kan få lagt på meg litt, og få matlyst. Når ting er veldig dårlig får jeg ikke i meg mat pga stresset og nervevrak, i heletatt. Takk for at du viet meg tiden din til å lese gjennom tråden og for at du ga meg respons.. :-)
Avatar

:-)

okt 14 2014 - 23:53
Gjør meg veldig glad for at jeg kunne hjelpe litt. Skulle gjerne ha blitt bedre kjent med deg:-) du er veldig flink til å skrive dine opplevelser. Ønsker bare at du skal få det bra:-) tenker jo på deg
Avatar

prøver:-)

okt 15 2014 - 00:51
Jeg prøver hvertfall å formidle så godt jeg kan hvertfall. Tusen takk for godord :-)
Avatar

Så var jeg her igjen...

juli 12 2015 - 05:18
Skjedd mye, men ikke delt alt eller noe særlig på lenge. Men en episode fra igår som er lignende ting som har vært som jeg ringte til mental helse ista..
Igår kveld skulle jeg ringe han og kun ha 5 min i tlf siden han var med en kompis. Jeg skulle egentlig vært hos han i helga, men det ble ikke til det. Han la ikke opp til det i heletatt ved å gjøre seg opptatt.
Jeg ringte da, og spurte om vi kunne prate kort og privat og spurte om og ba om at han kunne gå inn på et annet rom for å prate.
Da skulle jeg vente litt.. For han spilte tv spill og satt sammen med kompisen. Tia gikk og jeg spurte igjen om han kunne gå på et annet rom å prate. Jeg måtte vente, og han sa vi bare kunne ta det fordet om han spilte og satt der. Da igjen ba jeg han om å gå på et annet rom siden det var privat det vi skulle prates om. Og da er det uansett lettere å prate ordentlig, kort og konsist uten at noen hører på eller tilstedeværelse pga spill.
Jeg ble da oppgitt og lei. Han gikk for å prate med meg mens han var på wc sa han, men da hørte jeg ikke hva han sa når han sa noe eller og at han ikke sa noe. Jeg ble frustrert og knakk. Han var helt rolig, lo tilogmed og påstår at det ikke var pga meg. Han satt tydeligvis med spillet sammen med kompisen enda. Og var fjern i tlf. Jeg vet jeg bare skulle lagt på for lengst... Og aller helst ikke vært med han noe mer...... I know..!
Så ba jeg han igjen om å gå på et annet rom. Men til ingen nytte..
Da har jeg vært frustrert og lei, blitt gal og knekt flere ganger. Skikkelig sammenbrudd flere ganger og var helt våt av svette. Og han brydde seg ikke... Det gjorde jo alt tusen ganger verre. Det føles så fælt og uvirkelig og sært.. Jeg bodde praktisk talt i min egen gråt. Det har skjedd før også.. Føler meg så liten og null verdt når jeg opplever det.. Følte meg pint som et dyr uten at han brydde seg. Hvor fælt er ikke det?....
Hadde det vondt i flere timer.. Og så ble det brutt, eller jeg kastet mob i veggen for aller første gang.. Da svarte han ikke eller ringte meg opp igjen for å høre om det gikk bra med meg engang... Så slo han vel mob av til slutt etter jeg prøvde å ringe mange ganger.
Han har sovet hele dagen idag og slo på mob og ringte meg i natt ista.
Da var jeg i en alvorlig tone mot han og ba om å få skikkelig unnskyld osv. Men han husker plutselig ikke dette han da.. Og blir dritsur og sier jeg bare er negativ og depressiv... Ehh.. Jeg fortalte jo bare hva som skjedde og prøvde å han til å innse alvorligheten av det. Men han blir arrogant og sur og lei og legger på...?....Det er ikke akkurat ydmykhet og omsorg mot meg etter at jeg har hatt det helt forferdelig i mange timer....?.... Fatter ikke at det går an å være så kald og i tillegg bli grinete på en stakkar som har slitt i mange timer pga hans oppførsel.. Det gjør veldig vondt og bekrefter atter en gang at han bryr seg ikke om meg i heletatt... Det er visst jeg som er plagsom som forteller om det som skjedde og hvor fælt det opplevdes.. Jeg har latt dette dritet gå over stokk og stein for mange år. Jeg burde kommet meg unna for lengst.... Jeg vet.......... Bare skjønner ikke at det går an å oppføre seg så jævlig mot en annen person.. Trodde det var normalt å bry seg når folk blir lei seg og hvertfall knekker helt sammen.... Trodde det var normalt å ta ansvar for driten sin og være ydmyk og forståelsesfull når man skjønner hva man har gjort. Og i heletatt forstå godt at en som har vært gjennom et umenneskelig helvete ikke er så veldig blid over sakens hendelser og er sliten og det siste som trengs er å møte på arroganse og sur tone uten noe som helst ansvar..... Jeg har pratet med en godt voksen mann i tlf ista. Det hjalp litt. Få litt anerkjennelse for følelsene til situasjonen og forståelse og en ærlig tilbakemelding på hvor ikke greit dette er.. Skulle ønske jeg bare greide å gi f... Jeg vet ikke hvordan og hvor jeg skal hente styrke og komme meg unna og over han.. Lite nettverk og lite nære venner. Og vil heller ikke være til bry for noen.... Jeg ønsker bare bli behandlet som et menneske med følelser...................... Nå føler jeg meg som et mindreverdig pint dyr........
Avatar

