Jeg har slitt i mange år. Og sliter.. nå holder jeg på å utvikle en spiseforstyrrelse. Min far sier til meg daglig - "du er psykisk syk. Mye sykere enn meg, og du går liksom i behandling? pøh". Hvem sier det til noen som jobber og sliter og sliter.. og gjør alt i sin makt for å få det til å funke, ikke ta livet av seg selv. Raser daglig ned i vekt. Jeg gjør så godt jeg kan. Har måttet bo hjemme fordi jeg har vært så syk og min far slenger sånne kommentarer til meg

Tenker det er veldig dårlig gjort, ærlig talt.

Ikke at jeg har så mye å vise til, men omsorg og vennlighet hadde jo vært på sin plass uansett og særlig når du sliter.

Har du noen som kan løfte deg opp og stå opp mot faren din når han sier sånt? Venner, familie, terapeuter?

Får din fars utsagn følger for ditt selvbilde?
Må høre med deg om å leve tross alt, for jeg fikk klump i magen.
Du får ikke gi opp, hører du?
Tanken "hva er vitsen" flagra som et svart glimt da jeg var som mest fortvila.
Men det er så feil så feil!
For i virkeligheten ville jeg fra elendigheten til noe bedre og søkte etter veier gjennom.
Og lysere tider kommer. Noe å leve for.
Nedturer er ikke rette øyeblikk for store avgjørelser.

Håper virkelig du får stoppet munnbruken. Ønsker deg solskinn i hjertet og hjelp til å bekjempe vekttapet.

Jeg tørr ikke å fortelle vennene mine hvordan familien min er....



Ja, for selvbilde.. for motivasjonen. For lysten til å leve. Sliter allerede noe enormt etter et vondt brudd, å når ens egen familie sier noe sånt. Ser man poenget med å leve da? Når ingen vil vite om en....

Mulig jeg er på bærtur nå..., men hvis du ikke tørr fortelle, hvordan skal venner kunne vite?
Du er den nærmeste til å ta første lille steg, begynne en prosess og faktisk den som har aller best kjennskap til din situasjon.
Er det lettere å snakke med en profesjonell utenforstående, tror du?
Det finnes muligheter selv om de ikke er selvsagte eller innlysende akkurat nå. Veien blir til mens man går, heter det. Det er min erfaring også.

Skjønner deg godt, da min far alltid har vært negativ og slengt dritt, men ikke på den måten din far holder på. Det han holder på med er veldig stygt gjort og hvis du har mulighet til å ta avstand fra han vil nok det være det beste for å ikke bli ødelagt. Evt kan du nevne det til lege eller der du går til behandling.

Sett på en annen måte så har han det nok ikke så bra selv når han sier sånt.

Det han holder på med er også psykisk vold og ikke lov..

Vet ikke om det var til sørlig hjelp dette..
Ta vare på deg selv, og legg meg gjerne til hvis du vil snakke.

Vennene mine bryr seg jo ikke om meg.

Jeg har fortalt om mitt ønske om å dø, og alle har tatt ansvar. Hvordan ska man klare å leve sånn? Har ingenting igjen.. ikke familie.. ikke venner.. ikke kjæresten min (som var der uansett hva). Har ingen motivasjon til jobben min eller studiet mitt... Hva inneholder livet mitt?

Begynte å finne treningsglede, men selv der har kroppen nå sagt stopp..

vennene har tatt avstand. ikke ansvar

Det er uansvarlig av dine venner og ta avstand, det er dårlige venner.
Ta kontakt med legen din som kan søke deg psykolog eller psykiatri, så du kan ha noen å snakke med, få ut vonde tanker/følelser og planlegge livet - hvordan du kan få det bedre. Det vil nok ordne seg, men det vil ta tid og det jobbes for. Du kan også ta kontakt med coach.
Hvis du har noen interesser eller noe du liker godt å gjøre kan du holde på med det for å prøve å holde et annet fokus, for å legge det vonde til siden.

Ja... de er ikke snille. De er lei, det skjønner jeg. Er jeg som lever dette livet, hvordan tror de jeg har det?
Jeg har psykolog.. Drar hos henne annenhver uke..
Jeg elsket studiet mitt før, var veldig motivert og sånt. Nå orker jeg ingenting.. Helt siden eksen gikk fra livet mitt, så virker ting tyngre. Når ens familie ikke engang er greit, hva gjør en da?

De skjønner nok ikke hvordan du har det. Synd for dem og synd for deg. Venner skal hjelpe hverandre.
Hvis du synes det blir for sjeldent, så spør om å få komme hver uke. Annen hver uke høres litt sjeldent ut i fht. hvordan du har det. Hvis det går godt hos psykologen så må du få ut alt hva du føler, alt det syns er dritt. Spør om det du lurer på. Spør hvordan du faktisk kan få det litt bedre, klare å se lyspunkt. Skjønner du har det tungt og ensomt. Har du ingen familiemedlemmer som er greie?

Nei, er masse problemer i familien for tiden også. Er absolutt ingen jeg kan snakke med. Var eksen min.. men nå er han borte. Jag sitter bare og gråter og gråter. Vil bare bort. Orker ikke å ha det sånn, synes jeg har holdt ut lenge nå. OGså tenker jeg, jeg er jo som "ulven kommer, ulven kommer". Har vært suicidal i mange år, men har ikke lyktes og har ikke dødd.. så folk tar det vel ikke på alvor. KAnskje på tide å gjøre om til handlinger nå.. eller hva...


Hadde begynt å trene, prøver å trene fordi det hjelper på humøret.. I dag hjalp det ikke. Er helt nede.. .Bare sitter og gråter.. stor klump i magen og i halsen.. orker ikke mer.. Orker ikke å ha det så vondt.. Prøver å tenke positivt.. på alt det fine jeg har fått til og alt det fine jeg er.. men det nytter ikke.. nytter virkelig ikke.... vil ikke mer Rune :(

Huff, vet ikke helt hva jeg skal si. Og det er jo vanskelig å ikke forstå at du vil bort herifra. Hvis du oppfatter at ingen tar deg på alvor lenger kan du vise det du har skrevet her på siden til psykologen, eller legen om så. Hvis det er noe du virkelig vil i livet kan du klare å kjempe deg igjennom helvette. Å ta sitt liv er veldig drastisk og det kan gå også gå veldig galt. Du har holdt ut lenge, men du kan oppleve og gjennomføre mye de neste årene, du må bare tørre å bite deg igjennom det du er i nå. Jeg tror de aller fleste kan få et bedre liv. En må finne den rette innstilling, mot, styrke og rette personene å støtte seg på og få hjelp av.
Sender deg en god klem.
Hvis du bor i vest/sørvest backer jeg deg gjerne.