Hei

juli 13 2015 - 08:31
Jeg har også vært sammen med en som ikke brydde seg noe særlig når jeg ble lei meg, og ikke støttet meg, og alt ble så mye verre da. Jeg var så sint pga. det, og jeg prøvde og prøvde å snakke til han og forklare at han MÅ bry seg om meg siden vi er sammen, og han må iallfall vise det. Nå angrer jeg så mye på at jeg holdt ut med det.

Tingen er at du bør innse at han ikke kommer til å forandre seg, han vet at uansett hva han gjør så er du der, og du ringer til han og du tenker på han masse. Du kjemper så mye, men er det vits? Tror du virkelig han kommer til å forstå noe snart?

Prøv å forestille deg framtiden din. Er det sånne følelser du vil leve med resten av livet ditt? Ikke ha en skikkelig samboer som støtter deg og har samme verdier som deg? Og hva med å få unger etter hvert? Blir han en god familiefar og en du kan stole på?

Jeg vet hvor vanskelig det kan være, men hvis du vil forandre situasjonen, så har du faktisk et valg her! Du KAN komme deg ut av en elendig situasjon, selv om det er utrolig vanskelig. Alt ville jo blitt mye lettere om han var snill og omsorgsfull mot deg, men det er jo ikke tilfellet nå, og du kan ikke forandre han.
Avatar

Vkrsand15

juli 13 2015 - 22:02
Hei og takk for tilbakemelding :-)
Bra du kom deg ut av det, og skjønner godt at du angrer på at du holdt ut med det. Unner ingen å oppleve noe sånt, men glad for at jeg ikke er alene om å ha opplevd sånn faenskap..unnskyld språket.. :-)
Jeg tror ikke han kommer til å forandre seg, og det er virkelig ikke noe vits å bli i forholdet med han. Det er jeg veldig enig i. Ville sagt det samme til noen andre.
Jeg har ikke lyst på barn og han har gitt uttrykk for det samme. Og uansett så har jeg ikke lyst til å føle meg sånn noe mer..
Jeg vet jeg ikke klarer å forandre han. Og det blir vanskelig å gå fra han pga alle årene sammen osv. Og skulle ønske jeg hadde mange nære og gode venner å støtte meg på hvis jeg skulle prøve å forlate han.
Mange ganger skulle jeg ønske jeg aldri hadde møtt han, og hvertfall aldri blitt sammen.. Og isåfall skulle jeg ønske jeg fortalte til venner og kanskje foreldrene mine veldig tidlig åssen jeg hadde det. Da hadde jeg kanskje ikke vært med han nå.
Jeg ønsker meg virkelig noe mye bedre for meg selv. Det bekreftes ofte gjennom alt vondt han oppfører seg mot meg.. Jeg er veldig bevisst på åssen jeg vil ha det pga han så lenge det er som det er og alt som har skjedd.. Jeg er ødelagt og svak, og dum..skulle ønske jeg hadde mer selvtillit så jeg hadde turt å sette grenser mye mye før.. Er min egen feil at jeg har det sånn, siden jeg befinner meg i forholdet enda.. Men ønsker virkelig å ha det bra..
Avatar

Re: lite verdt

juli 19 2015 - 06:01
Huff, føler så inderlig med deg. Jeg vet hvilket helvette dette er! Har nettopp gått igjennom et stygt brudd selv med en samboer med rusproblemer, og jeg VET det ikke er enkelt. Og hvor alene man føler seg, at det meste av "venner" skygger banen fordi de ikke forstår...Alle løgnene, alle tårene.. Håper virkelig det går bedre med deg etterhvert. Hvis du trenger å snakke så er jeg her.
Avatar

Re: lite verdt

sep 1 2015 - 02:05
Here I go again.....
Vi har en greie gående på tlf.
Har ikke vært der siden ei uke siden. Han sier at at han skal ringe men hører ikke noe. Ringer jeg får jeg ikke svar. Er så irriterende og typisk. Vi pratet før idag så skulle han oppdatere meg angående henting av en sykkel som en han kjenner hadde tatt. Så hører jeg ikke noe og sender melding. Ikke noe svar å få. Sender ny melding etter halvannen time uten svar.
Må nevnes at når jeg er hos han /med han så svarer han anrop eller sms fra andre med en gang.....
Så ringer jeg ei stund etterpå, og da sitter han plutselig i tlf og bytter heller ikke over til meg som han gjør når andre ringer når han prater med meg...
Så får jeg melding om at han ringer om 5 min. Men det går lang tid og da ringer jeg selv etterhvert , leenge. Uten at jeg får svar og det er 3 kvarter siden melding... Han drar jo bort imårra på utenlandstur med en kompis og kommer ikke hjem før fredag kveld. Og har knapt pratet med han hele uka etter jeg dro hjem.
Blir jo nervevrak av det. Har grublet og grått ikveld. Plutselig ringer han,og babler om at mobilen var på lydløs osv. Men han som skulle ringe meg så er jo dumt å skylde på det mener jeg.. Så han har liksom ikke tid og kompisen er rett ved han så måtte legge på. Han pratet mer med han enn meg mens jeg var i tlf og sier plutselig at vi må legge på fordi vi.... har pratet lenge...., og at kompisen ikke synes det er noe kult......
Typisk skjer.:
Ikke har jeg hørt så mye fra han hele uka og helga osv. Andre ting og folk er han mer opptatt av enn å ta tak i forholdet og vise at han bryr seg om det ved å ringe meg siden det ble en mislykket helg for en uke siden da jeg dro hjem etter krangel han selv var mest årsaken til.. ...- igår ringte han meg og var på tur til Oslo.. Så ble det brutt pga dårlig dekning. Får bare ei melding. Så hører jeg ikke noe resten av dagen eller kvelden.. Og ikke noe tegn på kontakt på natta heller (pleier å høre noe til slutt).. Så kommer dagen idag. Så ringer dumme meg til han selv.. Midt på dagen.. Han hadde vært våken hele tiden og natta også.. Uten å ringe meg eller noe..
Det sårer... Så har vi en diskusjon pga alt og plutselig banker det på døra hans.
Han er midt i noe alvorlig i tlf med meg og åpner døra og slipper kameraten inn. Han bor rett oppi veien til xx og er der ofte gjennom uka..
Jeg mener at xx ikke skulle sluppet han inn, og sagt at han er opptatt/ikke passer og be han komme tilbake seinere.
Fordi man setter partneren og situasjonen som var alvorlig, foran andre ting og folk når det skjer sånn . Mener jeg. Men han er ikke sånn og mener jeg har teite meninger.
Hadde det vært en vanlig samtale så er det ok at man slipper besøk inn og legger på i tlf.
Men han sammenligner krangel og diskusjon med meg i tlf som om det bare var en samtale, og da legger man på når folk kommer på døra er hans mening. Jeg føler meg ikke viktig. At jeg blir tilsidesatt til fordel for andre. Føler at andre folk og ting er viktigere enn meg pga måten han oppfører seg på.
Det for meg er det samme å svare på sms eller anrop som ikke er viktig, mens vi prater /diskuterer /krangler som at han slipper inn et uviktig besøk midt i en diskusjon og situasjon med meg i tlf. Synes det er det samme. At man ikke skal gjøre sånn. Er jeg langt ute på jordet?
Avatar

Re: lite verdt

sep 1 2015 - 02:09
...
Hva med at hver gang i tlf setter han meg på vent også i diskusjoner osv. Og ellers.. Men når jeg ringer han og han er i tlf tar han den ikke. Da føler jeg meg ikke som partneren hans og føler meg ikke brydd om eller viktigste personen som jeg da burde være.
Føler ikke at jeg kan regne med han om det skulle være noe.
Han skylder på at det tar tid i tlf med meg.
Synes det er upassende og si og mene det. Og jeg synes at man skal ta tlf selvfølgelig når det er din partner eller eventuelt barn som ringer. Uansett hva det gjelder. For meg handler det om grunnleggende ting som lojalitet til hverandre som ingen andre rundt skal komme foran.

Altså jeg som liksom er hans nærmeste blir satt utenfor. Og han setter kamerater osv foran meg og forholdet. Det skal jo være omvendt... Vi er 32 år og ikke 17.... I et seriøst og voksent forhold setter man vel sin egen partner foran andre.
Må legge til at hvis vi prater om ting /har en diskusjon så kan han finne på å ringe eller ta tlf, sende sms/svare på sms samtidig.. Ikke bare det.. Tilogmed sjekke facebook og chatte, , surfe på nettet, spille xbox..mens vi liksom skal ha en ordentlig prat om noe. Ikke bare når det er diskusjoner, men også ellers..
Jeg må kreve normal oppmerksomhet til gitte situasjoner.... Og han blir grinete og lei av "kjeft og mas" angående det......... Imårra reiser han og en kompis til utlandet noen dager. Og han ber knapt om unnskyldning for noe. Og sier han unnskyld legger han elegant ved et "men "..... Og så kommer det noe dritt som sårer og så sier jeg bare fra, og da blir han sur.....
Jeg er tragisk... Jeg veeeet...........!
Avatar

Re: lite verdt

sep 1 2015 - 10:14
Etter mange løgner om alt mulig, alvorlige tillitsbrudd og illojalitet så blir jeg mistenksom når det er noe som ikke stemmer helt.. Da kan han finne på å kalle meg paranoid....??!...gjerne også foran andre.. Jeg blir sint og lei meg og prøver å si fra at det ikke er greit. Da blir han sur og mer arrogant.
Å være paranoid er noe helt annet enn å være veldig mistenksom etter masse løgn og faenskap mener jeg....... Synes det er upassende og totalt urett av han som har såret meg så mye kan finne på å si sånt /kaller meg ting som det når han selv med alle hans løgner er årsaken til at jeg ikke stoler på han.... Er da vel normalt å bli mistenksom når det er noe etter all løgn og drit...........
Han har ikke gjort så mye for å ta ansvar for egen oppførsel ang løgn osv.
Gjør han noe dritt som jeg finner ut eller han sårer meg sier jeg fra.. Og når jeg konfronterer han. Da blir han sur på meg.. Da blir jeg sur på han siden han reagerer "feil " Da blir han verre sur og stiller seg uforstående til hvorfor jeg ble det...? Og skylder på at måten jeg prater på er feil, toneleiet og heletatt....??... I mitt hode, når jeg har gjort noe galt så pleier jeg å ha full forståelse for at folk blir oppgitt og sinte i stemmen og sier klart ifra... Det er da normalt.... Han har greid å si at hvis jeg bare holder kjeft så blir det ikke noe tull.. Øhh....??? ....... Jeg lar ikke han si eller gjøre noe dritt mot meg og deretter holde kjeft... Sier ifra klart og tydelig når det er noe tull.
"Som man reder ligger man" er et veldig bra ordtak.

Avatar

Re: lite verdt

sep 1 2015 - 11:13
Hei igjen :)
Det høres ut som et veldig frustrerende forhold. Jeg lurer bare på hvorfor du fortsatt vil være sammen med han, dette er jo bare destruktivt for deg. Er det noe bra mellom dere? Er det for det meste negative eller positive følelser du opplever når dere er sammen/snakker sammen?
Avatar

Vkrsand15

sep 1 2015 - 12:47
Hei :-)
Tusen takk for at du svarer meg selv etter hvor håpløst dum jeg er som ikke har gått fra han....... Dette er flaut..........
Vet ikke hvorfor jeg gidder.... Kanskje avhengig etter mange år sammen.. Svak og ødelagt og ikke greier å drite i han etter så lang tid...
Vi kan ha det veldig fint til tider. Da er vi som bestevenner som gjør ting sammen vi liker å gjøre sammen. Da er vi veldig sammensveiset. Er hundre prosent meg selv sammen med han og virker som han er det samme.
Det er vel mest negative. Siden vi ikke har fått jobbet noe med problemene og det har vært mye drit gjennom årene, særlig siste året. Før kunne det være episoder som ikke kom hver gang sånn at vi kunne legge ting vekk og være sammen på gode måter.
Men nå har det vært noe hver gang jeg har vært der eller i tlf når vi har vært fra hverandre. Og det fortsetter. .. Jeg vet jeg burde gå fra han.......

Avatar

Re: lite verdt

sep 1 2015 - 13:16
Hva sier han om forholdet da? Ønsker han å få det bedre? Eller virker det som om han ga opp og ikke bryr seg så mye?
Hvis han bryr seg, kan dere vurdere parterapi. Ting blir jo ikke bedre om ikke begge to vil det.
Jeg har troen på at du kommer til et punkt hvor du ikke orker mer, og klarer å komme deg videre :)
Avatar

Vkrsand15

sep 1 2015 - 14:39
Hele nettsiden her klikket her så fikk ikke kommet inn..
Han sier han vil at det skal bli bedre og vil ikke at vi skal gå fra hverandre. At han skal skjerpe seg og alt det. Men jeg ser jo ingen endringer i oppførselen eller at han tar tak i det. Så for meg er det tomme ord inntil videre....
Tusen takk for at du har troen på meg hvis det skulle skje. :-)
Avatar

:)

sep 2 2015 - 07:40
Da ville jeg vurdert parterapi altså. Ofte er det vanskelig å skjerpe seg når man har gått inn i et mønster.
Håper situasjonen din endrer seg snart. Lykke til :)
Avatar

Vkrsand15

sep 2 2015 - 10:15
Det har bli tatt opp noen ganger.. Men det virker ikke som noe han vil. Han er negativ til det når han først vet hva han vil svare konkret på det.
Han kan være enig først at det burde vi osv.,men vil jo ikke når jeg foreslår å ringe å høre om det.. Dessuten så er han eller gjør seg opptatt med andre ting, og er ikke flink å følge opp avtaler.. Og han tar alt som angrep uansett vilken tone eller hvordan man sier ting som han ikke vil ta ansvar for angående oppførsel eller hva det er /måtte være..
Jeg har under hver diskusjon eller krangel holdt meg saklig og prøver å si ting uten å anklage osv. Men det går over stokk og stein når han ikke viser forståelse og svarer stygt, henger seg opp i stemmen min, at det tar lang tid og ser på klokka.. og drar alt ut av sammenheng og kan lage grimaser og være kald og kynisk. Og begynne å drive med spill, sms, pc osv. Og er plutselig sint og snakker høyt og dritt til meg. Da blir jo ikke jeg å klare å holde meg normal til slutt og etter mye tull ender det med høyere stemme og skriking.... Da blir han sur på meg og hinter til at jeg er gal, og spør hvorfor jeg prater så høyt og skriker... Og henger seg opp i det og lager sak ut av det. For naboen kan jo høre. Som om han ikke skjønner at det finnes grenser for hvor tålmodig man klarer å være når man føler at man blir drevet til vanvidd...Men er enig at det ikke er gøy om noen hører det. Men er ikke så lett liksom.....
Og han er flink til å hinte om at det er meg det er noe galt med, at jeg er overfølsom, overdriver og at det han har gjort er ikke så farlig el alvorlig.. Og på toppen av det hele vet han plutselig ikke hva han har gjort galt.........
Ja parterapi kunne virkelig vært noe.. Men må vel være ved tvang det da.... Det går ikke..
Avatar

Re: lite verdt

sep 2 2015 - 11:26
Det høres virkelig ikke ut som et godt forhold.
Da er det du som bør da et valg, om du vil fortsette å finne deg i det eller ikke. Heldigvis så kan du velge også, du kan bestemme hvordan du skal ha det :)
Avatar

Vkrsand15

sep 2 2015 - 14:32
Det stemmer! Ja, helt klart. Og helt enig med deg! :-) Hadde sagt det samme til noen andre. Jeg klarer ikke for det er så vanskelig... Men veldig lett å mene vet jeg. Kjenner jo på det, at selvfølgelig vil jeg ikke ha det sånn... Og da skulle saken være grei. Noe annet er å gjøre det.. Jeg er svak og ødelagt... Unnskylder det ikke heller. Så vet at det er mitt ansvar for å få det bedre med meg selv.. Men tusen takk for at du har giddet å lese og skrive tilbake til meg. ❤
Avatar

Kjære dørmatta!

sep 3 2015 - 12:24
For det første må jeg bare si at det er vondt å se at du kaller deg dørmatta. Du ER det jo så visst ikke! Det er bare selve LIVET som har gjort deg til det, og det KAN bli bedre. Liker du å lese? Hvis ikke, kan du gå på nettet og søke på youtube etter en som heter Eckhart Tolle. Han skriver så utrolig mye bra om livet. Det er delvis på grunn av det han skriver/snakker om at jeg kom meg ut av helvete og opp igjen. Han snakker om "the power of now". Har du det bra NÅ? Hvis ikke, hva må du endre på for å få livet godt? Jeg tror du vet svarene, og det ER ikke lett.

Mitt hjerte "satt fast" hos en mann som gjorde meg mer vondt enn godt og det tok meg 12 år å slippe han. Du kan lese litt om denne prosessen i bloggen min: mittlivjulie.wordpress.com

Kanskje finner du noe trøst, hjelp eller oppmuntring der.... Har du NOEN som du kan betro deg til eller som du stoler på? Det finnes alltid noen som bryr seg mer en man tror. Våg å stole på andre. Du trenger noen andre for å klare å komme deg ut av dette. Det er nesten umulig på egnhånd. Det vet jeg alt om....

Du er SÅ verdigfull. Du kan greie det. Du fortjener noen andre, eller bare å få være DEG. For det er godt nok!

Send meg gjerne en pm eller noe om du trenger å chatte

Varm hilsen fra meg
Julie
Avatar

Julie1978

sep 8 2015 - 08:28
Det er helt utrolig å lese det du skrev. Jeg nevnte det ikke selv, men det var faktisk pga. Eckhart Tolle sin bok at jeg klarte å komme jeg ut av mitt elendige forhold! Jeg klarte å slappe av, og da kom det riktige valget helt av seg selv.
Avatar

Det gjør vondt å lese det du beskriver.

jan 6 2016 - 04:47
"Vi velger den kjærligheten vi tror vi fortjener" sa de i en eller annen film en gang. Utrolig fint sitat. Jeg kan skjønne det hvis du egentlig føler at du ikke er verdt mer enn dette. Men dette er hans problem, og han drar deg ned i søla. Jeg håper at du på en eller annen måte kan tro på det, at det kanskje gjør det litt lettere at jeg også sier det: det venter et bedre liv på andre siden! Det er tøft og vanskelig og skremmende å brenne mark, men etter brannen kan jorda bli skikkelig fruktbar igjen. Du kan bli fri.
Jeg håper at du tar kontakt med en terapaut som kan hjelpe deg med å brenne ned alt av lav selvfølelse, slik at mønstrene du og forventningene du har til andre ikke gjør at du innleder nye destruktive forhold i fremtiden. Det er så lett å vende seg til at det er sånn man skal gjøre ting på. Å tro at man fortjener det.

Masse lykke til!<3
Avatar

Det gjør vondt å lese det du beskriver.

jan 12 2016 - 21:15
Tusen ❤ lig takk.
Avatar

Re: lite verdt

okt 16 2018 - 14:41
Hvordan har det gått med deg og relasjonen din? Håper alt er bedre med deg!
Til forsiden